Frøya Skjold Sjursæther/MDG
FOTO: MDG

Ikke bli med FrP i et kappløp mot bunnen

Venstresidens oppgave er ikke å være en svakere utgave av høyresiden, men å peke ut en ny kurs for landet.

Venstresiden vant valget. Arbeiderpartiet er tilbake på over 28 prosent, og både Rødt og MDG gjorde sine beste valg noensinne. Milliardærene som pøste penger inn i høyresidens valgkamp tapte.  Så til det litt kjipere: Nesten en fjerdedel av nordmenn stemte FrP, og partiet ble landets nest største. FrP har òg fått sette premissene i stort sett alle valgdebattene. Spørsmålet nå er hvordan vi på venstresiden skal forholde oss til det. Jeg har gjort meg opp noen tanker:

Obs for Ap

Hvis vi skal fortsette å vinne valg, er det avgjørende at vi ikke blir med FrP i et kappløp mot bunnen. Om vi ikke passer oss, er jeg ekstra bekymret for det i klima-, kriminalitets-, og asylpolitikken. Og jeg tror Arbeiderpartiet må være ekstra obs.

I Storbritannia vant Labour valget i fjor. De har beveget seg mot høyresiden i britisk politikk, i håp om å stanse fremveksten til Reform. Hvilken gevinst har Labour fått? Historisk lav oppslutning.

Gavepakkene

Denne høsten har jeg ved flere anledninger hørt sosialdemokrater si at sentrum/venstre må fortsette å lete etter mer olje, gå inn for generell bevæpning eller kun ta imot rekordfå flyktninger – ikke nødvendigvis fordi de vil, men fordi de mener at “noe annet ville vært en gavepakke til høyresiden”.

Heller ikke i Norge, tror jeg venstresiden vinner tilbake velgere fra Frp ved å stjele deres klær.

Man vinner ved å vise frem en annen visjon.

Det folk vil ha

Jeg vil minne om at det ikke var Frp sin politikk som fikk flertall. Frps rop om å skrote grønne industriprosjekter, kutte i bistanden og sende 13-åringer i fengsel, vant ikke valget. Alle som stemte på enten Arbeiderpartiet eller Senterpartiet, gjorde det vel vitende om at også MDG og Rødt kom til å ha rekordstor innflytelse over politikken.

Sosiale forskjeller var den viktigste saken for velgerne i høstens valg. Klima og miljø var det viktigste for nesten 10 prosent av velgerne. Velgerne i Norge vil ha mer fellesskap, omfordeling og klimapolitikk – og det må vi tørre gi dem de neste fire årene.

 

Målet for rødgrønn  sida kan ikke være å nulle ut hverandres politikk.

Eller å prøve å dulte etter FrPs løsninger. Vi bør derimot ha selvtillit i prosjektet vårt, og tørre å ta kampen om hvorfor klimapolitikk, forebygging og å stille opp for mennesker på flukt er viktig – uten å godta premissene til høyresiden.

Grønt lys for olje

Etter 2021-løftet om at Norge skulle få en «klimaforkjemper som statsminister», er det påfallende stille. Nye oljeprosjekter får grønt lys, utslippene står i ro, og klimamålene avhenger av kvotekjøp.

Når venstresiden demper ambisjoner i stedet for å vise løsninger, i frykt for å skyve fra seg velgerne, har vi allerede tapt. Valget i 2025 har vist at nordmenn ønsker mer, ikke mindre klimapolitikk. Omstilling må ikke bli et straffetiltak, men et løfte: om nye jobber, rettferdig fordeling og trygghet. Det er venstresidens jobb å vise at det grønne skiftet kan være et folkefellesskap, ikke et eliteprosjekt.

Men vi ser det samme mønsteret i justis- og innvandringspolitikken.

De som setter premissene

Det var aldri Arbeiderpartiet sin drøm å åpne for asylbehandling i tredjeland, tror jeg. Jeg tror de gjorde det fordi Frp hadde satt premissene: at minst mulig flyktninger automatisk betyr ansvarlighet. Når venstresiden aksepterer det som utgangspunkt, taper vi rommet for å snakke om nestekjærlighet og å stille opp for hverandre.

 

Eller ta debatten om generell bevæpning. I stedet for å fortsette politikken som har sørget for at Norge er et av verdens tryggeste land med rekordhøy tillit til politiet, fulgte Arbeiderpartiet og Senterpartiet etter høyresidens lettvindte løsninger – til tross for at det ikke har vært et eneste tilfelle hvor generell bevæpning har vært nødvendig de siste åtte årene, ifølge rapporter.

 

Jeg tror tiden for å løfte blikket er nå.

 

Venstresidens oppgave er ikke å være en svakere utgave av høyresiden, men å peke ut en ny kurs for landet. En kurs der trygghet ikke bygges på frykt, men på tillit. Der omstilling ikke betyr tap, men muligheter. Der solidaritet og klima ikke er slagord, men fundament.