«Hun hadde jo ikke trengt å bli gravid i utgangspunktet.»

Jeg ble ganske paff over holdningen. Men i et land hvor alle er sin egen lykkes smed, blir man dermed også ansvarlig for sin egen ulykke. Ansvarlig for sin egen sykdom.        

I et land hvor alle er sin egen lykkes smed, blir man dermed også ansvarlig for sin egen ulykke

Siden koronakrisen traff oss for alvor i mars, har jeg hele tiden tenkt at det er en ting som bekymrer meg mer enn selve viruset. Jeg har tenkt på hvordan en pandemi, med de store samfunnskonsekvensene den har, bidrar til å destabilisere verden. Og kanskje særlig fordi verdens mektigste land ledes av en mann som ikke akkurat bidrar til stabilitet i utgangspunktet.

Jeg besøkte USA for første gang i 2004. Når jeg deler mine refleksjoner, er jeg bevisst på at mine reiser med utgangspunkt i New York, Washington og San Francisco bare gir meg begrenset innsikt om livet i dette store og mangfoldige landet. Med utgangspunkt i disse byene på østkysten og vestkysten har jeg besøkt flere av småbyene rundt, men det er fortsatt en del av storbyområdene i disse tre multikulturelle byene.

Det er noe ved dette landet som tiltrekker meg. Alt er stort

For å slå det fast først som sist. Jeg digger rett og slett USA. Det er noe ved dette landet som tiltrekker meg. Alt er stort. De store, pulserende byene. De høye bygningene. De store sportsarrangementene. De grandiose paradene. De store selskapene som påvirker hverdagslivet over hele verden. Jeg fikk muligheten til å jobbe for et av disse Fortune 500-selskapene selv i 2011, da jeg reiste over og deltok i American Express sitt utviklingsprogram. Med mann og to små barn på lasset fikk jeg en smakebit av livet over dammen.

USA er «landet for de frie og hjemmet til de modige». Jeg elsket å bo midt i den pulsen, men samtidig er jeg så familiekjær og trygghetssøkende at jeg ønsket å returnere til Norge etter at prosjektperioden var over. Flere tankevekkende samtaler med kolleger gjorde heller ikke sitt til å endre på det.

I USA handler det nemlig ikke bare om hvorvidt man er forsikret eller ikke, men også hvor godt man er forsikret

Den ene kollegaen min hadde en venn som fikk slag. En kvinne i 40-årene som samfunnet virkelig burde investere i, slik at hun kunne komme tilbake å bidra i både arbeidslivet og familielivet. Denne kvinnen var tross alt heldig og hadde helseforsikring som dekket behandlingen hennes. Inntil et visst punkt, vel å merke. Det var nemlig ikke god nok dekning til at denne kvinnen fikk nok rehabilitering til å bli klar for en retur til arbeidslivet. I USA handler det nemlig ikke bare om hvorvidt man er forsikret eller ikke, men også hvor godt man er forsikret. Familie og venner måtte trå til med innsamlede midler for at hun skulle få fortsette opptreningen. Akkurat hun var heldig, som både hadde forsikring og et nettverk som kunne bidra.

Verre var det med kreftpasienten jeg leste om på en liten lapp på en brunsjrestaurant vi besøkte noen ganger i Greenwich Village. «Hjelp til med å redde livet til pappaen min», sto det på den lappen. Den 40 år gamle trebarnsfaren var rammet av leukemi, og trengte en beinmargstransplantasjon for å overleve. Det som var så spesielt med denne lappen, var at de hadde funnet en donor!

«Hjelp til med å redde livet til pappaen min», sto det på den lappen

Når vi leser om slike saker her hjemme, er det jo som regel fordi man oppfordrer folk om å melde seg, slik at man kan finne flere potensielle donorer og forhåpentligvis en som passer. At en kreftsyk mann som har funnet en donor risikerer å dø fordi han ikke har råd til selve operasjonen er rett og slett skammelig.

USA er det landet i verden som bruker mest penger på helse. Ifølge OECD bruker de skandinaviske landene om lag 10% av BNP på helse, mens USA bruker 17%. Likevel er de langt fra å ha den beste helsetjenesten for sine innbyggere. Hvorfor? Jo, fordi de ikke behandler de som trenger det mest først. I USA er det de som betaler mest, og har de beste forsikringene, som får hjelp først.

USA er det landet i verden som bruker mest penger på helse

Hele samfunnet taper når en 40-åring ikke får tilgang til livreddende operasjon, som gjør at han kan komme tilbake til arbeidslivet og være til stede for de tre barna sine. For ikke å snakke om katastrofen for den enkelte familie, enten det ender med døden eller livet i behold i økonomisk ruin, slik Christer Mjåset skriver om i Dagens Medisin.

Poenget er: Forskjellene er store i USA. Altfor mange har altfor lite. Dette har også blitt veldig aktualisert gjennom de siste ukene under koronapandemien. Nå har man virkelig fått se konsekvensene av at USA er et stort land med en liten stat. Eller i hvert fall et lite sikkerhetsnett.

I USA er det de som betaler mest, og har de beste forsikringene, som får hjelp først

I dette samfunnet med de store forskjellene, er det den afro-amerikanske befolkningen som rammes aller hardest. De kommer dårligere ut i statistikker over helse og sosiale forhold. De er oftere rammet av arbeidsledighet og fattigdom, og eier i liten grad egen bolig. I tillegg har de i langt større grad helseproblemer som høyt blodtrykk og diabetes, noe som henger tett sammen med inntekt og utdanning. Og på toppen av det hele har de dårligere tilgang til helsehjelp.

 

Grunnloven står sterkt i USA. Det gjør den naturligvis i Norge også, men mitt inntrykk er at folk virker å ha et mer hverdagslig og aktivt forhold til sine «constitutional rights» i USA. Vi har hørt den referert de siste ukene, da det var reaksjoner og demonstrasjoner mot korona-restriksjonene. Dette vitner om at mange amerikanere ble desperate når samfunnet stengte ned. For i USA må folk på jobb, ellers klarer de seg ikke.

Sikkerhetsnettet er for lite for den jevne amerikaner, og med grunnloven i hånd krevde de friheten tilbake. Veldig mange lever nesten fra hånd til munn, og tåler ikke uker og måneder uten inntekt. De siste ukene har pandemien rammet amerikanerne hardt, med over 108 000 koronarelaterte dødsfall. Den afro-amerikanske befolkningen er sterkt overrepresentert.

Den afro-amerikanske befolkningen rammes aller hardest

Så ble George Floyd drept. Demonstrasjonene og opptøyene vi ser nå handler ikke lenger om korona, men det er den neste dråpen i et beger som det er mer og mer sannsynlig at renner over. USA er enda mer destabilisert enn jeg fryktet for bare noen uker siden. Landet har store økonomiske forskjeller, enorm sosial ulikhet i helse og de sliter med systematisk rasisme. På toppen av det hele ledes landet av en ustabil president med diktatoriske trekk.

USA er enda mer destabilisert enn jeg fryktet for bare noen uker siden.

Disse problemene er strukturelle. Det er ikke individene alene som kan løse dem. Amerikanerne blir først frie når alle er frie. Men frihet i vår tid fordrer fellesskap – på mange flere områder enn det amerikanerne har i dag. Det er mange, også på det som kalles venstresiden i USA, som er skeptiske til universell helsehjelp. Men det ville vært et godt sted å begynne, hvis man mener at alle mennesker i landet ditt fortjener samme sjanse til å overleve. Slik er det ikke i USA i dag.