Å gjenreise tillit: Lærdommer fra Lund-kommisjonen

Det er en scene i begynnelsen av Olav Njølstads biografi om Jens Chr. Hauge som har brent seg fast i minnet. Ut av villaen til den aldrende motstandsmannen og politikeren bæres det ut kasse etter kasse med dokumenter som kastes på bålet.

Hvilke dokumenter det dreide seg om, og om de hadde historisk verdi, vil vi aldri få vite sikkert. (Njølstad konkluderer med at de sannsynligvis ikke hadde det.) Men når vi tenker på de rollene Hauge hadde i løpet av livet – som leder for Milorg under krigen, og senere som forsvarsminister, justisminister og en viktig industripolitisk strateg – er det ikke rart at leserens fantasi kan ta overhånd.

Hvis dette bildet ikke stemmer med virkeligheten, bør det justeres eller i hvert fall nyanseres.

Denne scenen har dukket opp i bevisstheten de siste ukene mens Epstein-avsløringene har sendt sjokkbølger gjennom det norske samfunnet. De frigjorte dokumentene kaster blant annet nytt lys over det ubehagelige faktum at Terje Rød-Larsen fikk beholde sitt eget private arkiv etter Oslo-prosessen.

Ligger det opplysninger i dette arkivet som Rød-Larsen ikke vil at offentligheten skal få vite?

Noe som ville fått ledelsen i Utenriksdepartementet (UD) til å gjøre andre vurderinger av Mona Juul og Rød-Larsens tenketank International Peace Institute (IPI)?

 

De nakne fakta

Også her er det lett å begynne å spekulere. Det er viktig at alle fakta kommer på bordet. Og når Stortinget nå skal sette ned en ekstern kommisjon for å granske bindingene mellom UD, norske tjenestemenn og overgrepsdømte Jeffrey Epstein, er det antakelig nødvendig å gå langt tilbake i tid.

En mulig tolkning av det som er kommet frem så langt, er at ekteparet Juul og Rød-Larsen fikk så høy status i utenrikstjenesten etter Oslo-avtalen at de senere ikke ble stilt legitime, kritiske spørsmål. Mens Juul gikk fra den ene toppstillingen til den andre, åpnet Rød-Larsen døren for prominente nordmenn inn til Epsteins korrupte univers. Hvis dette bildet ikke stemmer med virkeligheten, bør det justeres eller i hvert fall nyanseres.

Spørsmålet er hvor dypt denne ukulturen har fått feste seg.

De nakne fakta understreker alvoret i det som nå rulles opp: Norges tidligere statsminister er siktet for grov korrupsjon. Det samme er en av kongerikets mest betrodde diplomater gjennom flere tiår.

Korrupsjonsmistanken vil bli avgjort av Økokrim, som vil ta sakene videre til domstolene hvis det er grunnlag for straffeansvar. Økokrim har uttalt at politiet står overfor en omfattende og, etter alt å dømme, langvarig etterforskning. I strømmen av nyhetssaker er det viktig å huske at det er lang vei frem til en fellende dom: Etterforskningen kan smuldre opp, forhold kan være foreldet, sakene kan bli henlagt på grunn av bevisets stilling eller av andre grunner.

Epstein-avsløringene ryster det norske tillitssamfunnet i grunnvollene, og som samfunn kan vi ikke belage oss på at domstolene skal ta et endelig oppgjør med det som har kommet frem.

 

Et spørsmål om tillit

Det er vanskelig å finne historiske sammenligningsgrunnlag, men overvåkningsskandalen på 1990-tallet er en nærliggende parallell. På bakgrunn av påstander om at norske politikere på venstresiden hadde blitt overvåket, oppnevnte Stortinget i 1994 en ekstern granskningskommisjon, ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund.

Lund-kommisjonens rapport, som forelå i mai 1996, dokumenterte at de hemmelige tjenestene hadde drevet ulovlig politisk overvåking av norske borgere gjennom hele Den kalde krigen. I det lå det et massivt og systematisk brudd på tilliten vi har til at staten bruker maktmidler mot borgerne bare der det er helt nødvendig av hensyn til samfunnets sikkerhet.

Lund-kommisjonens mandat var svært omfattende.

