Grunnen til at «Trumpismen» er så grunnleggende sjokkerende, er at den undergraver de to pilarene som holder vår sivilisasjon oppe.
Å bo i USA de siste ti årene har vært som å sitte i en kjøkkenmaskin på lav fart. Sakte nok til å få med seg at verden svimler forbi, men for fort til å finne fotfeste for å stoppe katastrofen.
Jeg er omgitt av folk som pleide å oppføre seg normalt. De gikk i kirken (dette er Oklahoma), og der snakket de om nestekjærlighet og viktigheten av å gjøre gode gjerninger. De hentet barna på skolen, som på den tiden ikke var en ideologisk slagmark. De debatterte politikk, og uansett om man så på CSPAN eller The Jerry Springer Show, var det lettere å se hvor i USA de kom fra enn hvilket parti de tilhørte: Demokrater sørfra var mer konservative enn republikanere nordfra, for eksempel.
Den første pilaren som har falt, er rasjonaliteten.
Slik er det ikke lenger. Det politiske etablissementet har ingenting å stille opp med mot angrepet fra den nye populismen. USAs allierte er utmanøvrerte av kaoset som USA sprer i verden. Det mest uforståelige er at amerikanerne driver selvskading i stor stil, raserer allianser og sin egen stat, undergraver valuta og rettssystem. Og lar et plutokrati regjere på samme måte som under gullalderen før første verdenskrig da røverbaronene styrte USA sin politikk, monopolister med enorm innflytelse gjennom politisk korrupsjon i det som for øvrig var en veksttid, akkurat som i dag.
Det som nå kommer ut av USA, Det hvite huset, MAGA og tekno-monopolistene, føles som ren galskap. Men mennesker er ikke gale, i hvert fall ikke i gjennomsnitt. Derimot vet vi at mennesker raskt og fundamentalt kan forandre måten de tenker på, og vi vet at konsekvensene kan være enorme. Det så vi i Europa i forrige århundre, ideologienes tid, når masser av mennesker under kommunisme, fascisme og nazisme villig lot seg lede til å se på andre mennesker på grunnleggende umenneskelige måter. Men det virker ikke som om vi er inne i en ny tid med store folkebevegelser, tvert imot: Samfunnet virker mer fragmentert enn noensinne.
Så hva er det som foregår her i USA? Hvorfor føles det så annerledes enn de endringene vi fikk med Ronald Reagan da 80-tallet forandret samfunn, økonomi og kultur, eller da 60-tallet gjorde det samme, eller, tror jeg, da en ny verden tok over for den gamle ved begynnelsen av det forrige århundret? De endringene var en utvikling, selv om de voksne sikkert syns alt var bedre før at moralsk forfall var på gang. Donald Trump sitt USA føles ikke som fremgang, det føles som om noe har brutt fullstendig sammen.
Grunnen til at «Trumpismen» er så grunnleggende sjokkerende, er at den undergraver de to pilarene som holder vår sivilisasjon oppe. Fra tid til annen har en av dem falt, men ikke før nå befinner vi oss i en verden hvor fundamentet som vi har brukt mange hundre år på å bygge opp, knaker.
Den første pilaren som har falt, er rasjonaliteten. Det var gjennom formelle regler for logikk at de gamle grekerne satte seg, og alle etter dem, i stand til å diskutere fakta og verdier på en meningsfull måte. Man kan for eksempel diskutere religion, men man trenger ikke-religiøse regler for hvordan man skal diskutere det, dersom diskusjonen i det hele tatt skal ha mening utenfor de man allerede er enig med. En av grunnene til at kristendommen ble den ledende religionen i verden, var at Thomas Aquinas gjorde teologien kompatibel med rasjonaliteten. Dersom man ikke har et rasjonelt grunnlag for å diskutere religion, er man egentlig stort sett henvist til å kappe hodet av de man forsøker å overbevise.
I USA nå er det snart bare i rettssystemet og i de tradisjonelle media hvor logikk konsekvent brukes i offentligheten. På en og samme pressekonferanse kan Trump si motstridene ting uten at det ser ut til å sette ham eller hans medierådgivere i forlegenhet, eller lede til spørsmål hos hans supportere eller Fox News.
