I fortellingenes grep

Arbeiderpartiet er i vinden. Om ikke i medvind, så i alle fall i bitende nordavind. Da kan selv et ørlite hopp på meningsmålingene kjennes som et streif av varme, et varsel om at det finnes en sol bakom skyene tross alt.

Det går knapt en dag uten nye kronikker og analyser om Arbeiderpartiets vekst og eventuelle fall

For det går knapt en dag uten nye kronikker og analyser om partiets vekst og eventuelle fall. Noen vil partiet vel, andre er utpreget ondsinnet. Mange har en pågående agenda om sine spesielle hjertesaker. Om bare Ap kunne bli litt sånn eller bare slik, kan det lyde, så vil den gamle partiørnen atter en gang stige til værs.

Inn imellom får vi skøyerfortellingene om partilederens aksjer, tegninger med flosshatt, brygge, manglende munnbind på T-banen og whatnot.

Det siste bidraget til disse Ap-fortellingene er Aage G. Sivertsens kommentar i Dagsavisen i november. Den handler om partiet som et synkende skip med en ledelse som ikke evner å lytte, lære og se. Ap er dessuten, om vi skal tro ham, lite annet enn en korrupt kultur hvor det egentlige prosjektet er å karre til seg mest mulig. Det finnes noen få helter i denne fortellingen hvor Tranmæl var den gode idealisten mens Gerhardsen var det motsatte. Og tilsvarende med den ærlige Jagland opp mot den slue og beregnende Stoltenberg.

Det finnes ikke objektive forklaringer på partiets indre prosesser i Sivertsens fortelling

Sivertsen tar på seg historiker-frakken, forsøker å legge an en seriøs mine, men sitter fast i dette klisteret av personlige sympati og antipatier. I Sivertsens optikk har makt en odiøs klang hvor utøvelsen av denne er et annet ord for ondskap. Det finnes ikke objektive forklaringer på partiets indre prosesser i Sivertsens fortelling, han låser seg i stedet fast i aksen god versus ond.

Av den grunn blir dette lite annet enn en grøsserfortelling for søte små høyrebarn. Til å få forstand av blir den ikke.

Under lesningen fikk jeg en assosiasjon til en gammel prisbelønt reklamefilm for et amerikansk nyhetsmagasin. Navnet husker jeg ikke, men plottet sitter fast i hukommelsen. En far kjører sin datter og hennes venninne til den lokale kinoen. Vel framme og halvveis i trappa snur hun seg og går tilbake til faren. Hun behøver lommepenger. Han ruller ned bilvinduet og gir henne noen sedler. I det samme øyeblikket parkerer en politibil bak ham. De ser kun en ung jente som får penger av en eldre mann og tenker sitt. De ser ikke hele bildet, bare det utsnittet som gir næring til egne fordommer.

Historie er politikk med andre virkemidler

Historie er politikk med andre virkemidler. Heltefortellinger utfordres, det endimensjonale forkastes til fordel for det flertydige. Da Ingmar Bergman skulle regissere sine skuespillere til å spille onde karakterer, ba han dem om å hente det fram fra sitt innerste. Du har det i deg, kunne han si, det har vi alle. Mennesket er komplekst, noe som også gjør at historien aldri får sitt egentlige punktum. Hele bibliotek kan fylles med bøker om Ap og deres tillitsvalgte. Ikke alle like flatterende, og noen går nesten spenningsromanen i næringen.

Det går en tynn linje mellom stoltheten over egne bragder til arrogansen overfor andre som har mindre å melde

For mange, også langt utenfor partiets egne rekker, er slike historier fortellingen om hvordan landet langsomt ble vårt eget. Den handler om balansering av makt, om fagbevegelse og arbeidsgivere, eller om fiskernes og småbrukernes organisering for å sikre sine interesser. Kort sagt, makt mot motmakt. Fortellingen om å bygge, trygge og verge lever gjennom hver enkelt av oss, men kan også forblinde til selvgodhet. Det går en tynn linje mellom stoltheten over egne bragder til arrogansen overfor andre som har mindre å melde.

Aps posisjon er verken gudgitt eller en slektenes rutine, hvor barna overtar foreldrenes politiske preferanser sånn uten videre. Ingen lar seg engasjere av kamper som er vunnet, men lar seg gjerne mobilisere for nye konkrete mål om hva som skal, bør og må gjøres. Er det slik, kan noen spørre seg, at Arbeiderpartiets historiske rolle er avsluttet og at partiet er i den samme dødens posisjon som det gamle Venstre? Et parti, som den gang da, ble valset over av historiens jernlov, den om å komme for sent til sin egen tid.

Historien kjører ingen blåkopi på seg selv, heller ikke som tragedie og farse

Vi ser oss gjerne bakover for å forstå hvordan framtiden kan arte seg. Og på en forunderlig måte har den tyske Weimarrepublikken igjen fått sin relevans som selve endetidsvarselet. Men historien kjører ingen blåkopi på seg selv, heller ikke som tragedie og farse. Derimot byr den på et annet og eksistensielt drama som utfolder seg nå.

Pandemi, klimakatastrofe, teknologiskifte og massive folkeforflytninger er apokalypsens hester som rir virkeligheten vår. Verden blir ikke skikkelig farlig før mennesker mister livsgrunnlaget sitt, og i pandemiens kjølvann følger konkursene og arbeidsledigheten smittekurvenes økende tendens.

Dette er derfor ikke tiden for politikere med de største megafonene og de enkleste løsningene, men heller politiker med helt andre kvaliteter. De som behersker grundighet, forstår samfunnets kompleksitet og har evnen til praktiske strategier som forener folk mot et felles mål.

Det er en klisjé at motgang skjerper relevansen, men for Ap kan den likevel være sann

Dette er utfordringene som sosialdemokratiet er eslet for. Det er en klisjé at motgang skjerper relevansen, men for Ap kan den likevel være sann. Det diskuteres politikk som aldri før og alvoret står skrevet i ansiktene på det jevne partimedlemmet. Ingenting tas for gitt, verken regjeringsmakt eller oppslutning. Medgang er sikkert bra, men du verden hvor forfriskende og skjerpende en real motgang også kan være.

Det må bevegelse til for å tråkke trinn i nordavindsvalsen. Alternativet er å bli blåst på havet. Og vi vet det.