Også i Epstein-avsløringene er tillitsbruddet påfallende. Enkelte av våre høyest betrodde politikere og embetspersoner later til å ha brukt sin stilling til å skaffe seg økonomiske fordeler. Det er en risiko for at norske skattebetaleres penger har gått til å finansiere trafficking av unge kvinner. Dette har først og fremst gått ut over ofrene, men det har også skadet Norges omdømme internasjonalt.

Grunnleggende sett er det et brudd på tilliten vi har til at de som søker og får viktige posisjoner på vårt lands vegne, gjør det for å fremme våre felles interesser.

Spørsmålet er hvor dypt denne ukulturen har fått feste seg. Det er sannsynlig at enkeltpersoner har vært involvert i Epsteins ulovlige virksomhet, men hvor mye av et strukturelt problem vi står overfor, er ikke mulig å si sikkert. Også her er det en parallell til overvåkningsskandalen: Enkelttilfeller av ulovlig overvåkning var allerede kjent, men omfanget og systematikken ante man bare konturene av, da Lund-kommisjonen ble oppnevnt.

 

Et vidtrekkende granskningsmandat

Lund-kommisjonens mandat var svært omfattende: Kommisjonen ble pålagt å “granske alle forhold i forbindelse med påstander om at politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenester, har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. De eventuelle saker og spor som måtte finnes i de offentlige tjenester, skal følges og avklares så langt dette er mulig.”

For tjenestene og enkeltpersonene som ble stilt offentlig til ansvar, var granskningen selvfølgelig en ubehagelig affære.

For å komme til bunns i disse forholdene skulle kommisjonen foreta alle nødvendige undersøkelser og føre samtaler med alle personer som kunne bidra med relevante opplysninger. Stortinget vedtok en egen særlov som ga kommisjonen myndighet til å avhøre vitner og til å kreve fremlagt skriftlige bevis. Loven innebar at vitner hadde møte- og forklaringsplikt for kommisjonen på samme måte som for en domstol i en sivil rettssak.

Det vidtrekkende mandatet og de ekstraordinære prosessuelle virkemidlene var en tydelig refleksjon av alvoret i påstandene som skulle undersøkes. I tillegg kom et romslig budsjett. Kommisjonens medlemmer arbeidet på heltid i to år, og det var nødvendig med et sekretariat “av ikke ubetydelig størrelse”.

 

Arven etter Lund-kommisjonen

Lund-kommisjonens rapport til Stortinget, Dokument 15 (1995-1996), står igjen som en milepæl i nyere norsk historie. Den var et nødvendig oppgjør med ulovlig politisk overvåking under Den kalde krigen og la grunnlaget for mer demokratisk kontroll av de hemmelige tjenestene. Rapporten og behandlingen av den var også viktig for å gjenopprette tilliten til norske myndigheter mer generelt.

Enkelte vil nok fortsatt tviholde på sin versjon av historien.

For tjenestene og enkeltpersonene som ble stilt offentlig til ansvar, var granskningen selvfølgelig en ubehagelig affære. At det ville ramle skjeletter ut av skapet, var på mange måter en selvfølge; det ligger egentlig i den retrospektive granskingens natur. Som Lund-kommisjonen skrev: “Få – om noen – offentlige etater har på tilsvarende måte fått sin virksomhet gjennom så mange år endevendt. Få ville ha sluppet fra en slik gransking uten at det ble påvist uheldige, instruksstridige eller endog lovstridige forhold.”

På samme måte er det å vente at det vil komme frem kritikkverdige forhold, for eksempel knyttet til UDs forvaltning av bistandsmidler, i jakten på sannheten om Norges Epstein-forbindelser. Men målet må være at samfunnet kommer ut av Epstein-saken, som etter overvåkningsskandalen, med en felles forståelse av hva som har skjedd og en enighet om hvilke strukturelle og systematiske endringer som må til for å forhindre at det skjer igjen.

Enkelte vil nok fortsatt tviholde på sin versjon av historien. Det er talende at Jens Chr. Hauge nektet å møte til de åpne høringene i Stortinget for å fortelle hva han visste om avsløringene i Lund-kommisjonens rapport.