I Bergamo dør du alene

I en krok ligger ni gjennomsiktige sekker du først ikke legger merke til engang, innimellom alt det innpakkede utstyret på denne intensivavdelingen som er blitt rigget opp i hui og hast.

I Bergamo dør du alene.

Men så skjelner du et par Nike joggesko, en Twix-sjokolade. Et armbåndsur. Det er eiendelene til de ti pasientene – den ene ble nettopp overlevert til begravelsesbyrået. Nå som begravelser er forbudt, er nemlig det alt familien din vil få se av deg.

I Bergamo dør du alene. Og du blir gravlagt alene, av en prest som velsigner kisten din med en iPhone liggende oppå, slik at familien din skal få høre.

Fram til 10. mars spesialiserte de seg på noe helt annet på San Pietro sykehus. Prøverørsbefruktning. Det har i likhet med mange andre sykehus aldri hatt en infeksjonsmedisinsk avdeling. Nå ligger det COVID-19-pasienter i alle de 254 sengene. Og de fire sengene til intensivpasienter ble ti.

Rommene som tidligere var satt av til de mest alvorlig syke, er nå reservert de friskeste: de som har størst sjanse til å klare seg. Sannheten er at det fremdeles ikke finnes noen behandling for dette viruset, og de få heldige som er her – i dette Italia som har oppdaget at de bare har 3,2 intensivplasser for hver 1000. person, sammenlignet med et europeisk gjennomsnitt på 5 – får bare oksygen. Og beroligende midler.

Det føles som i et romskip, med alle monitorene og lysene.

Den eneste av de ti pasientene som er våken, er den første, en tilsynelatende utmattet mann med ustelt skjegg som ligger delvis på siden med utstrakte armer, som om han hang på korset. De andre har åpne øyne, men rører seg ikke. Det føles som å være i et romskip, med alle disse monitorene og lysene, men selv her hvor teknologien er på sitt beste, handler det ikke om vitenskap, men natur: Inntil videre er det ikke mer eller mindre effektive medisiner som teller, bare mer eller mindre sterke immunforsvar.

Den eneste forskjellen er at her får man før eller senere morfin.

Her går det 3 minutter og 35 sekunder mellom hvert dødsfall.

I skrivende stund er vi 92 572 smittede og 10 023 døde i Italia. Og Lombardia er, med sine 5944 ofre, fremdeles landets rødeste sone. Her går det ifølge anslag fra Reuters 3 minutter og 35 sekunder mellom hvert dødsfall. «Det skyldes delvis rådet om å holde deg hjemme så lenge du kan. Du skal ikke ringe nødnummeret før du virkelig ikke klarer å puste lenger», sier overlegen, Bruno Balicco. Det rådet er det ikke noe å gjøre med, for sykehusene fylt til bristepunktet. Det er så mange kister at det er militæret som må kjøre dem bort. Ellers ville man få en epidemi i epidemien.

Ikke noe navn, ingenting. Det er det ikke tid til.

«Det betyr at de syke ikke kommer hit før de ikke holder ut lenger. Når lungene deres er for ødelagt», sier Balicco. Mens pasient 6 gisper etter luft, til tross for respiratoren. Fortvilet. Han er 67 år gammel og har ingen underliggende sykdommer. Til venstre for ham overvåker en monitor hjerterytmen, blodtrykket og kroppstemperaturen og oksygennivået i blodet. Nå som ikke slektninger får slippe inn, er det alt man får vite om et liv: tall, diagrammer, prosentandeler. På en hylle, ved siden av to ampuller, ligger det bare et ark med tabeller. Ikke noe navn, ingenting.

Det er det ikke tid til.

Plutselig ser kroppen ut til å krympe seg. Et rødt lys tennes. En sykepleier kommer ilende til, fikser på noe. Til det røde lyset slukker.

Noen minutter senere begynner et annet å blinke.

