Vår tid krever mer, ikke mindre, tillit til kunnskapsbaserte institusjoner.
Bosatt i et av Norges mest karikerte og privilegerte nabolag, Ullevål Hageby, har jeg de siste årene lagt merke til en tragikomisk fellesnevner i samtaler med noen av mine velfødde venner.
Hva fanden er det som skjer?
Den ene har blitt sinna på – og mistet tilliten til – politikerne: “Jeg kan aldri ha tillit til dem igjen”.
Den andre har mistet tillit til mediene:
“Det er jo helt sinnsykt hva NRK driver med”.
Den tredje har mistet tillit til forskningskonsensus:
“En diett som kun – kun – er basert på kjøtt, er bra for helsa, miljøet og bøndene”.
Isolert sett kan hvert av disse standpunktene diskuteres, nyanseres og tilføre verdi til fellesskapet. Samlet sett utgjør de et verdimessig brudd, som jeg mener ikke kan bagatelliseres.
Fordi.
Her har vi altså å gjøre med høyt utdannede, privilegerte menn fra middelklassen. Folk som, inkludert meg selv, har nytt ekstremt godt av samfunnsfundamentene de nå tar et følelsesladet oppgjør med.
Er problemet tillitskollaps?
Demokratisk styring (fy fasan, våre folkevalgte har skapt mye bra for oss, de siste hundre åra – takk).
Vitenskapelig metode (sendrektig, men du verden, det tar oss langt).
En offentlighet basert på redaktøransvar og etterrettelighet (bommer grovt innimellom, men folkens, vi er faktisk ikke helt på jordet).
Det er disse byggeklossene som har muliggjort historiens heftigste utvikling i velstand og velferd.
Likevel, her, akkurat her på toppen av kransekaka Norge AS, sitter flere og flere privilegerte pappaer og driter ned i stabelen av ringer som er møysommelig lagt, lag på lag gjennom generasjoner.
Hva fanden er det som skjer?
Det handler ikke om kunnskapsmangel. Disse mennene (joda, mange kvinner også) har lest nok. De er informerte.
Er problemet tillitskollaps?
Resultatet er et meningsvakuum.
Forskning på populisme, radikalisering og konspirasjonstenkning peker på at tillitsbrudd oppstår i møte med fremmedgjøring og meningstap.
I såfall, fremmedgjort fra hva?
Disse menneskene mangler jo ikke ressurser. De mangler ikke trygghet. De mangler tilsynelatende ingenting.
Det de mangler, tror jeg, er opplevelsen av å være nødvendige.
I et superduperkomplekst samfunn der informasjonskildene er uendelige, beslutninger fjerne og konsekvenser abstrakte, kan individet bli ubetydelig. Samtidig lever vi i en swipe-right kultur som dyrker autonomi, originalitet og selvrealisering, på bekostning av kollektive prosjekter som faktisk trenger oss.
Resultatet er et meningsvakuum.
Da blir det fristende å erklære seg fri fra «systemet».
Mening, det vet vi fra både psykologi og sosiologi, er ikke noe man finner alene. Vi er dypt sosiale vesener: den enkeltfaktoren som sterkest former vår adferd, er hva naboen, vennen og kollegaen sier og gjør. Vi er ringer i vann, ikke dråper i havet.
Mening oppstår når man opplever at ens handlinger har verdi for et fellesskap. Når det ikke lenger er tydelig hvordan man bidrar, oppstår en sårbarhet for ideologier som lover klarhet, kontroll og moralsk overlegenhet.
Da blir det fristende å erklære seg fri fra «systemet».
Å heve seg over politikere, journalister og forskere.
Å gjøre egen dømmekraft til øverste autoritet.
Ikke fordi man har bedre metoder, men fordi det gir en umiddelbar følelse av agens og betydning.
For vi står ikke i en tid som tillater filosofisk eller politisk latskap.
Men dette er ikke bare en privat øvelse. Når privilegerte mennesker med høy sosial kapital undergraver tillit til politikk, medier og forskning, får det ringvirkninger langt utover egen middagsbordssamtale. Det er slik samfunn bygges ned – bit for bit – og vi ser allerede fremskrevne konsekvenser i USA. Dette er ikke nøytralt. Det er ansvarsbærende handlinger, og de må vurderes deretter.
Dette er farlig.
Samtidig må ikke dette forveksles med et angrep på kritisk tenkning. Tvert imot. Mye av dagens mistillit springer ut av reelle konflikter, maktkamper og urett. Grasrotmotstand mot norsk vindkraft, kritikk av innvandringssystemet, pågående avsløringer av maktmisbruk og elitebeskyttelse – ofte finnes det en kjerne av sannhet som må tas på alvor.
Problemet oppstår når legitim kritikk glir over i generell delegitimering: når man ikke lenger krever bedre beslutninger, men forkaster beslutningssystemene som sådan.
Frontlinja går nå langs hekken i hagebyen.
For vi står ikke i en tid som tillater filosofisk eller politisk latskap. Vi står i en tid preget av krig i Europas nærområder, akselererende klimakrise og en global verdensorden i oppløsning.
For gruvearbeiderne i GRU er slike tendenser gull: russisk etterretning har som overordnet mål å undergrave Vestens tillit til våre systemer. Vi skal ikke tilegne dem for mye ære, men de jobber iherdig, har kommet et godt stykke på vei, og har fortsatt mye å ta av. Epstein blir nok en prøve. Hver stein må snus.
Vår tid krever mer, ikke mindre, tillit til kunnskapsbaserte institusjoner. Mer, ikke mindre, evne til å skille mellom kritikk og oppløsning av samfunnsorden.
Inviter på en kaffe, og gi disse folka en spade. Frontlinja går nå langs hekken i hagebyen.
Hvem skulle tro?
Kommentarer