Hvorfor gjør ikke FN noe?

Hvorfor gjør ikke FN noe?

Det er et spørsmål vi i FN-sambandet ofte får. Fra journalister, skoleelever og andre. Det er ikke rart de spør. Verden brenner. I Gaza brenner befolkningen – bokstavelig talt. I Sudan slaktes og sulter millioner av mennesker, nærmest uten oppmerksomhet.

FN er skaper av internasjonale lover og regler.

I anledning FN-dagen 24. oktober, la meg forsøke å gi et svar.

Her må det først understrekes noe som ofte faller bort i diskusjoner om FN, nemlig at «FN» er flere ting på én gang:

FN er skaper av internasjonale lover og regler. Alle FNs vedtak og avtaler er med å forme folkeretten, som sier hva medlemslandene kan og ikke kan gjøre. Den internasjonale havretten er et godt eksempel. FNs havrettskonvensjon regulerer det meste som har med havet å gjøre, inkludert hvem som har krav på tilgjengelige ressurser som fisk og olje. Hadde vi ikke hatt havretten ville dette skapt et politisk og praktisk kaos utenfor Norges lange kystlinje.

I tillegg er FN en organisasjon med egne ansatte og egne ledere. Generalsekretæren leder FNs sekretariat som administrerer alle de sentrale FN-organene. Samtidig har FN mange underorganisasjoner, fond og programmer, slik som UNICEF, UNDP, UNRWA – som hver for seg og sammen gjør en iherdig innsats både i Midtøsten og mange andre steder i verden for å redde liv og skape bærekraftige samfunn.

Aldri har så mange FN-ansatte mistet livet i en krig.

For det tredje er FN en kunnskapsleverandør til regjeringer og statsledere slik at de skal kunne ta beslutninger som gjelder nasjonal og internasjonal politikk på et så godt grunnlag som mulig. Ulike ekspertpaneler produserer tall, statistikk og data på sentrale samfunnsområder, som for eksempel fattigdom, ulikhet, bærekraftig utvikling og klima. FNs klimapanel er et godt eksempel på sistnevnte.

Uavhengige eksperter og spesialrapportører er også en viktig del av FN, spesielt knyttet til menneskerettigheter. De kan besøke land, samle inn informasjon, foreslå tiltak og avgi rapporter om funnene sine.

Til sist, og kanskje viktigst, FN er en møteplass. FNs generalforsamling er det eneste forumet i verden hvor alle land møtes på likefot – ett land én stemme. Selv om onde tunger vil ha det til at FN er «en prateklubb» er det liten tvil om at det er en god ting at land må møtes å diskutere konkrete problemstillinger. I beste fall finner de felles løsninger, i verste fall synliggjøres manglende politisk vilje som sivilsamfunn og andre kan bruke for å holde egne stater til ansvar.

I en tid hvor multilateralt samarbeid utfordres av nasjonalistiske strømninger og økende stormaktrivalisering, er FN et ankerpunkt for global orden og samarbeid.

Her hjemme har både Regjering og Storting vært tydelige på at Norge må være pådriver for reform.

Med andre ord: FN gjør mye. Organisasjonens ansatte strekker seg ofte langt, spesielt på bakken i humanitære situasjoner. Det ser vi spesielt på Gaza nå. Aldri har så mange FN-ansatte mistet livet i en krig.

Så er det ingen tvil om at FN også mislykkes. Dag Hammarskjöld, FNs andre generalsekretær, formulerte det slik: «FN ble ikke skapt for å ta menneskeheten til himmelen, men for å redde menneskeheten fra helvete.» I dette ligger det at FN ikke er mektig nok til å løse alle verdens problemer. Men spør du befolkningen på Gaza eller i Sudan akkurat nå, vil nok de mene at de lever i et helvete. Så hvordan kan FN fungere bedre? Hvordan kan FN gjøre mer?

At FN ikke klarer å løse konkrete konflikter, handler i stor grad om FNs sikkerhetsråd. Fordi sammensetningen av Rådet gjenspeiler maktforholdene etter andre verdenskrig, har Rådet ingen representasjon fra Afrika eller Sør-Amerika. I tillegg har de fem faste medlemmene, USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike, vetorett. Som vi vet, slår nasjonale politiske prioriteringer og geopolitiske allianser direkte inn i bruk av vetoretten. Dette hindrer Rådet i å handle effektivt i mange situasjoner.

Det er grunn til å tro at verden ville vært enda dårligere stilt hadde vi ikke hatt FN.

Det er derfor positivt at Fremtidspakten, som ble vedtatt på FNs generalforsamling i september 2024, tar opp behovet for reform av Sikkerhetsrådet, med fokus på å gjøre det mer representativt, effektivt og inkluderende. Et av hovedmålene i reformen er å utvide antallet faste medlemmer, spesielt med representasjon fra afrikanske land. Det er også en pågående diskusjon om å begrense eller endre vetoretten.

Det er for tidlig å si om man vil lykkes med dette, men det er liten tvil om at dersom FN skal ha legitimitet og tillit i framtiden, må endring til. Her hjemme har både Regjering og Storting vært tydelige på at Norge må være pådriver for reform. Litt merkelig er det da at akkurat den posten som går til dette i det foreslåtte statsbudsjettet har fått dramatiske kutt. Det er også i vår egeninteresse at FN forbedres.

Neste år fyller FN 80 år. Det er grunn til å tro at verden ville vært enda dårligere stilt hadde vi ikke hatt FN. Men, skal FN makte å være det verdens befolkning forventer, må organisasjonen rigges for de neste 80.