I jula øker ansvaret og bekymringen

Nå er jula snart her. Overalt blir vi minnet på at skuldrene snart skal senkes. At tempoet skal ned. At vi skal nyte fridager, stillhet, familie og venner. Jula fremstilles som en pause og et pusterom.

Men den roen gjelder ikke for alle. For oss pårørende er jula ofte det motsatte. For selv om systemene tar ferie, tar ikke sykdom, psykisk uhelse, demens, angst eller selvmordstanker fri. Når kontorer stenger og hjelpetjenester går på minimumsdrift, øker ansvaret hjemme. Bekymringen blir tyngre. Beredskapen høyere.

Man skal skape «den gode julen» for andre samtidig som man bærer frykt, sorg, utmattelse og ansvar alene.

Mange pårørende går inn i jula med mer ansvar, mindre søvn og enda færre pauser enn ellers i året. For noen betyr jula flere medisiner som må følges opp. Flere sammenbrudd som må håndteres. Flere minner som gjør vondt. Flere forventninger som ikke lar seg innfri. Man skal skape «den gode julen» for andre samtidig som man bærer frykt, sorg, utmattelse og ansvar alene.

Det er lite rom for hvile når man hele tiden må være den som holder oversikt, stemning og mennesker oppe. Og det er i denne tiden når kontrasten mellom idyll og virkelighet er som størst, at det usynlige omsorgs- og pårørendearbeidet blir aller tydeligst.

Omsorgs- og pårørendearbeidet er ikke et tillegg. Det er selve fundamentet i samfunnet vårt.

Kvinner er de som gjør mesteparten av omsorgs- og pårørendearbeidet i verden, og også her i Norge. Alt det synlige og det usynlige arbeidet som holder familier, relasjoner og mennesker oppe, blir ikke målt i penger. Derfor blir det heller ikke verdsatt eller anerkjent.

Men la oss være ærlige:

Det er dette arbeidet som får alt til å henge sammen. Alle vinner på det.

Alle, bortsett fra kvinnene selv.

Det usynlige skiftet.

Hver time brukt på å holde noen borte fra selvmordstanker.

Hver tåre som tørkes fra en dement pappa.

Hver samtale med et barn som sliter psykisk.

Hver våkne natt ved siden av en som har angst eller en som trenger medisinsk hjelp.

Hver time brukt på å holde noen borte fra selvmordstanker.

Hver planlegging, hver matpakke, hvert møte, hver tanke, hvert plaster, hver hastetur til legevakta og hver samtale på telefon med hjelpeinstanser.

For kvinnen som bærer alt dette, er prisen høy.

Dette er arbeidet som gir barn trygghet.

Som gir eldre omsorg.

Som sørger for at syke blir ivaretatt.

Som reduserer trykket på velferdsstaten.

Vi må bygge et samfunn som gir like muligheter, men som også anerkjenner forskjellene.

Omsorgs- og pårørendearbeidet er ikke et tillegg. Det er selve fundamentet i samfunnet vårt. Men det er et fundament uten lønn, uten status og uten takknemlighet.

For kvinnen som bærer alt dette, er prisen høy.

Hun mister arbeidstimer. Hun mister karrieremuligheter. Hun mister pensjonspoeng. Hun mister helse. Hun mister tid til seg selv.

Hvordan behandler vi egentlig dem som føder og oppdrar disse barna?

Og når politikere jobber med likestilling, later de som om likestilling handler om å gjøre menn og kvinner like. Men kvinner er ikke små menn.

Vi må bygge et samfunn som gir like muligheter, men som også anerkjenner forskjellene.

Da Erna for noen år siden begynte å rope om at Norge trenger flere barn, glemte vi å spørre: Hvordan behandler vi egentlig dem som føder og oppdrar disse barna?

Forskning har vist at det forventes mer av kvinnelige pårørende enn av mannlige pårørende.

Fødeavdelinger legges ned. Kvinner sendes hjem før kroppen har rukket å hente seg inn. Smerter og komplikasjoner blir bagatellisert og normalisert. Man forventes å amme i ett år, men skal tilbake på jobb etter noen måneder. Er det virkelig slik vi verdsetter kvinner?

Forskning har vist at det forventes mer av kvinnelige pårørende enn av mannlige pårørende. Når et barn har psykiske utfordringer (eller andre sykdommer), forventes det at mor stiller opp på BUP, skole, barnevern, sykehus, lege osv. I tillegg skal hun holde familien samlet og passe på at alle får mat, søvn og kjærlighet.

Hun som ikke får sykemelding fordi hun ikke selv er syk, men som likevel bærer hele familiens smerte på skuldrene.

Har noen spurt hva natt etter natt uten søvn gjør med kroppen? Hva konstant beredskap gjør med nervesystemet? Hva det koster å aldri få hvile?

Omsorgs- og pårørendearbeid kan ikke måles i kroner og øre, men verdien, den ser vi i alt rundt oss! I tryggheten, fellesskapet, kjærligheten, velferden.

Vi må slutte å være et samfunn som måler alt i penger men heller bli et samfunn som forstår at menneskelig varme er den største verdien vi har.

Omsorgsarbeidet limer samfunnet sammen. Men kvinner skal ikke være samfunnets ubetalte sikkerhetsnett! De er bærebjelkene og limet i samfunnet, og det er på tide at vi anerkjenner dette helt! Ikke bare med ord, men også med politisk handling!

Det lovet helseminister Jan Christian Vestre meg da jeg for over ett år siden dro til ham med konkrete og enkle forslag til hvordan man kan lette arbeidet for omsorgsgivere og pårørende:

 

1. Se til Danmark. De har endret lovverket for å styrke samarbeidet mellom BUP og barnevern. Det er fullt mulig å gjøre dette også i Norge – uten å kompromisse med personvernet – slik at systemet fungerer bedre når det trengs som mest.
2. En nasjonal nettside for pårørendes rettigheter. Ett sted der all informasjon er samlet: rettigheter, støtteordninger, klagemuligheter, språktilpasset informasjon og konkrete verktøy.
3. Vurdering av helsemyndighet ved 16 år. I dag kan ungdom med alvorlige utfordringer si nei til nødvendig helsehjelp. Kan man gi mulighet for å utsette myndiggjøringen i korte perioder – for å sikre at barnet kan ta gode valg for egen helse?
4. En bred utrulling av pårørendeplattformen. Et system som hindrer at familier kastes mellom instanser, og som tydeliggjør hvem som har ansvar for hva. Hvem gjør hva? Hvor får man hjelp? Hvem følger opp?

Dette var forslag som ble tatt imot med interesse og lovnader om at noe skulle skje. Men foreløpig har lite (ingenting) skjedd.

Vi må slutte å være et samfunn som måler alt i penger men heller bli et samfunn som forstår at menneskelig varme er den største verdien vi har.

Det er på tide at våre politikere anerkjenne jobben, synliggjøre den, og bygge et samfunn som hjelper de som gjør omsorgs- og pårørendejobben, for hvis ikke, så kommer velferdsstaten til å rase sammen!

Teksten er en bearbeidet utgave av et innlegg på Laial Ayobs Facebook-side.