Kansellering stopper ikke fascismen

Debatten om (og etter hvert avvisningen av) Asle Toje som 17. mai-taler i Oslo har skapt sterke reaksjoner. Jeg forstår godt at mange misliker både Tojes enkeltytringer og hans generelle ståsted. Selv har jeg ofte vært svært uenig med han, selv om vi også har hatt gode meningsutvekslinger (blant annet i min podkast), og jeg har satt pris på mye av det han har skrevet opp gjennom årene.

Deler av venstresiden, med dyktige folk som Jonas Bals i spissen, er svært aktive i å advare mot fascistiske trusler – som er både dagsaktuelt og svært betimelig, gitt utviklingen i mange andre land. Sentralt i fascismen står undertrykking av sivile friheter, rettigheter og demokrati.

Ingen av disse kampanjene lyktes i å undertrykke ideer over tid.

Inn i den konteksten mener jeg “Toje-case” blir både prinsipielt og strategisk problematisk.

Et politisk flertall har her nemlig nektet et parti å tildele en person plattform i en av landets mest symbolske demokratiske seremonier. Hvilke verdier er dette ment å beskytte? Hvordan skal dette bidra til å styrke demokratiet på lang sikt? En av begrunnelsene har vært at å la “en av de mest polariserende stemmene i norsk offentlighet” tale “på en dag som skal handle om fellesskap og samling” ville være “høyst upassende og svært usmakelig”. Derfor er 17. mai, nasjonen og demokratiet altså best tjent med at denne taleren blir hindret i å fremføre sitt budskap (selv om det aldri tidligere har vært kultur for å hindre partier i å oppnevne sine ønskede talere, selv ikke når disse har hatt politiske standpunkter som oppfattes som svært lite samlende).

Er dette en klok strategi?

Historien gir grunn til skepsis. Å nekte mennesker adgang til offentligheten fordi meningene deres anses som uønskede har nemlig gang på gang vist seg å være kontraproduktivt. Ofte har resultatet vært det motsatte av det en ønsket: økt oppslutning, styrket martyrfortelling og en polarisert offentlighet der sak rykker i bakgrunnen for prinsipp.

Og dette bør være noe både venstresiden og sentrum kjenner svært godt fra egen historie:

• Under McCarthy‑perioden i USA på 1950‑tallet ble tusenvis av venstreorienterte akademikere, kunstnere og fagorganiserte svartelistet. Mange mistet livsgrunnlaget sitt, basert på mistanke om “sympatier” – ofte uten rettslig grunnlag.
• I Vest‑Tyskland førte Radikalenerlass i 1970‑årene til at venstreradikale ble utestengt fra offentlig sektor. I flere land ble lærere, forskere og kulturarbeidere vurdert politisk før de slapp til.
• I norsk etterkrigstid ble store deler av venstresiden systematisk overvåket og marginalisert. Medlemmer av kommunistpartiet, senere SF, ml‑bevegelsen og deler av freds- og fagbevegelsen ble registrert av overvåkingspolitiet, nektet stillinger og sikkerhetsklarering – primært på grunn av holdninger, ståsted og angivelige forbindelser. Først med Lund‑kommisjonen på 1990‑tallet ble dette fullt ut anerkjent som et kritikkverdige brudd på demokratiske prinsipper.
• Og i vår egen tid ser vi hvordan argumentet om å «beskytte demokratiet» igjen brukes til å frata forskere, lærere og aktivister på sentrum-venstre sine plattformer; som målskiver i en bred «anti‑woke»-backlash.

Kansellering, plattformnekt og yrkesmessig ekskludering er altså virkemidler som kanskje først og fremst har blitt brukt mot venstresiden. Disse erfaringene har trolig vært sentrale i å forme venstresidens sterke og berettigede forsvar for ytringsfrihet, akademisk frihet og rettssikkerhet.

Men, kanskje viktigst, i hvert fall strategisk: Ingen av disse kampanjene lyktes i å undertrykke ideer over tid.

Vel så viktig: ytre høyre sitter med de samme positive martyr-erfaringene.

De undertrykte ble derimot tildelt større roller og taletid i offentligheten enn de kanskje ville fått ellers, de har blitt stående igjen som prinsipielle forsvarere av ytringsfrihet og sivile rettigheter, og over tid har mange av aktørene oppnådd vesentlig større folkelig sympati.

Vel så viktig: ytre høyre sitter med de samme positive martyr-erfaringene. Utestengelsene av Donald Trump fra digitale plattformer etter 6. januar 2021 ble etterfulgt av en markant økning i innsamlede penger, det styrket hans narrativ om å være offer for et «korrupt elite‑system”, bidro til en enda mer lojal grasrot, og de-plattformeringen ble en sentral mobiliserende fortelling i hele MAGA‑økosystemet. For mange flyttet debatten seg raskt fra de dypt udemokratiske 06. januar-ideene til “om Big Tech undergravde demokratiet”.

Geert Wilders har lenge vært forsøkt straffeforfulgt for ytringer og opplevd plattformnekt og institusjonell distansering, med den effekt at hans posisjon som «den eneste som tør å si det» ble styrket, oppslutning økte i perioder nettopp etterkontroversene, og kritikken mot «meningspolitiet» mobiliserte langt utover hans kjernevelgere. En kan si at mannen som leder det som i lange perioder har vært Nederlands største parti, snarere enn å bli marginalisert, ble redefinert som en “demokratisk varsler mot elitært maktmisbruk”.

Liknende historier kan fortelles om Tommy Robinson, Marine Le Pen, eller for den saks skyld SIAN i Norge, som aldri ville oppnådd like stor oppmerksomhet for sine usmakelige ideer uten mer og mindre direkte forsøk på kansellering gjennom de siste ti årene.

Kansellering gjør det motsatte.

Alt dette gjør saken ekstra krevende nettopp fordi den handler om 17. mai. Grunnlovsdagen er en feiring av rettsstaten, folkestyret og ideen om at demokratiet tåler uenighet. Historisk har 17. mai‑taler rundt i landet vært romslige, mangfoldige og ofte uforutsigbare, innenfor rammen av grunnlovens verdier. Å gjøre 17. mai‑komiteer til ideologiske portvoktere er et brudd med denne tradisjonen. Selve poenget med dagen er å vise demokratisk selvtillit: at vi møter ord med ord, ikke med utestengelse.

Å nekte Asle Toje å tale ved Krigsseilermonumentet har ikke gjort hans ideer mindre synlige. Det har derimot gjort ham til et symbol i en større fortelling om elitesensur – som er en historie sentrum–venstre trolig ikke er tjent med. Hvis målet er å vinne kampen om demokratiets framtid, blir dette en veldig merkelig strategi for min del. Hvilken troverdighet vil en da ha neste gang en roper om trusler mot demokratiet?

Demokratiet styrkes ikke ved at vi krymper offentligheten, men ved at vi insisterer på dens åpenhet, også når det er ubehagelig.

Og: både sentrum og venstresiden vinner historisk når vi holder fast ved våre egne idealer også i motvind: ytringsfrihet, toleranse og institusjoner som tåler uenighet.

Kansellering gjør det motsatte.

Dét er et underlig budskap å sende – særlig på 17. mai.