«Javid shah» – leve kongen – er lengselen etter systemskifte

Når ropet «Javid shah» ljomer gjennom Irans gater, hører verden lyden av nostalgi. Iranerne hører frihet. Ropet er et brudd med diktaturet og med politisk islam. Klarer vi å støtte demokratibevegelsen nå når regimets representanter er borte?

Jeg har aldri trodd på Reza Pahlavi.

Utviklingen gikk så raskt at det knapt lot seg gjøre å følge med.

For meg har den tidligere kronprinsen Pahlavi først og fremst vært et nostalgisk symbol for en eldre generasjon som drømmer om et Iran før ayatollahene. Men etter de siste protestene i Iran holder ikke den tolkningen. Den som vil forstå hvordan den islamske republikken kan falle, må også forstå hvorfor et bestemt navn plutselig mobiliserer.

Da nye protester brøt ut ved årsskiftet, publiserte Reza Pahlavi en video der han oppfordret folk til å gå ut i gatene og styrte regimet. På Instagram klaget en svensk sosialdemokratisk riksdagsrepresentant på personfokuset. Jeg likte innlegget.

Men klippet spredde seg som ild i tørt gress og fikk titalls millioner visninger. Det som så skjedde, var vanskelig å forutse. Plutselig strømmet millioner av mennesker ut i gatene. Og i motsetning til tidligere ropte de ikke «Død over diktatoren», men «Javid shah» – leve kongen.

Regimet stengte deretter internett, og i mørket ble titusener massakrert. Pahlavi fortsatte å publisere videoklipp, men under nedstengningene sank antall visninger til en brøkdel av tidligere.

Noen er også kritiske til den militære intervensjonen som nå har funnet sted.

Det er ubestridelig at folk handlet på hans oppfordring. Utviklingen gikk så raskt at det knapt lot seg gjøre å følge med. Jeg ble nødt til å innse at jeg ikke kunne stå fast ved min opprinnelige holdning. Når en person klarer å bygge broer mellom generasjoner, forene en splittet diaspora og samtidig nå et undertrykt folk, blir det politisk relevant. Ikke fordi «folket vil ha en ny konge» eller fordi jeg plutselig er blitt rojalist, men fordi et alternativ plutselig fremstår som tydelig, forståelig og mulig å organisere seg rundt.

Når folk roper «Javid shah», er det lett for en utenforstående å tolke det bokstavelig. Det er en feiltolkning. I dette ropet ligger et komprimert budskap: et fullstendig avvisning av den islamske republikkens ideverden. Fra dens tvangsreligiøsitet, dens moralpoliti, dens voldsideologi, dens systematiske fornedring av kvinner, dens forakt for avvikende meninger og minoriteter.

Pahlavi selv har, så langt jeg kan bedømme, vært konsekvent for en annen retning. I tiår har han talt om sekulært demokrati og frie valg. Han frastår fra å bruke sin tittel i samtaler og oppfordrer folk til å kalle ham ved sitt egentlige navn. Jeg har ikke funnet uttrykk for personlige maktambisjoner utover å fungere som en overgangsleder.

De som henviser til land som Libya og Syria som avskrekkende eksempler, ser bort fra avgjørende forskjeller.

Mange, særlig på venstresiden og blant personer med bakgrunn fra Midtøsten, er skeptiske til hans forhold til USA og Israel. Men hvorfor skulle det diskvalifisere ham som en mulig samlende kraft? Det er fullt mulig å kritisere dagens regjeringer i USA eller Israel og samtidig innse at regionens sår ikke leges av permanent fiendskap. En reell fred i Midtøsten forutsetter fungerende forhold til alle land og ville gagne hele omverdenen.

Noen er også kritiske til den militære intervensjonen som nå har funnet sted. Men omverdenen har i tiår prøvd den diplomatiske veien gjennom langvarige forhandlinger, gjentatt dialog, sanksjoner og fordømmelser. Regimet har verken åpnet for reell politisk forandring eller sluttet å møte fredelige protester med skarp ammunisjon, massearrestasjoner og tortur. Det finnes ingen troverdig vei til å påvirke et regime som kompromissløst møter sivilt motstand med vold. Samtidig finnes det belegg for at regimets voldsapparat er styrket gjennom sjiamilitser utenfor landets grenser, blant annet med tilknytning til Irak. Regimets overlevelse har forutsatt støtte fra utenlandske militære aktører.

Å på refleks avvise militær intervensjon, er i praksis å etterlate folk maktesløse overfor verdens mest undertrykkende stat. Omverdenen har en plikt til å handle når sivile utsettes for systematiske overgrep. Rwanda viser prisen for passivitet, mens Kosovo viser at militære tiltak kan redde liv der diplomati ikke strekker til.