Den andre pilaren som har underbygd vår sivilisasjon i over 2000 år, er empati.
I stedet for rasjonelle argumenter, tyr de til hodeavkapping: Trump roper primalskrik på sosiale medier, han spotter journalister og motstandere, bruker innvandringspoliti som stormtropper, undergraver frie valg og arrangerer surrealistiske valgmøter – dette er substitutter for at han ikke er interessert i å diskutere politikk rasjonelt. Når kommentatorer og allierte klager over at USA gikk til krig mot Iran uten plan eller forståelse av historie eller politikk, kritiserer de egentlig Trump sin «logikk»: Rasjonalitet er ikke lenger hvordan toppledelsen i USA opererer.
Trump sin presseansvarlig, Karoline Leavitt, er ikke uintelligent, men ved å invitere til en «god dag mann økseskaft»-dialog med pressen, har hun funnet en måte å forsvare en president som opererer etter innfallsmetoden. Slik kan også Trump sin helseminister, som stort sett kalles «RFK», under ed fortelle en kongresskomité at Trump sin matematikk fungerer annerledes enn for oss andre, og at dersom man reduserer prisen på en medisin fra $600 til $10, så er det en 600% reduksjon.
Personer i denne nye mentale boblen – og den dekker store deler av USA – kan operere med to rasjonaliteter samtidig. Under et intervju med CNN nylig, snakket den republikanske kongressrepresentanten Elise Stefanik fornuftig om sin nye bok, som tar for seg hvordan eliteuniversitetene i USA har dreid seg dramatisk mot venstre og latt antisemittismen få gro, med studenter som synger om Israels utslettelse.
Men på spørsmål om ikke Trumps trussel om å utslette Irans sivilisasjon var like ille, mistet hun fullstendig fatningen og gjorde sitt beste for å bite hodet av journalisten. Det fins knapt en bedre illustrasjon av hva Hans-Georg Gadamer mente var nødvending for å bringe folk og religioner sammen: Vi er avhengig av en åpen debatt med klare spilleregler og felles logikk.
Den andre pilaren som har underbygd vår sivilisasjon i over 2000 år, er empati. Uansett om man går i kirken eller ikke, ligger Det nye testamentet sin etikk under hele samfunnet vårt. Det gamle testamentet og andre eldre kilder nevner en eller annen form for «gylden regel», et enkelt middel for samfunnsregulering som gjør det unødvendig med spesifikke regler: Gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg, da går det stort sett bra for alle.
Dette er også tegneseriekristendommen til visepresident J.D. Vance og forsvarsminister Pete Hegseth.
Men Det nye testamentet innførte empatien som grunnsten. Den er et aktivt prinsipp: Du må hele tiden ta vare på de andre rundt deg, enten du kjenner dem eller ikke. Med andre ord, det holder ikke å la naboen være i fred. Du må også ta vare på ham. I antikken ser vi at «den gyldne regel» utvikler seg fra å ikke gjøre skade på noen til å aktivt gjøre mot andre det vi vil andre skal gjøre mot oss. I moderne samfunn ser vi utviklingen av denne aktivitetsplikten fra USA, hvor tjenestene fra staten er minimale, til de nordiske landene, hvor det er betydelige sosiale tjenester – og internasjonalt er de nordiske landene ansett som mer utviklede, det vil si rikere, mer produktive og bedre å bo i.
Dette prinsippet ville ikke overlevd om det bare var mykt og koselig. Et samfunn som har utbredt empati, får også lettere et fungerende rettssystem og et økonomisk system hvor folk blir produktive medspillere. Når vi sier at Jesus var den første sosialist, viser det hvordan empatien som verdi fungerer uavhengig av politisk orientering. Sosialdemokratiet er en sekulær implementering av empatien fra Det nye testamentet. Jussen vår er basert på det John Rawls kalte et «veil of ignorance», retten må være den samme uavhengig av hvem vi selv er – dette er det absolutt motsatte av Trump sin bruk av statsmakt for å straffe meningsmotstandere.
