Ikke selg vannkrafta på billigsalg

Tidligere i høst kom Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) med nye anslag for strømprisen de neste tiårene. Får NVE rett, blir strømprisen høy i lang tid framover.

Det er forståelig at slike framskrivninger vekker reaksjoner i et land som er vant med lave strømpriser gjennom kalde vintre. Men om løsninga blir å gripe inn i markedet og kontrollere pris eller eksport av kraft, kan politikken få svært uheldige fordelingskonsekvenser. La meg vise hvorfor med et litt forenkla eksempel.

Forestill deg en kraftkrevende privat industribedrift i Norge som lever av å selge varene sine til utlandet. Smertegrensa for bedriften er en strømpris på 80 øre kilowattimen. Alt over dette klarer ikke bedriften å konkurrere med utlandet. Gjennom mange år har strømprisen vært lav, men på grunn av en endret geopolitisk situasjon og utfasing av fossil energi har prisen stabilisert seg på et nytt høyt nivå, 100 øre. Arbeidsplassene står i fare, og den økonomiske aktiviteten kan forsvinne.

Det betyr tapte inntekter for fellesskapet, inntekter som kunne gått til å styrke velferdsstatens ytelser eller ansette flere i helsesektoren.

For å bøte på den nye situasjonen bestemmer politikerne seg for å stramme inn på krafteksporten. Eksportrestriksjonen fører til et større kraftoverskudd i Norge, og strømprisen synker med 20 øre. Med en strømpris på 80 øre er bedriften og arbeidsplassene reddet. Politikken må da ha vært en suksess, eller?

Dessverre er det ikke så enkelt. Det som i praksis skjer i eksempelet over, er at eksportrestriksjonen fører til et inntektstap for kraftprodusentene, som for det meste eies av det offentlige. Det betyr tapte inntekter for fellesskapet, inntekter som kunne gått til å styrke velferdsstatens ytelser eller ansette flere i helsesektoren.

Samtidig kan kapitalister med virksomheter i Norge kjøpe krafta til en rabattert pris fra fellesskapet. I eksempelet har store verdier blitt overført fra fellesskapets naturressurser til kapitalistene. Inntekter som kunne gått til velferdsstatens mange gode formål, blir istedenfor en tilsvarende subsidie for private eiere i industrien. Tiltaket er i realiteten en privatisering av grunnrenta. Paradoksalt nok er det de to radikale sosialistpartiene i Norge, SV og Rødt, som har tatt til orde for en slik politikk.

Vi vet med andre ord ikke hvem som reelt ville tjent på billigsalget av norske naturressurser.

I norsk industri er det i tillegg et betydelig innslag av utenlandske eiere, og nesten samtlige er skjult bak anonyme forvalterkontoer, som Tax Justice Norges bok Skjult påpeker. Vi vet med andre ord ikke hvem som reelt ville tjent på billigsalget av norske naturressurser. Men noen utenlandske eiere kjenner vi til: Enkelte bedrifter er eid av den kinesiske stat.

I Norge er vi i perioder avhengig av å importere strøm. Når vi kobler det norske strømnettet på våre naboland med utenlandskabler, får vi økt forsyningssikkerhet. Det fører også til prissmitte og såkalte «europeiske priser». Fordelen med det er at vi får bedre betalt for våre naturressurser når vi selger strømmen, som utgjør store inntekter til fellesskapet. Medaljens bakside er høyere strømpriser for vanlige folk. Da blir omfordeling desto viktigere.

Strømstøtteordninga til den Arbeiderparti-leda regjeringa fungerer i praksis som en makspris på 70 øre. Strømforbruk henger tett sammen med inntekt. Og ettersom dagens ordning er basert på forbruk, er det de med høyest inntekt som får mest støtte i kroner og øre, viser SSBs analyser. Rødts forslag om en makspris på 35 øre vil føre til at fellesskapet i langt større grad enn i dag må betale for de rikes strømforbruk. Ordninga gir også svakere insentiver til strømsparing når det er mangel på kraft, fordi prisen ikke reflekterer tilbudet.

Norsk industri er svært omstillingsdyktig.

En langt mer sosial og egalitær løsning er å la markedet bestemme prisen og gi kraftprodusentenes ekstraordinære overskudd direkte tilbake til folket som en flat kontantutbetaling. Det ivaretar insentivene for strømsparing og energieffektivisering, og det virker omfordelende mellom de som bruker mye og de som bruker lite strøm. Men ikke minst forhindrer det at kapitalistene skor seg på fellesskapets verdier.

Når det gjelder konkurranseevna til industrien med vedvarende høy strømpris, må vi ikke svartmale situasjonen. Norsk industri er svært omstillingsdyktig. Til tross for, eller kanskje på grunn av, en høy strømpris viser SSBs anslag en kraftig investeringsvekst i industrien for perioden 2022–24, som nå ligger på et rekordhøyt nivå. Flere prosjekter knyttes til det grønne skiftet. Og som Energikommisjonens rapport påpeker, bidro de høye strømprisene til mer energieffektivisering enn det som ble lagt til grunn i framskrivingene fra 2021. Rapporten bemerker også at økte kraftpriser ikke nødvendigvis betyr svakere konkurranseevne hvis konkurrentene også får den samme kostnadsøkningen.

Om fellesskapet må subsidiere kapitalistene for å holde folk i arbeid, kan vi like gjerne bare bruke midlene selv og ansette folk der vi har behov for det, som i helsesektoren.

Likevel kan en omstillingsprosess føre til økt arbeidsledighet, og for de fleste vil det å miste jobben være svært krevende. I tråd med den norske modellen løser vi imidlertid dette best med en raus velferdsstat, inntektssikring, etter- og videreutdanning og en økonomisk politikk for full sysselsetting. Vi må konkurrere for å utvikle og bevare den industrien vi har. Så skal det offentlige bidra med gode overgangsordninger, ikke langsiktig subsidiering.

Om fellesskapet må subsidiere kapitalistene for å holde folk i arbeid, kan vi like gjerne bare bruke midlene selv og ansette folk der vi har behov for det, som i helsesektoren. Det er en nådeløs markedslogikk, men om en bedrift ikke lenger er konkurransedyktig, er kapitalistens midler bedre investert i virksomheter som kan stå på egne bein. Det bidrar til økonomisk aktivitet og sysselsetting andre steder.

Selvsagt skal norsk krafteksport reguleres slik at vi ivaretar tilstrekkelig forsyningssikkerhet, men det bør bli med det.

Skulle det likevel være nødvendig å begrense krafteksporten for å sikre strategisk norsk kontroll over industri, verdikjeder og kompetansemiljøer av sikkerhets- og distriktspolitiske hensyns, finnes det en løsning som ikke innebærer store overføringer fra fellesskapet til kapitalistene: nasjonalisering av kritisk kraftkrevende industri. Spesielt radikalt er det heller ikke. Et bredt flertall i Europaparlamentet har gått inn for et «statlig» fond som skal kjøpe opp selskaper i strategiske sektorer i EU. I Norge kunne Folketrygdfondet fått et slikt mandat.

Selvsagt skal norsk krafteksport reguleres slik at vi ivaretar tilstrekkelig forsyningssikkerhet, men det bør bli med det. Et økonomisk fornuftig utgangspunkt er å la kraftprodusentene eksportere og selge krafta til den høyeste markedsprisen. Det sikrer at inntektene fra fellesskapets naturressurser kommer fellesskapet til gode.