Han har hatt feber i tre uker. Men nå er sykehus like skumle som viruset – det er i mange tilfeller virusets viktigste arnested. Antallet døde leger er allerede over 50, og 6205 er smittet. Bruno Balicco, legen, er også 69 år gammel. Han hadde faktisk gått av med pensjon – han har tatt over for overlegen som tok over etter ham. Han er hjemme. Korona-positiv.

I likhet med rundt 20 prosent av personalet.

Vi føler at vi drukner i dette, for vi skriver ut én pasient, men enda en kommer inn, og så må vi praktisk talt begynne helt på nytt igjen.

De fleste av dem kommer heldigvis til å bli friske. Slik mange pasienter er blitt. Men det er delvis derfor denne epidemien er så komplisert. Alle de syke ser likedan ut, sier Bruno Balicco, alle har det samme viruset, og likevel er alle helt forskjellige. «Utviklingen varierer voldsomt. Det gjør også virkningen av medisinene vi prøver ut for å finne en behandling. Det stemmer at dødelighetsprosenten ikke er så høy, særlig med tanke på det svært høye antallet smittede. Men vi føler at vi drukner i dette, for vi skriver ut én pasient, enda en kommer inn, og så må vi praktisk talt begynne helt på nytt igjen», sier han.

Alle har det samme viruset, og likevel er alle helt forskjellige.

Så alvorlige tilfeller av lungebetennelse hadde de omtrent fem av i året. Nå har de 50 om dagen.

Han er utslitt. Alt gikk så fort fra de oppdaget den første atypiske lungebetennelsen i februar. Den ene dagen var det ett tilfelle, og neste dag ti. De gikk fra å være et lite forstadssykehus til å havne i frontlinjen. De knuser piller med sin egen kjøttkvern, for hvem vet hvor i alle disse uåpnede pakkene pilleknuseren ligger? Utstyret er ikke satt sammen ennå.

Og likevel, da jeg spør om noen har hoppet av, forstår ikke den 46 år gamle avdelingssykepleieren Silvia Vanalli spørsmålet. Verken første, andre eller tredje gang jeg spør. Det er tross alt ingen som tvinger en som har studert for å bli øyelege, til å stå i fremste rekke blant de smittede, sier jeg. Har han ikke rett til det? Å la være å komme? spør jeg. «Ikke komme? Hva mener du?» spør hun.

Ingen av dem har tenkt tanken.

«Uansett hva du har spesialisert deg i, er du først og fremst lege», sier hun. «Og du gjør først og fremst ditt beste.»

Har han ikke rett til det? Å la være å komme? spør jeg. «Ikke komme? Hva mener du?» spør hun.

Selv om ditt beste akkurat nå bare er å gi pasientene litt oksygen. Pasient 6 kjemper fremdeles for å få luft. Han gisper. Vrir seg urolig. Skjelver. Og for hver skjelving vipper hodet litt bakover, øynene åpnes, disse øynene som ruller bakover i hodet. Hvitt. En sykepleier suger opp spyttet hans, og det blå tallet på monitoren for oksygennivået i blodet, som skal være 100, synker til 93, så til 90. Så stiger det igjen: 91. Og synker. Det virker ikke som om han absorberer oksygenet til tross for alle slangene. En annen sykepleier kommer bort. «Jeg går og ringer legen,» sier hun.

«Ring familien.»

Intensivavdelingen har alltid vært den tøffeste. Den som 25 prosent av pasientene ikke vender tilbake fra. Og der forholdet til familien derfor er avgjørende, for man må redde de overlevende også. Før alt dette var det lov med to besøk per dag. Nå er det ofte redusert til to telefoner: én for å si fra om morfinen, og én for å si fra at de må si fra til begravelsesbyrået. Hvis den som ringer får svar.