I Iran er religion og stat uoppløselig vevd sammen.

De som henviser til land som Libya og Syria som avskrekkende eksempler, ser bort fra avgjørende forskjeller. Begge er moderne statsdannelser med grenser trukket opp av kolonimakter på 1900-tallet, og der makt og lojalitet lenge har vært sterkt knyttet til lokale nettverk og identiteter. Iran er derimot en gammel statsdannelse med flertusenårig kontinuitet. Det finnes, til tross for mange etnisiteter, en sterk nasjonal identitet, en felles kultur og et tydelig institusjonsminne.

Alt dette er symptomatisk for en debatt der den iranske befolkningen stadig havner i bakgrunnen. Altfor ofte blir det et spørsmål om USA, Israel, «Vesten», kolonialisme eller kulturkrig. Her inngår også et annet ømt punkt. Mange reagerer på refleks når kritikken av Irans regime knyttes til religion. Jeg forstår at religion generelt, og islam spesielt, vekker sterke følelser, samt frykten for at kritikken skal utnyttes til å mistenkeliggjøre muslimer.

Men Irans traume kan ikke forstås uten å snakke om politisk islam. Politisk islam er vår tids mest ødeleggende og voldsdrivende ideologi. Der den har fått makt, har den presset samfunn tilbake, vekk fra frihet, rettigheter og utvikling. Når religion blir en statsform, blir opposisjon forræderi og kjetteri. Politisk islam må kunne angripes uten at det glir over i kollektiv skyldbelastning av muslimer. Mange svenske muslimer er her nettopp fordi de flyktet fra konsekvensene av politisk islam.

De som har møtt iranere, vet hvor lite regimet speiler folket.

I Iran er religion og stat uoppløselig vevd sammen. Den nylig avdøde Ali Khamenei var både politisk leder og den høyeste religiøse autoriteten i den statsbærende tolkningen av sjiaislam – i praksis et sjiamuslimsk motstykke til paven. Det er i dette lyset man kan forstå hvorfor demonstranter i noen protestbølger har brent religiøse symboler og angrepet moskeer. Moskeer brukes ikke som gudstjenestelokaler, men som en sentral del av regimets organisatoriske infrastruktur. Moskeen som settes i brann i Iran er ikke den samme som svenske muslimer går til for å samles i fellesskap under ramadan.

I Sverige har vi ofte vanskelig for å kritisere religiøst motivert politikk uten at samtalen sporer av. På venstresiden, ofte med gode hensikter, fører frykten for å forsterke mistenkeliggjøringen av muslimer ofte til advarsler, sidespor og forbehold. Høyrefløyen har lettere for å være direkte: nei til islamister, punktum.

Resultatet blir at mange iranere opplever at deres frihetskamp får tydeligere støtte fra konservative partier i Europa og USA enn fra den europeiske venstresiden, som ofte vil snakke like mye om USA, Israel eller risikoen ved islamkritikk som om regimets vold. Men det iranerne krever, representeres ikke av ytterste høyre, men handler om verdier som burde være aller mest selvfølgelige for oss.

De som har møtt iranere, vet hvor lite regimet speiler folket. Det finnes ikke noe annet land der avstanden mellom de styrende og folket er større.

Et demokratisk Iran kan bli en stabiliserende kraft i regionen og en partner snarere enn en fiende.

Tross tvangsislamisering, sanksjoner, sensur og undertrykkelse fortsetter befolkningen å produsere prisbelønte filmer, fremragende litteratur og poesi, forskning på høyt nivå og levende idéutvikling. Iran er et land med enormt potensial – menneskelig, kulturelt og økonomisk. Derfor er debatten om Reza Pahlavi egentlig sekundær. Det viktige spørsmålet er om vi klarer å se Irans frihetsbevegelse slik den er: en moderne demokratikamp mot en religiøs diktatur.

Veien framover ledsages nå av unge som formulerer en tydelig retning: sekularisme, demokrati, likestilling og menneskerettigheter. Motstanden drives også gjennom faglig organisering, med lærerstanden i frontlinjen, for en person kan myrdes, men ikke ideer.

Et demokratisk Iran kan bli en stabiliserende kraft i regionen og en partner snarere enn en fiende. Med rundt 90 millioner innbyggere åpnes dessuten et stort marked som lenge har vært holdt utenfor normal økonomisk integrasjon. Men den viktigste eksporten ville være et annet eksempel for Midtøsten: et land som bryter med politisk islam som statsmodell og viser at en annen framtid er mulig.

Javid shah.

Teksten ble først publisert i magasinet Tiden, nr1/2026, i Sverige.  

(Oversatt fra svensk med hjelp av KI-tjenesten Mistral.)