Der arbeidstakernes organisasjoner tidligere kunne forhandle effektivt, er det nå i stor grad autoritære oligarker som sitter på makten. Slik trenger det ikke å være.
WASHINGTON, D.C.: Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) ble opprettet i en tid da samfunnet, på samme måte som i dag, var preget av store ulikheter. I årene før første verdenskrig skapte arbeidernes militante organisering og omfattende streiker bekymring blant arbeidsgivere og myndigheter. Grunntanken i ILOs konstitusjon, som ble vedtatt i 1919, var at kollektive forhandlinger kunne forhindre revolusjon ved å omdanne klassekonflikter til fremforhandlede løsninger som kom begge parter til gode.
Denne ordningen bygde på en antakelse om at en internasjonal minstestandard for arbeidslivet ville forhindre et kappløp mot bunnen når det gjaldt lønns- og arbeidsvilkår i konkurransen mellom land om handel og investeringer. I omtrent tre tiår etter andre verdenskrig viste denne antakelsen seg stort sett å holde stikk, til fordel for millioner av arbeidstakere, selv om gevinstene i hovedsak tilfalt arbeidstakere i den formelle sektoren i de industrialiserte landene i det globale nord.
Mange land har ikke lenger kapasitet eller tilstrekkelige insentiver til å lovfeste globale minstestandarder for arbeidstakerrettigheter.
Dette er ikke lenger tilfelle. FNs årsrapport om bærekraftsmålene for 2026 påpeker at svekkelsen av arbeidstakernes rettigheter over hele verden i økende grad begrenser mulighetene til å organisere seg og delta i kollektive forhandlinger. Ifølge fagbevegelsens globale rettighetsindeks (Global Rights Index), utarbeidet av Den internasjonale faglige samorganisasjonen (ITUC), ble retten til kollektive forhandlinger begrenset i 80 prosent av de undersøkte landene, mens streikeretten ble begrenset i 87 prosent av dem. Tallene gjelder for 2026 og omfatter 121 land. OECD rapporterer også at organisasjonsgraden har vært fallende i medlemslandene gjennom flere tiår. I mange land er kapitalen mer konsentrert og kapitaleiernes innflytelse over myndighetene større enn på noe annet tidspunkt i løpet av de siste hundre årene.
Uthulingen av kompromisset fra 1919 var ingen tilfeldighet. Forholdet mellom bedrifter og arbeidstakere, og de tilhørende forpliktelsene, ble bevisst svekket gjennom vertikal fragmentering av globale forsyningskjeder, bruk av underleverandører og ulike former for arbeidsformidling. Arbeid via digitale plattformer, som er den nyeste manifestasjonen av dette, bygger i stor grad på feilklassifisering av ansettelsesforhold, noe som fratar millioner av arbeidstakere deres lovfestede rettigheter.
Selv om globale verdikjeder har preget industri- og tjenestesektoren i flere tiår, har det vært begrenset fremgang i arbeidet med å fremforhandle globale regler for å beskytte arbeidstakeres rettigheter og holde ledende selskaper ansvarlige. Arbeidsgivernes motstand mot å fastsette internasjonale standarder på dette området, i regi av ILO, står fortsatt sterkt. De insisterer på at man, i stedet for å regulere arbeidsgivernes praksis, bør søke å oppnå resultater gjennom de nasjonale arbeidstilsynene, altså gjennom offentlige kontrollorganer som ofte er underfinansierte og som har begrensede muligheter til å påvirke utviklingen i landene der produksjonen eller tjenesteytingen faktisk finner sted.
Å løse disse problemene vil kreve mer enn enda en erklæring.
Mange land har ikke lenger kapasitet eller tilstrekkelige insentiver til å lovfeste globale minstestandarder for arbeidstakerrettigheter, som følge av økonomisk liberalisering og kapitalens økte mobilitet. Samtidig har investorer fått adgang til å bruke bestemmelser i handels- og investeringsavtaler som gjør det mulig å saksøke stater direkte dersom lover og politiske tiltak kan påvirke lønnsomheten deres. I tillegg prioriterer nasjonale myndigheter ofte andre hensyn fremfor å håndheve lover som kunne ha bidratt til å heve levestandarden.
Selv den såkalte mekanismen for rask respons i arbeidslivsspørsmål («rapid response labor mechanism») som er nedfelt i handelsavtalen mellom USA, Mexico og Canada (USMCA) – en mekanisme som ble utformet for å fremme organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger på bedriftsnivå – har ikke fungert etter hensikten på grunn av manglende politisk vilje.