«Vi gjorde vårt beste. Vårt beste. Til siste slutt. Jeg holdt henne i hånden. Som om … Som om den var din. Din»

Først nå har de klart å spore opp datteren til 70-åringen som døde i går. De forsøkte å få tak i mannen hennes, som var blitt lagt inn på sykehus i mellomtiden. «Jeg kommer,» sier datteren. Og Silvia Vanalli blir taus et øyeblikk. «Nei, det er faktisk sånn at … Nei, beklager, det kan du ikke», sier hun. «Selv ikke nå.» Og stemmen hennes brister. «Vi gjorde vårt beste. Vårt beste. Til siste slutt», sier hun. «Jeg holdt henne i hånden. Som om … Som om den var din. Din», sier hun, og for hvert ord ser det ut som om hun krymper stadig litt mer i den hvite tsjernobylaktige vernedrakten med navnet hennes skrevet med kulepenn, for at den ikke skal forveksles med en annens, for dette viruset gjorde oss alle like, her, helt alene, bare en meter fra hverandre. «Og nå?» spør datteren om og om igjen. «Og nå?»

«Og nå … Nå må du få tak i et begravelsesbyrå», sier hun.

Så blir hun stående der og gråte. Med telefonen ut i luften.

Samtidig, utenfor, går fremdeles 30 prosent av all industri i Lombardia for fullt.

Leger og sykepleiere er Italias nye helter. De er på alle forsider hver eneste dag. Men de lever og jobber i sin egen verden. For samtidig, utenfor, går fremdeles 30 prosent av all industri i Lombardia for fullt, og alt i alt arbeider 70 prosent av arbeiderne fortsatt. For mange er det økonomien som har høyest prioritet.

På papiret gjør lockdownen bare unntak for produksjon av livsviktige varer, og av varer som er essensielle for forsyningskjeden til produksjon av livsviktige varer. I praksis er til og med marinenes skipsverft i Taranto åpne, for å kunne drive vedlikehold av et hangarskip. Det nasjonale helseinstituttet rapporterte det akutte behovet for en rød sone i Bergamo og nærmeste omegn allerede den 2. mars, men borgermester Giorgio Gori var travelt opptatt med kampanjen «Bergamo stopper ikke».

Borgermester Giorgio Gori var travelt opptatt med kampanjen «Bergamo stopper ikke»

Og det stoppet faktisk ikke. Nå dør det 50 mennesker der hver dag.

Armani er også i full sving. Som vanlig. Men nå lager de bare operasjonsfrakker.

Mens italienere andre steder i landet utveksler kakeoppskrifter og tips om hva man kan gjøre for å slippe å kjede seg, er dette en slagmark. Med samvittighetskvalene alle veteraner lærer seg å leve med: samvittighetskvalene for å bære med seg krigen og også trekke inn sine nære og kjære. Som ikke har vervet seg til dette.

«Hjemme snakker jeg med partneren min fra bak en dør», sier en sykepleier. «Men sannheten er at jeg knapt sier noe som helst. For jeg er her, innstilt på å ofre alt for fremmede, men så svikter jeg de som aldri har sviktet meg», sier hun. Hun skal til å si noe mer, men så stirrer hun på meg et øyeblikk og sier ingenting, begynner bare å fylle en sprøyte. Og går tilbake til pasient 6. Som fremdeles kjemper for å få luft. Fremdeles vrir seg urolig.

«Jeg er her, innstilt på å ofre alt for fremmede, men så svikter jeg de som aldri har sviktet meg»

«Ikke vær redd», sier hun, men det røde lyset tennes gang på gang, og det blå tallet synker stadig, og for hver skjelving ser det ut som om han prøver å kvitte seg med alle slangene. Som om de ikke er nok. Jeg mener å skimte noen tårer i tinningen hans. Eller er det bare gjenskinn? Hvem er han? Hvor er han fra? Og hva driver han med, ellers i livet? Hvilken av posene ved døren er hans? Den med Nike-skoene? Hvem er det han etterlater seg? Og hvor mye forstår han av alt dette? Hvor mye kjenner han?

Hvor mye ser de, disse øynene som liksom ser på deg?

«Ikke vær redd. Ikke vær redd», sier sykepleieren om og om igjen, med  en stemme som blir hviskende da hun tørker tårene hans. Hun kjærtegner ham ømt. Og triller ham bort, urørlig.