Høyresiden i USA sier nå at empati ikke er ønskelig. Mest kjent for oss europeere, er kanskje Elon Musk sine filosoferinger om at empati er en svakhet og slett ikke er et fundament i vestlige samfunn. I USA er kampen mot empati blitt en gjenganger også blant evangelisk kristne, noe som er ganske uforståelig fra et tradisjonelt kristent perspektiv, men det passer inn i en ny evangelisk bevegelse hvor for eksempel det å gjøre seg selv rik, er sett som en moralsk dygd, og hvor kvinner helst skal komme seg tilbake til kjøkkenbenken.
Dette er også tegneseriekristendommen til visepresident J.D. Vance og forsvarsminister Pete Hegseth. Når Hegseth snakker om Iran-krigen, bruker han et bibelsk språk, noen som har fått paven til å klargjøre at moderne kristendom ikke kan brukes til krigshissing. Og pavene har det travelt. Når den katolske konvertitten Vance forfektet en kristendom hvor man først og fremst skal ta vare på sine nærmeste, som en unnskyldning for Trump sin umenneskelige håndheving av innvandringsreglene, måtte pave Francis ut og vise til historien om Den gode samaritan og si at selve essensen i kristendommen er nettopp å ta vare på alle, uten unntak.
Dette er ikke esoterisk teologi. Selve grunnfjellet i den norske velstanden, tillitssamfunnet, er basert på viljen til å gi fremmede samme rettigheter og respekt som vi gir våre nærmeste – så langt unna Donald Trumps modus operandi som man kan komme.
Empatien har blitt satt til side jevnlig i verdenshistorien.
Dette er ikke begrenset til Trump sin innerste sirkel eller evangeliske menigheter på prærien. En av de mest fasjonable teoriene hos teknoeliten, er en nyformulering av «effektiv altruisme», noe som den intellektuelle eliten igjen har hengt seg på så til de grader at det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs hentet hovedartikkelen i sin hundreårsutgave fra en av teoriens grunnleggere. I langtidsversjonen av denne teorien, som er populær blant teknoprofetene, skal man bruke pengene på det som redder sivilisasjonen, altså for eksempel kolonisere Mars. Om det betyr at masse fattige sulter i hjel i Afrika, er det ikke så farlig fordi de uansett er mange færre enn de uendelige mengdene fremtidige mennesker som vi redder ved å redde menneskearten selv.
Vi kan altså ignorere de fattige i dag og heller drive med Utopia-hobbyene våre. Denne tankegangen reflekterer en tid da kristendommen ble brukt til å love fattige et bedre liv etter døden, eller de kommunistiske revolusjonære et fremtidig paradis. Med andre ord – vi rike kan misbruke og ignorere de fattige fordi vi får dem til å tro at vi alle får det bedre når vi er døde.
Det virker som om den intellektuelle eliten på høyresiden i USA har gått tilbake til en form for stammetenking og paganisme, hvor det er våre rike teknovenner eller vår familie eller etnisk hvite med lang amerikansk stamtavle (de kalles nå «heritage Americans», indianerne er visstnok ikke inkluderte) som betyr noe, ikke de fattige. Dette er et fundamentalt brudd med den etiske tankegangen i USA siden landet ble grunnlagt, og det kan få betydelige økonomiske konsekvenser. Det er når et samfunn preges av tillit til fremmede at det moderniserer seg, for da kan ressursene allokeres effektivt, i motsetning til når vi bare handler med de vi kjenner.
Empatien har blitt satt til side jevnlig i verdenshistorien. Slavehandel, fascisme og kommunisme dukket opp når folk lukket øynene for medmenneskene. Logikken, derimot, forsvinner oftest i mindre skala, hos sekter og konspirasjonsteoretikere. I kretsen rundt Trump fins alle typer.
