Byråkratisk, dyrt og provoserende

Regjeringens kompetansekrav til lærerne er byråkratisk, dyrt og løser ikke utfordringene i skolen.

Kompetansekravet er at lærerne skal ha 60 studiepoeng (ungdomsskolen) eller 30 studiepoeng (barneskolen) for å undervise i fagene matematikk, norsk, samisk og engelsk. Fra 2025 skal dette gjelde alle lærere – med tilbakevirkende kraft også for de som i dag er lærere og som ikke oppfyller kravene. Forslaget fikk gjennomslag på Stortinget i vår, men flere partier har etter hvert innsett at disse kravene er byråkratiske, dyre og at de ikke svarer til behovene skolen står overfor. Det siste er at departementet ikke klarer å bli enige med Utdanningsdirektoratet om hvordan dette skal gjennomføres. Det er på tide å skrote deler av forslaget.

Det betyr at 38.500 lærere i Norge må ta videreutdanning.

Som byråd setter jeg spørsmålstegn ved hva vi får igjen for ordningen sammenlignet med kostnaden ved den. Bestemmelsen om at dette skal ha tilbakevirkende kraft, er uklok. Det provoserer lærerne og har gitt en svært uheldig signaleffekt. Mange dyktige lærere uttaler at de føler seg «degradert», men viktigere: for mange lærere er det ikke dette de trenger for å gjøre undervisningen til elevene bedre.

Allmennlærerutdanningen, som stort sett alle lærere har i bunn, ble først i 2012 endret av Stoltenberg-regjeringen til å være mer fagorientert. Resultatet er at lærerne som ble utdannet før 2012 aldri var utdannet med tanke på slike formalkrav. Det betyr at 38.500 lærere i Norge må ta videreutdanning. Det er så mange at vi må se på konsekvensene, og hva som er alternativene.

400 er nesten halvparten av lærerne i Tromsøskolen.

Jeg har sett på konsekvensene dette forslaget vil få i Tromsø. For at lærerne skal få undervise i samme fag som i dag, må omlag 400 av våre lærere på skolebenken for å få formell kompetanse. Noe vil selvfølgelig endre seg ti år frem i tid, men 400 er nesten halvparten av lærerne i Tromsøskolen. Det vil bli en formidabel jobb for skoleverket, og vil være en nærmest umulig oppgave for noen av skolene i distriktene, hvor det i utgangspunktet er svært få lærere.

Jeg vil understreke at det her er snakk om formell kompetanse. Lærerne i Tromsø-skolen har svært kompetente og flere av dem har vært lærere i mange år. I privat næringsliv omtales gjerne denne kompetansen med honnørord som «erfaring» og/eller «realkompetanse,» og belønnes raust på lønnslippen til vedkommende. Med Regjeringens forslag vil skolen vi ikke engang få anledning til å vurdere realkompetansen blant lærerne før de tvinges ut på videreutdanning.

Samtidig må vi ikke gå oss bort i en stor byråkratisk kvern på veien dit.

I inneværende skoleår har vi i Tromsø 69 lærere på videreutdanning. Vi anser at 60-70 lærere per år er det vi realistisk kan få til. Det gjelder antall studieplasser vi får tildelt, hvor mange lærere skolene har kapasitet til å ha borte fra undervisningen og de økonomiske rammene vi har til rådighet. Skal vi nå kompetansekravet må vi sende 45-50 lærere på videreutdanning hvert år bare for å nå kravet. Det betyr at vi kun vil ha 15-25 plasser tilgjengelig til alle andre fag i skolen.

Dessverre vil et tilbakevirkende krav tvinge oss som skoleeiere til å stille spørsmålet: Hvordan skal vi få timeplanen til å gå opp i 2025? Deretter må ressursene brukes for å få det til, og i realiteten må vi prioritere bort nesten alt annet for å nå dette kravet. Det er synd, for det er mange andre viktige fag i skolen.

En kunnskapsbasert skolepolitikk burde ta utgangspunkt i hvilken etter- og videreutdanning skolen trenger for å bli bedre. Jeg forstår ikke at vi kan lage en ordning som vil koste flere milliarder uten at det å heve kompetansen til hver enkelt lærer ligger til grunn. Som skoleeier ønsker jeg at spørsmålet vi stiller oss er «Hvilken kompetanse trenger vår skole for å skape en bedre skole for eleven?», og til læreren burde vi spørre «Hva trenger du for å bli en bedre lærer?».

Dropp kravet om tilbakevirkende kraft.

Det er svaret på slike spørsmålet som må ligge til grunn for hvordan vi skal prioritere midler til etter- og videreutdanning. Som samfunn skal vi kreve at pengene vi bruker skaper den beste undervisningen for eleven og vi skal tilrettelegge for styrket og fornyet kompetanse. Samtidig må vi ikke gå oss bort i en stor byråkratisk kvern på veien dit.

Det burde være en selvfølge at lærerne til våre barn er faglig oppdatert, og for mange vil fordypning i fag være det riktige. Som byråd vil jeg fortsatt prioritere etter- og videreutdanning. Samtidig må det være behov – ikke krav tredd ned over hodet fra Stortinget – som burde styre vår etter- og videreutdanning. En etter- og videreutdanning som lærerne ønsker vil naturlig nok også være mer motiverende og gi høyere læringsutbytte.

Jeg vil anbefale Stortinget om å komme seg ut av den byråkratiske kverna kunnskapsministeren har viklet seg inn. Dropp kravet om tilbakevirkende kraft, og la det kun gjelde for nye lærere. Pengene vi sparer kan vi heller bruke der elevene får mest læringsutbytte, enten det er etter- og videreutdanning basert på behov, flere lærere eller styrking av tidlig innsats.