Lovlig valgjuks i Norge

I løpet av kommunevalget i år har jeg vært veldig fokusert på økt valgdeltakelse blant etniske minoriteter. Dessverre fremstår det et tydelig problem i minoritetsmiljøene med udemokratisk valgkamp og mobilisering av stemmer. Minoritetspolitikken har i flere tiår blitt styrt av den eldre garden, som ofte driver udemokratisk valg. Forhåndsutfylte sedler, bussing av hjemmesitterne til og fra valglokalet på valgdagen, og nettverksbygging uten politisk informasjon, er kjernen i disse kandidatenes valgkamp. Flere slike historier sirkulerer, valg etter valg.

Funn fra norsk forskning om kommunevalget i 2011 viser typiske kjennetegn hos hjemmesitterne; det ser ut til å være at de har lav utdannelse og inntekt, alder under 30 år, minoritetsbakgrunn og ugifte. De yngste deltar mindre enn de middelaldrende og eldre. Personer med bakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika har betydelige lavere valgdeltagelse enn befolkningen forøvrig, og denne forskjellen består etter at man har kontrollert for sosioøkonomisk status.

Så sent som i år hørte man om minoritetspolitikere som ga løfter om cricketbaner og nye moskeer.

Tradisjonelle kanaler er mindre relevante for etniske minoriteter. Tall fra NRKs egne analyser viser at minoritetsbefolkningen følger med på NRK i mindre grad enn befolkningen forøvrig. Slik er det med de fleste tradisjonelle mediekanalene. I praksis betyr dette at jungeltelegrafen og minoritetspolitikerne er toneangivende for hvordan mange stemmer.

ANNONSE

—–

Egeninteressen i politikken er stor, og mange minoritetspolitikere er mindre interessert i samfunnet enn anerkjennelse i sitt eget etniske nettverk. Så sent som i år hørte man om minoritetspolitikere som ga løfter om cricketbaner og nye moskeer, tiltak som ikke var å spore i partiprogrammet til de partiene de representerer.

Dette er ikke et fenomen som er reservert noen enkelte partier, men det er klart at landets to største partier, på hver sin side av de «politiske blokkene», har et stort mangfold av minoritetspolitikere. Og hos disse fremstår problemet som mer seriøst. Jeg selv opplevde på valgdagen å møte politikernes venner, som sto klare utenfor valglokalene med forhåndsutfylte sedler. Som en med etnisk minoritetsbakgrunn ble jeg oppfordret til å gi en minoritetspolitiker fra Høyre en stemme. Når jeg pent takket nei, ble jeg nærmest påtvunget å gi «slenger».

Hva med å feie for sin egen dør?

Jeg stilte meg kritisk til vedkommende som kom med denne oppfordringen. «Hvorfor det»? Jeg var vel egentlig mest frustrert over måten man formidlet beskjeden på. «Hjelp dine egne frem». Etnisitet, det eneste som ble vektlagt i å formidle et politisk budskap. Politiske tiltak og partiprogrammet ble ikke nevnt en gang. Slike oppfordringer var også å møte i valgkampinnspurten utenfor moskeene, her ble også forhåndsutfylte sedler benyttet iblant.

Flere jeg har snakket med forteller at denne type udemokratisk valgkamp forekommer blant alle andre partier, som Venstre, Frp og Sp, av kandidatene selv og deres omgangskrets. Og likedan er det i Arbeiderpartiet. Spesielt synd å måtte si det, fordi jeg selv er lettere politisk aktiv i partiet. For meg er det mer naturlig å adressere dette problemet spesifikt ut mot landets to største partier, det er de som har store problemer med denne formen for udemokratisk valgkamp. Misforstå meg rett, det er ikke partiene som legger føringer for den type atferd, men de gjør for lite for å hindre minoritetspolitikere, og andre politikere i å drive udemokratisk.

I Akers Avis, papirutgaven fredag 18. september i år, var det et oppslag om «stemmepushing» som omhandlet to sentrale minoritetspolitikere fra Oslo Arbeiderparti. Anklagen var ikke ulik hva jeg hadde erfart med den politiske motpart, nemlig forhåndsutfylte sedler. Anklagen kom fra en lokal Høyre-politiker. Når jeg leste dette, tenkte jeg; «Hva med å feie for sin egen dør»? Dette paradokset er grunnen til at jeg velger å skrive om dette.

Dette handler ikke om politikk, å sette opposisjonen i dårlig lys. Nei, begge sidene, og alle partiene har et problem. Dette handler om hvilket samfunn vi ønsker.  Hvilken kultur ønsker vi å skape rundt valgdeltakelse? Ønsker vi ikke valgdeltakelse basert på et engasjement for samfunnet, og politisk forståelse? Ønsker vi ikke at minoritetene skal stemme for dem de mener kan gi dem de beste løsningene på deres hverdagsproblemer? Det er helt klart at vi trenger en oppvåkning blant de etniske minoritetsmiljøene. Minoritetene må snakke med sine foreldre, slektninger, venner og bekjente  vi trenger en bevissthet til at det er hemmelig valg. Og vi trenger det blant alle ledd i innvandrermiljøene.

Men enda viktigere. Vi trenger en skikkelig lovregulering på dette. Det skal ikke være mulig å jukse i politikken. Uavhengig av om det foregår eller ikke, eller i hvilken omfang det skjer, er det i dag mulig å jukse til seg stemmer fra «de likegyldige», eller de som ikke vet hvordan man fyller ut en stemmeseddel. Det er bra å se at Arbeiderpartiet og regjeringen har produsert videoer i flere språk. Det viser en vilje til å kommunisere med minoritetene selv, og lære opp til selvstendighet i forbindelse med valg. Men det holder ikke.

Det er per dags dato ikke ulovlig ifølge valgloven med forhåndsutfylte sedler, men det ansees som svært uetisk. Etiske vurderinger har aldri vært politikkens sterkeste kompass. Dette krever en straffelov som er avskrekkende, og det kreves en tverrpolitisk vilje til å gjenreise tilliten til demokratiet blant de med lavest valgdeltakelse.

Det skal ikke være mulig å jukse i politikken.

Fremgangsmåten for å lage en ny lov følger av Grunnloven § 76. I § 76 heter det at enhver lov skal foreslås på Stortinget, enten av Stortingets egne medlemmer, eller av Regjeringen ved en statsråd. Heldigvis handler politikk også om troverdighet. Troverdighet i den forstand at man evner å innse et problem som truer demokratiet, og gjør noe med det. Jeg venter spent på en troverdig politiker som ønsker å styrke demokratiet for de som ikke evner å forstå politikk, eller deltar i valg. Er du der ute?