Hvis fedrekvoten fjernes, kan fedre fortsatt ta ut permisjon

I Agenda Magasin 8. august hevder rådgiver i Agenda, Gabriel Qvigstad Trampe, at de ikke-sosialistiske partienes motstand mot fedrekvoten vil være «et alvorlig tilbakeslag» og hindre «reell frihet».  Men Trampe argumenterer egentlig ikke for frihet i en normal forståelse av begrepet. Han argumenterer for likhet. Dette er symptomatisk for venstreorientertes syn på frihet. Vi er angivelig kun frie om vi velger som venstresiden sier.

Dette fenomenet er likevel ikke bare noe som preger venstresiden. Å betrakte andres valg med større sympati om vi liker valget den andre tar, er ganske normalt. Likevel er kristendemokrater hakket flinkere til å ikke la dette få politiske følger. Toleransen for at familiene er ulike, og tar valg vi selv ikke ville gjort sitter dypere i KrF. Dette misforstås likevel ofte av venstresiden, som anklager KrF for å ensidig støtte opp om tradisjonelle familievalg. Men det er snarere venstresiden som forfekter et ensidig syn på hvilke familievalg som er gode. Hvis noen undrer seg over at KrF har valgt høyresiden, og til og med klarer å samarbeide med FrP, er dette en av de mer ideologiske forklaringene. Venstresidens vektlegging av likhet over frihet harmoniserer veldig dårlig med KrFs syn på familien.

Vi som er fedre, bør sammen med mødre klare å ta ansvar for familien og barna uten for mye hjelp fra velmenende politikere.

Trampe hevder at fars kontakt med barnet er viktig både for familien og barnet. Det er liten grunn til å betvile dette, men politikkens rolle for at far skal kunne få kontakt med barnet er begrenset i dagens samfunn. Politikken har historisk sett hatt betydning for utvikling av en mer tilstedeværende farsrolle. Holdningen til far-barn-relasjonen har endret seg. Mye til det positive, men gode holdninger kan også svekkes, om vi ikke setter grenser for politikk. En moderne far som jobber mye, er ikke nødvendigvis en så tilstedeværende far til tross for at han er hjemme fra klokken 8.00-1530 i hverdagene i 14 uker. Eller kanskje han nettopp er en veldig god far? Det bør vi andre være forsiktige med å mene for mye om.

Farsrollen er mer enn en skarve politisk styrt fedrekvote. Vi som er fedre, bør sammen med mødre klare å ta ansvar for familien og barna uten for mye hjelp fra velmenende politikere. Hvordan familien løser dette, og hva som er gode farsroller bør drøftes i sivilsamfunnet, men familiene bør få bestemme mer selv. Det er ved å gi familiene frihet vi gir både mor og far mulighet til å ta ansvar og gi barn en god oppvekst. Fedre som ønsker å ta ut permisjon, og mener det er av betydning for en god farsrolle, vil ha full mulighet til å ta ut pappapermisjon selv om fedrekvoten reduseres eller fjernes.

Å redusere eller fjerne kvotene i permisjonen er etter min mening likevel ikke svært avgjørende for familiens frihet.

Trampe har likevel rett i at det finnes strukturer og tendenser til at far og mor velger tradisjonelt. Men i noen miljøer kan det å ta lite pappaperm bli uglesett. Valg tas ikke i et vakuum, men svaret på dette er ikke nødvendigvis politikk, kvoter og tiltak. Kanskje en far opplever litt motstand og friksjon når han tar perm utover en politisk bestemt kvote. Men hva så? Det bør en far tåle, og vi som samfunn og fellesskap kritisere uten at vi tyr til politikk.

Å redusere eller fjerne kvotene i permisjonen er etter min mening likevel ikke svært avgjørende for familiens frihet. Det finnes ulike hensyn og avveininger i diskusjonen om fedrekvoten, men når KrF og FrP forfekter et annet syn enn venstresiden, er ikke det «et alvorlig tilbakeslag for norske menn», slik Trampe hevder. De vektlegger snarere både menn og familiens frihet mer enn venstresiden.