Klimapartiet Arbeiderpartiet

Mantraet sitter lett på tunga: Klimaendringene er vår tids største utfordring. Jeg hører partikamerater referere det uten så mye som en svetteperle i panna. Det er på høy tid å ta innover seg hva dette egentlig betyr. Kan hende det gjelder å redde vår jord.

Arbeiderpartiet har mye god klimapolitikk. Jeg har vært med og vedtatt den sjøl. Etter min mening danker vi ut høyresida i å erkjenne at framtida avhenger av offensive og omfattende klimagrep. Vi har vedtak med ambisiøse mål, konkrete tiltak og vilje til å bruke store summer på klimasatsinger. Likevel blir ikke partiets ambisiøse klimapolitikk alltid til handling når konkrete prioriteringer gjøres.

Og da er det som Gabrielle synger: Handling foran ord.

Folk vurderer de politiske partiene basert på det vi gjør, ikke på hva som blir sagt i valgkamp. Det gjør de klokt i. Velgerne lar seg ikke lure av grønn polish på bensinbilen. Det gjør heller ikke særlig utslag på klimagassutslippene. Det er full utskifting av motoren som gjelder, og da må vi også røske i egen klimapolitikk. Vi må vise vilje og evne til å ta tak i dagens utfordringer. Og da er det som Gabrielle synger: Handling foran ord.

Arbeiderpartiet tar klimaansvar rundt omkring i landet. I Oppland samarbeider vi med Sp, SV og KrF om å ta fylket inn i ei grønn framtid. Vi har løfta klima opp som vårt viktigste fellesprosjekt. Noe av det vi gjør er å investere i grønne arbeidsplasser, utarbeide klimaregnskap, bygge i tre, tilrettelegge for en framtidsretta bioøkonomi og ta grep for en utslippsfri kollektivtrafikk. Klimatiltak skal ikke komme på toppen av alt annet, men vi må gjøre det vi allerede driver med bærekraftig.

Oslo Arbeiderparti viser også vei. De får fram at klimapolitikk handler om å oppgradere samfunnet og gjøre det mer menneskevennlig. Lufta skal bli renere. Bilen må vike, og folk skal få plass. I 2019 skal Oslo, takket være ambisiøs satsing, være hele Europas miljøhovedstad. Det kan svi på pungen i det korte løp, men et tydelig politisk prosjekt gir resultater.

Den norske klimadebatten blir fort smal. Olja er elefanten i rommet. Boring i Lofoten, Vesterålen og Senja er blitt symbolet på hvem som er klimavennlige og hvem som er klimafiendtlige. Arbeiderpartiets problem i klimapolitikken er at vi ønsker å tekkes alle. Da tekkes du i realiteten ingen. Dvaske kompromisser skaper ikke entusiasme i noen leir. Uten entusiasme vinnes det ikke valg. Og det redder nok heller ikke klimaet.

Vi må erkjenne at oljealderen på et tidspunkt tar slutt.

Arbeiderpartiet må være modige, og vi må tørre å være upopulære hos enkelte. Det betyr ikke at vi skal være uansvarlige eller ape etter andre såkalte miljøpartier. Nei, vi må gripe det an på vår måte. I tråd med sosialdemokratisk tradisjon skal vi gå steg for steg. Men det ansvarlige er å erkjenne at vi skal en retning og begynne å gå, ikke bli stående og vegre oss.

I praksis betyr det å ta tydeligere politiske valg. Vi må erkjenne at oljealderen på et tidspunkt tar slutt, og vi må forberede oss på det. Vi må også bygge nye allianser med miljøer som i dag ser på Arbeiderpartiet som en motstander. En Ap-ledet regjering skal være et soleklart alternativ til Høyre og Frp. Da blir også kritikken mot å ha klimafornektere i regjering mer effektiv.

Vi er den første generasjonen som ser konsekvensene av klimaendringene, og den siste som kan gjøre noe med det. Det er først når arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen setter seg rundt samme bord at vi virkelig kan bygge grunnmuren for ei grønn framtid. Vi må ivareta arbeidsplasser og arbeidsfolk, samtidig som vi bygger et mer bærekraftig samfunn. Nye allianser og tillit må bygges. La oss sette i gang.