Hvis Frp får Kunnskapsdepartementet, blir jeg neppe lærer igjen

Etter 21 år i klasserommet har jeg levert min oppsigelse. Jeg har sågar skrevet oppsigelsen som bok. Boken er et forsøk på å vise kompleksiteten i utfordringene norsk skole står i. At problemene ikke løses med mindre skjerm. Ved at foreldrene trer til side. Eller ved å snakke om disiplin. Ikke et vondt ord om tiltakene, men enkeltsaker løser ikke problemene skolen står overfor.

Verst i klassen er Frp.

Den skoledebatten som pågår nå, vitner om politikere som ikke forstår alle fasettene i skolens utfordringer, men i stedet jakter billige politiske poeng, der motivasjonen synes å handle mer om å vise handlekraft, enn å faktisk løse problemene. Og verst i klassen er Frp.

 

Den gode lærer

Sylvi Listhaug hevder at det må mer disiplin inn i klasserommet. I samme åndedrag fremmer hun sin egen fortreffelighet som lærer på en barneskole. Der var det stille. Hun hadde disiplin. Elever og foreldre var storfornøyde. Ved hjelp av to setninger pisser hun på en hel lærerstand. Det kan virke som om Listhaug tror at det som kommer frem i media, gjelder alle klasserom. Det er ikke tilfelle. De fleste klasserom i norsk skole har et godt læringsmiljø, regissert av kompetente lærere.

Å opprette egne klasser for bøllene, er som å hevde at skolen skal drive segregering av barn og unge, i regi av det offentlige.

Det betyr selvsagt ikke at det ikke er behov for disiplin, det betyr bare at årsakssammenhengene, når det gjelder skolefravær og utagering, er mer komplekse enn Listhaug later til å tro. Disiplin i klasserommet handler om profesjonsutøvelse i kombinasjon med gode rammebetingelser, ikke billige politiske poeng.

 

Egne klasserom til bøllene

Videre foreslår Frp å opprette egne klasser for de elevene de kaller bøller. Forslaget er en grov forenkling av virkeligheten. Elever velger ikke å bli utagerende. Elever velger ikke å gi opp skolegangen sin. Å opprette egne klasser for bøllene, er som å hevde at skolen skal drive segregering av barn og unge, i regi av det offentlige. Dette tiltaket vil i tillegg forsterke følelsen av utenforskap, med fare for mer utagering og ufrivillig skolefravær, blant elever som sårt trenger å tilhøre fellesskapet.

Man kan ikke legge skrekkeksempler til grunn for utformingen av en nasjonal skolepolitikk.

Når Sylvi Listhaug løfter disse utfordringene i det offentlige ordskifte, velger hun sine eksempler med omhu. Hun finner selvsagt frem til skrekkeksemplene. Eksemplene er svært grove, og skal tas på alvor. Men man kan ikke legge skrekkeksempler til grunn for utformingen av en nasjonal skolepolitikk. Da er det bedre å se på skrekkeksemplene som symptomer på et skolesystem som ikke er til det beste for elevene, ikke bare de elevene som utagerer.

 

Permanent nivådeling av elever

Det siste forslaget ut, er permanent nivådeling av elevene. Stikk i strid med hva forskningen sier. Stikk i strid med hva flertallet av lærerne ønsker. For det er nemlig allerede mulig å gjøre dette, men i en tidsbegrenset periode. Akkurat slik forskning anbefaler. Akkurat slik flertallet av lærerne mener er god tilpasset opplæring. Og siden Sylvi Listhaug fremsnakker sin egen lærergjerning, forundres jeg over at en pedagog ikke nevner modning med ett ord i forbindelse med ønsket om permanent å plassere noen elever på toppen, og andre på bunnen. Igjen blir dette eksempel på en politikk hvis fremste mål er å putte alle løsninger inn i egen ideologiske boks. Skolen skal ikke være ideologisk. Skolen skal være for alle.

 

Hvorfor?

I stedet for å rette pekefinger mot enkeltindividet, bør Frp være opptatt av det som virkelig betyr noe i skoledebatten. Hvorfor fullfører ikke 20 % av elevene skolegangen sin? Hvorfor stiger antallet elever med bekymringsfullt høyt fravær? Hvorfor blir noen elever utagerende?

Skolen av i dag er et produkt av en politisk iver etter å løse kunnskapskrisen ved hjelp av det som kan måles og dokumenteres.

Kan hende ligger svaret i systemet. For det første har 6-års reformen vært en katastrofe, spesielt for gutter. Den teoritunge, mål- og resultatstyrte skolen, med alle sine tester, tuftet på prestasjoner og konkurranse, som premiss for å lykkes som elev, har Frp selv støttet opp om. Eller ikke brydd seg om i det hele tatt. Skolen av i dag er et produkt av en politisk iver etter å løse kunnskapskrisen ved hjelp av det som kan måles og dokumenteres. Alt sammen gjort i en skole med for mange elever i klasserommet, uten tilstrekkelig antall trygge voksne. Fritt skolevalg forsterker stress og press hos elevene, slik at vi i dag har en skole der få elever trives.

 

Fellesskap

Hvis Frp mener alvor med å ville bli et parti det er verdt å lytte til i skoledebatten, må de snarest begynne å ta innover seg at elever har diagnoser. Elever har traumer. Elever har ulike oppvekstsvilkår. Elever har ulike forutsetninger. Men alle elevene har behov for å høre til i et fellesskap. I stedet for å «løse» problemene i skolen ved å skyve elever ut av fellesskapet, er det på tide at Frp forstår at det er fellesskapet som er løsningen.

I boken «En lærers oppsigelse – og dens begrunnelse», åpner jeg for å komme tilbake til klasserommet, om rammene endres. Andre lærere skal få svare for seg selv, men jeg kommer ikke tilbake til en skole formet i Frp sin ideologiske støpeskje.

Teksten ble først publisert i Utdanningsnytt.