Konsulentrapporten

Landet som ble for rikt har tilsynelatende vært på alles lepper den siste tiden. Samfunnsøkonom og tidligere næringslivskonsulent Martin Bech Holte har skrevet en bok som setter ord på noe mange har tenkt om hvordan det egentlig står til her i landet.

 

Profet i eget land

Bech Holtes hovedbudskap er at oljerikdommen har hatt en negativ effekt på samfunnsutviklingen. Etter 2013 har fastlandsøkonomien stagnert og produktivitetsveksten forsvunnet. «Rotårsaken» er økende offentlig pengebruk fra Oljefondet.

Spørsmålet er: Hva vil AS Norge gjøre med de rådene vi har fått?

Den sterke veksten i offentlige budsjetter har i praksis gjort det unødvendig for staten å gjøre prioriteringer. Norsk politikk er blitt en konkurranse i å bevilge mest mulig til de særinteressene som ber om penger over statsbudsjettet. Samtidig har innføring av nye skatter og annen regulering ført til at utenlandske investorer skygger banen og at norsk kapital flagger ut.

Dette er et viktig budskap, og Bech Holtes akademiske og praktiske erfaring – kombinert med at han for tiden er uten bindinger til arbeidsgiver eller politiske parti – gir ham troverdighet som budbringer. Argumentene er belagt med fakta og statistikk, noe som gjør fremstillingen overbevisende (selv om en del nok går over hodet på den alminnelige leser, inklusive undertegnede).

Som alltid når man får råd er det mulig å se bort fra dem.

I tillegg hjelper det at boken er skrevet på en engasjerende måte, med retoriske virkemidler som ville egnet seg godt på lekre Powerpoint-plansjer. For eksempel hevdes det at Norge har forlatt dag 1-samfunnet, hvor staten hadde langsiktige mål og ambisjoner på befolkningens vegne, og blitt et dag 2-samfunn, som bare tærer på grunnlaget for velstanden. Dette smaker av en type analyse som McKinseys klienter betaler for i dyre dommer.

Bech Holte har etter eget utsagn rigget seg for suksess, og det har han oppnådd til overmål. Den siste måneden har mannen figurert i tv-debatter, intervjuer, podcaster, avisinnlegg og andre kanaler. Det er bare å ta av seg hatten for den prestasjonen det er å utgi en bok om norsk samfunnsøkonomi som har vakt så mye oppmerksomhet.

 

Hvem evner å kapitalisere?

Spørsmålet er: Hva vil AS Norge gjøre med de rådene vi har fått?

Som alltid når man får råd er det mulig å se bort fra dem. Men Landet som ble for rikt er mottatt og omtalt som en viktig bok som intuitivt bør få konsekvenser på en eller annen måte.

En annen mulighet er å utfordre det underliggende resonnementet og si at problemet er mindre alvorlig enn det som blir hevdet. Bech Holte har møtt motargumenter fra faglig hold, som at produktiviteten i Norge ikke er lavere enn i andre land vi kan sammenligne oss med, og det skulle jo egentlig bare mangle.

Mer interessant er det at våre fremste politikere har valgt å gå i rette med Bech Holtes budskap. Gitt oppmerksomheten rundt boken, er min påstand at det er en stor politisk gevinst å hente for de politikerne som viser at de tar budskapet på alvor og at de vil gjøre noe med det. Det er nemlig den tredje måten å forholde seg til et råd på – å prøve å ta det til følge.

Dessuten er det ikke til å nekte for at vanlige folk opplever en strammere privatøkonomi.

Problemet er at det å gjøre tiltak for bedre produktiviteten er vanskelig og upopulært. Tradisjonelt har politikerne våre ikke vært interessert i denne typen abstrakte størrelser. De vinner få eller ingen stemmer ved å jobbe for økt produktivitet, tvert imot kan de tape stemmer på det. Tiltak for å gjøre offentlig sektor mer effektiv har en tendens til å vekke voldsom motstand – ikke hos velgerne, men hos organisasjoner og andre som representerer de ansatte.

Dette vet en mangeårig McKinsey-konsulent utmerket godt. Tiltak for å “rasjonalisere” virksomheter ønskes gjerne velkommen av ledelsen, men er som regel veldig lite populære blant de ansatte som blir påvirket av dem.

Dessuten legger Bech Holte listen veldig høyt. Han hevder blant annet at det er potensiale for å spare mer enn 400 milliarder kroner årlig i offentlige utgifter, noe sentrale stortingspolitikere har avskrevet som urealistisk. Selv sier han at han har skrevet boken for å få politikerne til å tenke stort, men det spørs om han oppnår det hos politikerne vi har i dag.

 

I samme båt

Mange av dagens politikere gir inntrykk av at norsk økonomi går godt. Og det er unektelig mange indikatorer som tyder på at det stemmer. Men Bech Holte har rett i et stadig voksende oljefond har gjort det veldig vanskelig for beslutningstakere å si nei og veldig lett å si ja, slik at vi som samfunn kan bruke penger på tiltak og prosjekter som ellers ville vært helt uaktuelle.

Dessuten er det ikke til å nekte for at vanlige folk opplever en strammere privatøkonomi. Da er irritasjonen over det som oppfattes som “sløsing” med offentlige midler desto større.

Martin Bech Holte har gitt oss alle noe å tenke på frem mot stortingsvalget i september.

Her er Bech Holtes bok interessant, ikke først og fremst som en økonomisk analyse, men som en samfunnsanalyse. Og her ligger det også et betydelig politisk potensial, etter min mening.

Vi nordmenn er stolte av velferdsstaten, men hvis det er tegn til at den er ineffektiv eller lite bærekraftig, trenger vi politikere som våger å si det høyt og gjøre noe med det. Vi må ha politikere som beskriver den virkeligheten som folk opplever. Det er det som gjør at vi kan ha tillit til dem.

Hvis selskapets ledelse og styre ikke vil lytte eller foreta seg noe, har rådgiveren ikke noe annet valg enn å appellere til aksjonærene. Til syvende og sist er det jo vi som velgere som har ansvaret for at våre felles penger blir brukt på en klok måte. Martin Bech Holte har gitt oss alle noe å tenke på frem mot stortingsvalget i september.