Koronakrisen og annerledeslandet

Optimismen var høy i sommer, men nå er det høst. Koronapandemien vedvarer, og smittetallene går opp. Men det er bedre kontroll, bedre smittesporing, og tiltakene er mer målrettede og lokale nå enn da. Sammenlignet med land i Europa ser Norge også ut til å komme godt ut av det. Samfunnsforskere og politiske kommentatorer gir komplimenter til forvaltningen, det tillitsbaserte styringssystemet og befolkningens lojalitet. Er dette en endelig bekreftelse på at den norske modellen for samfunnssikkerhet er best i verden? At det er typisk norsk å være god? Tja.

Myndighetene hadde ikke tiltro til å opprettholde samfunnssikkerheten innenfor gjeldende institusjonelle spilleregler

Krigs- og krisesituasjoner er syretesten på beredskapsevnen. Beslutningen om å innføre fullmaktslover (24. april 2020) for å håndtere koronasituasjonen viste at myndighetenes ikke hadde tiltro til å opprettholde samfunnssikkerheten innenfor gjeldende institusjonelle spilleregler. Fra et samfunnssikkerhetsperspektiv illustrerte regjeringens opptreden et grunnleggende dilemma: Hvor langt kan myndighetene gå for å sikre befolkningens liv og helse uten at det går utover grunnleggende demokratiske verdier i den liberale rettsstaten Norge?

I boken «Pandemi og unntakstilstand – Hva covid-19 sier om den norske rettstaten» retter Hans Petter Graver en advarende pekefinger til alle som mer eller mindre ureflektert aksepterer myndighetenes tiltak og håndtering av koronaepidemien. Gravers poeng er at når krisen rammer og samfunnet er truet, så kan rettstaten bli utfordret. Flere av tiltakene som er innført siden mars, berører grunnleggende rettigheter: Retten til å bevege seg fritt, forsamlingsfrihet, rett til arbeid, rett til skolegang etc. De kan være sosialmedisinsk nødvendige, men restriksjonene angriper viktige demokratiske rettigheter og verdier. Graver redegjør grundig og detaljert for hvordan sentrale og lokale myndigheter, særlig i den første perioden av pandemien, med stor støtte i befolkningen satte til side grunnleggende rettsprinsipper.

Dugnadsånden som har rådet og fortsatt råder, forutsetter høy tillit til regjeringen, Stortinget og forvaltningen. Vi snakker her om systemtillit. Systemer som er viktige for samfunnssikkerheten, må fungere pålitelig. En del farer vi som individer utsetter oss for, betraktes som selvvalgte og frivillige. Andre farer og trusler kommer som en del av samfunnet vi lever i. Overfor slike farer er vi i en «offerrolle» og vi forventer at samfunnet tar vare på vår sikkerhet. Folk krever handlekraft.

Er det som før korona var udemokratiske virkemidler i dag blitt legitime tiltak?

Så hva tar vi med oss til neste krise? Har krisen endret våre opplevde behov for beskyttelse og dermed bidratt til å øke kravene til samfunnets beredskap? Er vi i løpet av denne perioden blitt mer villige til å la oss beskytte? Vil vi i fremtiden øke bruken av digitale teknologier til å kartlegge bevegelser og atferd i den hensikt å sikre en sunn, frisk og motstandsdyktig befolkning? Er det som før korona var udemokratiske virkemidler i dag blitt legitime tiltak? Har vi fått mindre mistillit og mer tillit til systemenes virkemåte?

Mye har gått bra under koronakrisen. Krise- og beredskapssystemene har med få unntak fungert etter hensikten. Antall dødsfall er lavt. Det har ikke vært nødvendig å gjeninnføre de strengeste tiltaksformene, og befolkningen er ikke fullt så tiltakstrøtte som i enkelte andre europeiske land. På flere måter er Norge ‘annerledeslandet’ også her.

Et samfunn bør i en normaltilstand være så godt organisert at det ikke er behov for unntakslover i en krisesituasjon

På den annen side handler samfunnssikkerhet også om de verdier og prinsipper som gjelder for organiseringen av krisehåndtering og beredskapen. Det er ikke noen bestemmelse om unntakstilstand i den norske grunnloven. Unntakstilstand bør som regel heller ikke være et begrep man legger til grunn når landet står ovenfor en krise.

Et samfunn bør i en normaltilstand være så godt organisert at det ikke er behov for unntakslover i en krisesituasjon.

Vi vet det kommer nye kriser. En av de viktigste lærdommene vi kan ta med oss er hvordan krisene kan håndteres uten å bryte med de styringsprinsippene som gjelder mellom krisene. Regjeringens fristelser til å sette til side rettsstatsprinsipper under koronakrisen er historie som fortjener analyser og refleksjoner når vi skal ruste oss for neste kriseutfordring.