Stephen Miller, visestabssjefen som kalles «Trumps statsminister», er meget rasjonell, men uten empati for innvandrere, og han er den som minner mest om en fascist av Mussolini-typen. Det går en ideologisk linje fra sistnevntes voldelige squadrismo (senere Svartskjortene) som terroriserte Italia med tilfeldig vold, til innvandringspolitiets vold mot utlendinger og statsborgere i Minnesota under Miller.
«RFK», helseministeren, er meget empatisk, men en konspirasjonsteoretiker uten evne til å forstå vitenskapelig metode. Når Trump-lojalisten Jeanine Pirro, statsadvokat i Washington DC, setter sentralbanksjefen under kriminaletterforskning for budsjettoverskridelser, er det typisk autoritarianisme: Regler anvendes bare på politiske motstandere.
Det amerikanske byråkratiet var det mest kompetente i verden.
Når rasjonaliteten og empatien må vike, fører det til et intellektuelt jordskjelv som gjør at vi ikke lenger kjenner igjen verden rundt oss. Men problemet er alvorligere enn vår mentale husfred. Disse prinsippene er grunnlaget for hvordan vi har organisert samfunnet.
Rasjonalitet er grunnlaget for den vitenskapelige metode. Man kan ikke holde folk friske når man ikke tror vaksiner virker. Empati er nødvendig for allokeringen av ressurser i samfunnet – vaksinene fungerer ikke hvis vi ikke gjør dem tilgjengelige også til folk som ikke kan betale. Økonomisk vekst er avhengig av et fungerende rettssystem, og selve grunnlaget for rettssystemet er logikk – i motsetning til rettssystemer i totalitære stater, hvor den autoritære lederens ønsker bestemmer utfallene.
Det er en grunn til at det er domstolene, ikke republikanerne i Kongressen, som har stoppet Trump sine forsøk på å underkjenne presidentvalget han tapte og som nå stopper de forskjellige grunnlovsstridige initiativene hans. Empati må til for å sørge for at folk bidrar til den økonomiske veksten – hjemløse i en slum gjør ikke samfunnet bedre, men dersom de får hjelp til å komme seg i arbeid, bidrar de til økonomisk og kulturell vekst. Vårt samfunn er et komplekst samspill av etiske prinsipper og den enorme velstanden disse prinsippene har skapt. For eksempel er det empati, sansen for menneskeverdet, ikke kalde økonomiske kalkyler, som gjør at vi vil ha hjemløse i arbeid. Det er dette Trump og hans støttespillere undergraver i USA.
Men viktigere for resten av verden, er at empati og logikk også er grunnlaget for krigens folkerett. «Krigsminister» Hegseth har allerede begått krigsforbrytelser, først ved å skyte på skipbrudne, så ved å true med å skyte iranske soldater som overgir seg (det siste er så alvorlig at bare å true med «no quarters» er en krigsforbrytelse, man trenger ikke faktisk sette trusselen ut i livet).
Siden antikken har logikk i helhet og empati delvis blitt definert av andre enn makthaverne. Kongen kan ikke påstå at to pluss to er fem, og det er det som holder makta i sjakk. Når folk kan spørre «Hvorfor skal kongen kunne gjøre hva han vil?» og forvente et fornuftig svar, får man Magna Carta og Grunnloven. Når man kan ha en rasjonell etisk diskusjon om hva som er rett eller galt, får man menneskerettigheter, Bill of Rights og Reformasjonen.
Men i Trump sin verden, er det han som bestemmer hva som er fakta, hva som er logikk, og hva som er rett. Trump sin makt over det republikanske partiet er basert på at han kan definere alt dette og derfor bestemme hvem som skal gjenvelges eller ikke. I Trump sin verden kan man gå fra å være på innsiden til å være en «very bad person» over natta.
Det er lett å gjøre narr av amerikanerne for dette, men vi sitter alle på pinner og venter på Trump sin neste Truth Social-post. Slik har vi gjort oss selv til ofre for denne hersketeknikken, og vi lar det skje fordi vi har latt Trump redefinere de mest fundamentale spillereglene i samfunnet vårt. I stedet for å stå samlet mot ham, driver europeiske ledere og innynder seg hos bøllen med håp om at han ser seg ut andre ofre. Det er slik bøller får makt, i skolegården og i verden forøvrig.