Å løse disse problemene vil kreve mer enn enda en erklæring. Det var fagbevegelsen og frykten for revolusjon som la grunnlaget for forliket som ble nådd i 1919. ILOs konstitusjon stadfestet bare det arbeidstakerne allerede hadde oppnådd gjennom sin kollektive styrke. Premisset den hviler på er fortsatt gyldig, og det er fortsatt behov for et robust internasjonalt rammeverk for regulering av arbeidslivet. Men antakelsen om at et slikt forlik nærmest ville fungere av seg selv, var alltid feil. I stedet har arbeidstakerorganisasjonene gradvis blitt undergravet av lovgivning som har svekket arbeidstakernes rettigheter.
I tillegg har det vokst frem en «milliardindustri» bestående av konsulentselskaper og advokatfirmaer som hjelper arbeidsgivere med å motvirke fagorganisering og kollektive forhandlinger (såkalt «union avoidance»).
Global oppvarming påvirker allerede arbeidstakere.
For å realisere løftet som lå til grunn for opprettelsen av ILO, kreves det en samordnet global innsats for å skape et handlingsrom som gjør det mulig for alle arbeidstakere og deres organisasjoner å organisere seg og forhandle kollektivt – nasjonalt, internasjonalt og gjennom hele forsyningskjeden, der beslutningene faktisk tas. Motmakt og forhandlingskraft må gjenoppbygges, blant annet ved å sørge for at arbeidstakere og deres organisasjoner kan operere på tvers av landegrensene like lett som kapitalen gjør.
Det innebærer å institusjonalisere kollektive forhandlinger på tvers av landegrensene, samt forhandlinger som involverer hele bransjer og sektorer. Det innebærer også mekanismer som gjør at inngåtte avtaler omfatter arbeidstakere som ikke er fagorganisert. Solidaritetstiltak må beskyttes. Hvis ikke vil streikeretten ha liten betydning når beslutningstakere befinner seg andre steder. Og sårbare arbeidstakere – inkludert to milliarder mennesker som arbeider i den uformelle sektoren, de som får jobb via digitale plattformer og arbeidstakere som utfører arbeid uten å være ansatt (som f.eks. frilansere og andre «selvstendige» som er avhengige av én oppdragsgiver) – må sikres en reell rett til å organisere seg og forhandle kollektivt.
Arbeidstakernes rettigheter må også få en reell plass i den internasjonale økonomiske styringen. Selv om ILOs kontrollsystem kan komme med anbefalinger og avgjørelser med stor tyngde, er det nødvendig med et effektivt rettslig rammeverk for å sette dem ut i livet. Etterlevelse av disse reglene vil aldri bli påtvunget fra hovedkvarteret til ILO i Genève. Reglene må håndheves gjennom konstitusjonelle søksmål, regionale menneskerettighetsdomstoler og handelsavtaler, samt gjennom regelverk for offentlige innkjøp og regulering av finansmarkedet. Dette kan innebære raske tiltak og handelsrelaterte sanksjoner mot selskaper som bryter arbeidstakernes grunnleggende rettigheter, samt håndhevbare avtaler i forsyningskjeden mellom arbeidstakere, merkevareselskaper og leverandører.
Vi kan endre denne dynamikken og rette opp i den skjeve maktbalansen.
Disse reformene er blitt enda viktigere ettersom verden ligger an til å overskride Parisavtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader Celsius. Klimakrisen er også en krise som dreier seg om arbeidstakernes rettigheter, og tiltak som bidrar til å løse det ene problemet, kan også bidra til å løse det andre.
Global oppvarming påvirker allerede arbeidstakere, enten gjennom tap av arbeidsplasser i karbonintensive næringer eller gjennom ekstrem varme, avlingssvikt, kysterosjon og andre klimarelaterte katastrofer. Selv om arbeidstakere og fagforeninger er allment anerkjent som uunnværlige aktører i enhver rettferdig klimaomstilling, er den juridiske infrastrukturen som må til for å sikre at de har en stemme i utformingen av denne omstillingen, underutviklet eller helt fraværende i mange land.
I tillegg til dette bidrar ny teknologi – kunstig intelligens, automatisert ledelse og digital overvåking – til å endre arbeidslivet i et stadig høyere tempo. Denne utviklingen truer både arbeidsplasser og grunnleggende rettigheter, samtidig som den forsterker ulikheten ytterligere, fra lagerbygg til digitale arbeidsplattformer.
Der arbeidstakernes organisasjoner tidligere kunne forhandle effektivt, er det nå i stor grad autoritære oligarker som sitter på makten. Slik trenger det ikke å være. Vi kan endre denne dynamikken og rette opp i den skjeve maktbalansen, men bare hvis arbeidstakere får reell mulighet til å organisere seg og handle kollektivt på samme nivå som kapitalen. Vår evne til å møte vår tids store utfordringer avhenger av det.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org
Kommentarer