Jeg er et Unge Høyre-medlem – og ønsker en rødgrønn regjering

Jeg har engasjert meg i ungdomspolitikken i 3 år. Og ja, jeg er mest enig med Unge Høyre – men jeg ser noen problemer i lys av tiden vi lever i.

Jeg oppfordrer deg som stemmer til å løfte blikket fra den evige ideologi-kampen og smådetaljene i dagsaktuelle saker. Ignorer støyen, og fokuser på de store linjene. Målet mitt med innlegget å beskrive et par av de store spørsmålene.

De avgjørende grunnene for at jeg vender meg imot mitt eget parti, er som følger: verdensfred, generell kunstig intelligens, og villedende narrativer.

 

Verdensfred

Verden er i en urolig tilstand og spenningen øker. Russland kriger i Ukraina og fører en informasjonskrig mot Vesten. Kina vokser frem i skyggene og følger sannsynligvis Sun Tzu-mantraet om å «underkue fienden uten å kjempe». På toppen av det hele er demokratiets historiske vaktmester, USA, i forfall.

Da er det i hele Norges interesse å drive god utenrikspolitikk og samarbeide med allierte. Et sterkt Europa er viktigere enn noen gang.

Jeg, som normalt støtter en markedsøkonomi, er i denne sammenheng veldig bekymret for markedskreftene.

Jeg kan ikke tenke meg noen bedre skikket til dette enn trioen Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide. Å fortsette det gode forholdet med USA vil være viktig fremover.

Et regjeringsskifte kan bety at Norge mister disse nøkkelpersonene i en tid hvor godt diplomati kanskje er det aller viktigste for demokratiets fremtid.

 

Kunstig generell intelligens 

En del eksperter spår at kunstig generell intelligens (KGI) kan oppnås så tidlig som i 2027. Det betyr at den neste regjeringen kanskje skal håndtere den største revolusjonen i menneskehetens historie. At dette diskuteres såpass lite, er mildt sagt skremmende.

Dersom USA oppnår KGI er det nok en god grunn for at diplomati er viktig for Norge.

Hvordan skal verden ta i bruk KGI? Jeg, som normalt støtter en markedsøkonomi, er i denne sammenheng veldig bekymret for markedskreftene.

Støyen om formueskatt og tannlegeregningen er ubetydelige i forhold.

Hva skjer hvis en håndfull eiere kan bruke KGI til å knuse all konkurranse, ruinere verdien til menneskelig intelligens, og kontrollere verdensagendaen? Hvordan reagerer regjeringen hvis verdensøkonomien får 20 prosent årlig vekst, slik at forskjellen på gjeld og formue vokser ti ganger mer per år?

Vil vi la markedet utnytte KGI til å tjene mest mulig penger for eierne, eller vil vi bruke KGI til menneskehetens beste på demokratisk vis?

Støyen om formueskatt og tannlegeregningen er ubetydelige i forhold. I disse scenarioene er det i alles interesse at staten tar ansvar for fellesskapet.

 

Villedende narrativ

Jeg opplever at enkelte narrativer i media inspirerer til en villedende samfunnsforståelse og påfølgende uklok politikk. «Velferdsstaten sløser» og «staten kveler entreprenørene», er eksempler. Å ønske en mindre stat er et legitimt standpunkt som jeg kan stå inne for. Men å mene at oppgavene staten løser bare er sløsing, er rett og slett irrasjonelt.

Historiker Ola Innset beskriver i boka Kampen om verdiene at mange på høyresiden bygger en del av samfunnsforståelsen sin på et mystisk talent-narrativ: Det finnes en minoritet mennesker i samfunnet som står for det meste av verdiskapningen. Denne gruppen er langt mer hardtarbeidende, risikovillige og kreative enn alle andre.

Regjeringen må jobbe for fellesskapet.

Derfor må politikken støtte disse «private aktørene» mest mulig og privatisere mest mulig. Bare slik kan velferdsstaten finansieres og gi «folk flest» velstand. Alle tjener på dette, ifølge sildringsteorien. Problemet er bare at sildringsteorien ikke stemmer.

Det er fort gjort å overse detaljene om at «hardtarbeidende» folk ofte har vokst opp i de riktige miljøene på en god skole med god helse, at «risikovilje» ofte handler om tilgjengelig kapital og at «kreativitet» ofte handler om tilgang på informasjon i eksklusive sosiale kretser. Den «private verdiskapningen» er ikke like talentbasert eller rettferdig som vi tror.

 

Talent og KGI

Forutsetningen for en markedsøkonomi og talent-narrativet er at nettopp mennesker innoverer og konkurrerer mot hverandre; KGI fungerer ikke på denne måten.

Er det best for samfunnet at politikerne tjener denne mystiske minoriteten som «skaper alle verdiene?

Hva skjer med samfunnet hvis politikken er lite omfordelende og formet for næringslivet, med KGI inn i bildet?

Og hvordan vil høyresiden reagere hvis det talentbaserte virkelighetsbildet knuses av KGI?

Regjeringen må jobbe for fellesskapet.

 

Vurderingen til en prestisje-student

Er det best for samfunnet at politikerne tjener denne mystiske minoriteten som “skaper alle verdiene?”

La meg svare, som en ambisiøs mann som begynte å studere Industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU da jeg var 17 år: NEI.