Hvordan få eldre mennesker til å bli ensomme, deprimerte og dø raskere. En guide

De nasjonale anbefalingene i denne offentlige, aktive dødshjelpen er å begynne med kommunikasjon og brukervennlighet – sørg for at den menneskelige kontakten og mulighet til å få hjelp blir redusert til et minimum.

Noen få eksempler:

 

Alle offentlige kontorer og tjenester bør gjøres så utilgjengelig som mulig

Dette får du til ved sentralisering, sammenslåinger og nedleggelser, ekstremt korte åpningstider, lav bemanning og tving kundene over på telefon og nett. På telefonen er det en ide å legge inn 8-10 tastevalg, slik at de gjerne har glemt de to første når alt er lest opp. Og så må de begynne på nytt. For enda bedre effekt legg inn en talerobot der de må fortelle hva det gjelder, noe som er ekstra stressende for folk som har svak stemme, gjerne ørlite kognitiv svikt, hører dårlig og har lang latenstid. Dette er en vinner i de fleste tilfeller.

For de eldre er kontanter og det å fysisk kunne gå i banken og ordne ting viktig for å kunne delta i samfunnet, så her har vi derfor fått til et spesielt godt samarbeid med alle banker om at alt skal være mest mulig digitalt. Alt må på nett, for det får de jo ikke til. Likedan har vi jobbet hardt med å få vekk all kontantbruk i samfunnet. Det er en usedvanlig effektiv måte å ekskludere flere menneskegrupper.

Plutselig står det 15 illsinte, stressa mennesker i kø, mye viktigere mennesker enn deg, som faktisk mestrer og bidrar i dette samfunnet.

På butikken er det nå æpp og tæpp og sånt, og nåde deg om du ikke husker kortkoden, ikke ser tastene, taster feil, stiller noen spørsmål, ikke forstår og må ha hjelp eller pakker varene for sakte; da lager du kø og plutselig står det 15 illsinte, stressa mennesker i kø, mye viktigere mennesker enn deg, som faktisk mestrer og bidrar i dette samfunnet.

Og de har det TRAVELT.

På Stavanger Universitetssykehus sin hørselssentral har de forresten et makalaust opplegg vi applauderer: Før du kommer inn må du taste fødselsnummer og telefonnummer på en diger maskin, og hvis du klarer det så får du kønummer sendt til din tlf. Du KAN også få en fysisk lapp, hvis du forstår hvor du skal trykke.

Vi er hinsides begeistret over dette!

Deretter må du sette deg og nistirre på en lydløs tv-skjerm på veggen. Når ditt nummer og hvor du skal gå kommer opp, er det ingen hørbar beskjed om dette. Ingen pling eller opplesning av nr og rom. Skjermen er dessuten så langt oppe ved taket at de får gjerne whiplash og. Ser du dårlig er du ute av gamet. Etter timen får du heller ikke betale i skranken, neida, du får tilsendt en link til din DORO-telefon, en link du da selvsagt ikke får åpnet for å betale i mobilbanken du selvsagt ikke har, og så får du regning i posten med snart 100kr i fakturagebyr på toppen. Vi er hinsides begeistret over dette!

 

Fruktbart samarbeid med busselskapene

Der vi har oppfordret sjåførene til å ta seg ekstra av de eldre som går på og av bussen, spesielt de med rullator. De skal ikke vente til de eldre har fått kommet seg trygt inn eller ut eller satt seg ned, men peise på i Formel 1-stil slik at det å ta bussen blir så risikosport at de slutter helt å bruke offentlig transport og isoleres enda mer. Egne julebonuser bør tilfalle sjåførene med flest fall- og nestenulykker blant eldre.

 

Og så har vi kommet til nest siste punktet på lista: hjemmesykepleien

Som dere vet har vi jobbet lenge og vel med å kjøre det offentlige helsevesenet i grøfta, og dette har vært en stor hjelp med tanke på å nå målet vårt. For skranter de veldig, ikke kommer seg så mye ut og må ha hjelp hjemme, da er vi ganske nær å ta knekken på dem fullstendig.

Har de blitt avhengige hjemmesykepleie setter man i gang vår egen spesielle favoritt: «Lykkehjul-leken»; hvem kommer, når kommer de, har de noe kompetanse, hvor mange minutt eller sekund kan de være der? Når kommer de tilbake? Dagene, og gjerne nettene, går fra nå av med til å måtte sitte i angst og vente på hjelp som kanskje kommer, eller ikke kommer. Hele livet dreier seg nå kun om å vente på hjemmesykepleien. Og å være redd. Og for ikke å glemme til bry. Hvis de i tillegg innimellom blir glemt ut er det jo supert!

Jeg tror aldri jeg har sett en så brutalt effektiv oppskrift på å forringe livskvaliteten til og å forkorte de eldres liv på.

Dette har da blitt muliggjort av kommunenes årevise strategi med å ha så lite grunnbemanning som mulig, slik at folk kan få ligge i flere timer og gjerne dager etter å ha falt, og at folk sitter i sin egen avføring i timevis eller ikke får mat før kl 1200. Det har vist seg at at denne praksisen også fører til at de blir underernærte, noe så genialt!

Og siden de ansatte i hjemmesykepleien er mennesker med samvittighet(noe så upraktisk), en hjerne og en kropp og selv har et liv, gjerne noen unger og egne syke foreldre, så blir de også sykmeldte av dette geniale kommunale opplegget. Dette er en gavepakke til prosjektet, for det fører til at det blir enda mindre folk til å gjøre oppgavene, og de eldre lider enda mer. Hva gir dere meg? Jeg tror aldri jeg har sett en så brutalt effektiv oppskrift på å forringe livskvaliteten til og å forkorte de eldres liv på. Jeg er ikke i tvil – dette lukter av Kommunenes Nobelpris.

 

Men, så dere, aller sist – rosinen i pølsa eller spikeren i kista om dere vil:

Når man har gjort nesten alt fullstendig utilgjengelig og så lite brukervennlig og tungvint for dem som overhodet mulig, fått dem til å føle seg fullstendig verdiløse og bortglemte – så si at de dessverre må bo hjemme i denne elendigheten til mannen med ljåen mener de kvalifiserer for sykehjemsplass. Sørg da for å ha så få plasser og selvfølgelig så lite grunnbemanning og faglig kompetanse på sykehjemmene som mulig, sånn at for å få sykehjemsplass må du i praksis være terminal og forventet å dø innen et år.

«This is the best financed Olympic Hunger Games ever!»

Da er vi i mål.

Holder vi på slik vil vi om noen tiår være kvitt disse brysomme og ubrukelige eldre, og alle utgiftene de medfører, og Norge kan igjen ha råd til å arrangere OL på Lillehammer!

Da gjenoppliver vi Juan Antonio Samaranch for å stå der i kunstsnøen og si: «This is the best financed Olympic Hunger Games ever!», mens Sissel Kyrkjebø synger og de norske flyktningene i Sveits gråter av stolthet.

Teksten ble først publisert på Eva Ottesens Facebook-side.