Kanskje blir det, ironisk nok, prestestyret i Iran som befrir oss fra Trumpismen
Å undergrave fundamentet for samfunnet, har praktiske konsekvenser. Det amerikanske byråkratiet var det mest kompetente i verden. For de av oss som hadde gleden av å jobbe i og med det under dets storhetstid før Trump, var det fascinerende å se hvordan dette enorme maskineriet hadde ekspertise og implementasjonskapasitet på alt fra atomstrategi til å ta vare på truede villkyllinger, med en fullstendig unik kobling mellom forskning, politikk og industri. Det gjorde virkelig USA stort.
Nå er amerikanske byråkrater til å le av. Når en ny administrasjon tar over i USA, skiftes det ledere og rådgivere langt nedover i rekkene, normalt ca. 4.000 personer, og Trump vil utvide kontrollen til over 50.000. Når disse skal være «outsiders» og Trump-lojalister, forsvinner tiår med kompetanse. Når rikmannsklovner som Elon Musk bokstavelig talt får rasere hele direktorater med motorsag, når Hegseth sparker den ene generalen etter den andre, når allianser brytes ned og Trump går løs på et finkalibrert finans- og handelssystem med slegge, så har kompetansen i systemet forvitret dramatisk på bare et og et halvt år.
Politikken til høyre i USA er nå så uinformert at man lurer på om Trump sine toppbyråkrater i det hele tatt har gått på skole. Alle økonomer vet at det aller meste av Trump sine importavgifter betales av importørene og forbrukerne i USA, ikke av Kina. Dette er ikke komplisert samfunnsøkonomi, det er fullstendig grunnleggende. Det er grunnleggende at sentralbanken må være uavhengig, noe Trump forsøker å undergrave. Det er grunnleggende at uten sesonginnvandrere kan ikke den amerikanske landbruksøkonomien fungere.
Det er grunnleggende kunnskap at Iran er en stat med dyp styringskompetanse, med anti-imperialisme som en fundamental politisk verdi, og ikke bare siden revolusjonen i 1979. Persia har vært en formidabel motstander helt siden de slåss mot Hellas i antikken. Hegel skrev at «prinsippet om utvikling starter med Persias historie», det er «begynnelsen på verdenshistorien». Å tro at Iran kan bekjempes på samme måte som Venezuela eller Taliban er noe en middels oppegående elev på videregående skole vil sette spørsmålstegn ved. Krig er ikke et bare spørsmål om et mektig militær, det er et spørsmål om strategisk forståelse.
Det kan føre til uro og krig eller fred og velstand.
Kanskje blir det, ironisk nok, prestestyret i Iran som befrir oss fra Trumpismen og redder USA fra seg selv. Ikke gjennom å overmanne USA militært, men gjennom å vise de amerikanske velgerne at inkompetanse straffer seg, fordi det er så åpenbart at Trump og hans ledere ikke er en del av den kulturen som faktisk har gjort USA stort og mektig.
De neste årene vil gi oss litt mer klarhet i om vi bare befinner oss i en av de omveltningene som jevnlig skjer i rykk og napp utover i historien, når teknologi og filosofi utvikler seg. Det kan føre til uro og krig eller fred og velstand. Det er dette Stefan Zweig skrev om i «Verden av i går», boken om omveltningene i Europa rundt forrige århundreskifte som nå er blitt populær igjen. Eller derimot om vi befinner oss ved enden av fem hundre år med fremgang i tanke og samfunn.
Kanskje vil republikanerne i Kongressen våkne opp og huske sin Goethe eller i alle fall sin Oscar Wilde: dersom man selger sjelen til djevelen, så kommer det på kreditt med en høy pris å betale. Og om de ikke er filosofisk anlagt, oppdager de det kanskje i praksis, dersom den prisen forfaller ved mellomvalgene allerede til høsten. For folk er ikke dumme. Som Abraham Lincoln (muligens) sa: «You can fool all the people some of the time and some of the people all the time, but you cannot fool all the people all the time.»
Kommentarer