Kravstore pasienter og håpløse leger?

Nylig publiserte Aftenposten en artikkel, basert på Nina Lykkes nye roman, som gir eksempler på bagatellene landets fastleger møter i hverdagen. Artikkelen fikk blandet mottakelse. Noen av mine legekollegaer delte den med en morsom kommentar, mens andre ga uttrykk for avsmak.

Hvordan gi fastlegene bedre tid til å behandle pasienter?

Onsdag publiserte Agenda Magasin Mimir Kristjanssons motsvar til teksten om kravstore pasienter. Innlegget hadde overskriften «Mamma pynter seg for legen fordi hun tror hun får bedre hjelp».

Jeg mener debatten dermed har kommet på avveie. Dersom vi skal skape en debatt av denne saken, bør fokuset nemlig ligge der det hører hjemme: Hvordan gi fastlegene bedre tid til å behandle pasienter? Hvordan klare å inkludere flere i arbeidslivet? Og hvordan sikre folk god helsehjelp?

 

Det store bildet

Uføretallene, slik de fremstilles i Aftenposten, kan tolkes feil. Vi vet at de uføre er en sårbar pasientgruppe. En overvekt av de det gjelder er ressurssvake, mange fra familier med dårlige kår.

Pasientene vi møter på kontoret, de som faller utenfor, er nå mye yngre enn før. Å hjelpe disse unge menneskene tilbake i arbeidslivet er ikke alltid en enkel oppgave. Kanskje mangler vi også fullstendig innsikt i kompleksiteten som ligger i deres situasjon? Mye handler dermed om den pressede arbeidshverdagen til legene, som møter flere krav og har begrenset tid til hver enkelt.

 

Fastlegekrisen

Belastningen på landets fastleger er økende. De får stadig flere oppgaver, og tiden som brukes sammen med pasientene blir derfor knappere enn før. Papirbunkene vokser, og stadig mer havner på vårt bord. Det dreier seg om alt fra sosiale kriser til legeerklæringer som skolen skal ha.

 Å kutte i sykelønnen vil øke ulikheten i samfunnet ytterligere, og er etter min mening en dårlig idé.

De mest sårbare pasientene, de som kommer for uføretrygd og psykiske lidelser, er ekstra krevende i en slik hverdag. Fastlegene trenger rom for å kunne gjøre de vanskelige vurderingene som ofte preger slike saker.

Vi står også midt i en fastlegekrise nå, der unge leger ikke ønsker å bli fastleger og rekrutteringsproblemet er enormt. De som allerede jobber som fastleger, slutter også i større grad enn tidligere. Det fører igjen til flere vikarer, mindre optimal pasientbehandling og enda høyere belastning på de gjenværende faste ansatte legene.

Hvordan kan man så lette på det voldsomme trykket som møter fastlegene i hverdagen? I sin kronikk i Minerva diskuterer Mykkeltveit om lange sykemeldinger uten egenandel gjør det vanskeligere å komme tilbake i arbeid etterpå. Skal vi bruke økonomiske sanksjoner for å holde dem som ikke er syke borte fra legekontorene? Noen legekontorer gjør dette allerede. I protest mot nye arbeidsoppgaver, som erklæringer og attester, innfører de ulike økonomiske tiltak.

Et annet forslag man ofte blir presentert for i debatten handler om å kutte i sykelønnen. Slike tiltak vil øke ulikheten i samfunnet ytterligere, og er etter min mening en dårlig idé. Det vil enda en gang være de med lavest inntekt og færrest ressurser som rammes hardest.

 

Generasjon sunnhet

Vi har aldri vært mer opptatt av helse enn det vi er nå. Vi trener mer, er opptatt av hva vi spiser og hvordan vi holder oss sunne og friske. Vi er konstant utsatt for informasjon med tips og råd om hva som er helseskadelig og helsefremmende. Samtidig er informasjon om helse og ulike lidelser mye mer tilgjengelig enn tidligere. Som leger har de fleste opplevd å få den skremte «Google-pasienten» inn på kontoret.

Vi har alle møtt utgaver av pasientene som i Aftenposten-artikkelen skildres som bortskjemte, selvopptatte og kravstore, men ofte bare er offer for tidens helseangst. Dette er et resultat av den store tilgangen til informasjon. Den leder til redde mennesker som ønsker alt fra gentester til årskontroller og spesialistundersøkelser, uten at det faktisk er holdepunkter for sykdom.

Under studiet lærte jeg hvordan å lindre, trøste og helbrede. Men det var først da jeg selv begynte å jobbe at jeg lærte at det vanskeligste i legeyrket ofte er å overbevise pasientene om at det ikke feiler dem noe.

Som leger må vi bli flinkere til å sette grenser og si det som det er, noen ganger: Du er ikke syk.

Det er en hårfin balansegang mellom utredninger av pasienten og erkjennelsen av at man faktisk må avslutte undersøkelsene fordi vedkommende i virkeligheten er helt frisk. Som følge av økende krav og mer informasjon ser vi en trend med mer overdiagnostikk. Dette kan ofte lede til mer skade enn nytte.

Det er på tide at vi hever blikket og ser hva de virkelige problemene handler om.

Nettopp derfor har det blitt jobbet mye med kampanjer som Choosing wisely. Det er ikke alltid lett å formidle, men som leger må vi bli flinkere til å sette grenser og si det som det er, noen ganger: «Du er ikke syk.»

Mykkeltveit påpeker videre at en kulturendring virker som en utopisk løsning. Jeg mener det er mulig å sette grenser, selv om holdningsendringer selvsagt tar tid og er en langsom prosess. Vi trenger også gode og effektive IKT-løsninger og mer innovasjon innen helse. Innovasjon og teknologi kan sikre bedre informasjonskilder for pasientene og effektive løsninger for legene.

Kommunikasjonen er en kunst

Kristijanson forteller i sin tekst om sitt uheldige møte med en lege som pårørende. Selv om ønsket og målet alltid er å gi enhver pasient optimal behandling, er vi ikke like heldige med alle pasientmøter. Hvor gode vi enn måtte være på kommunikasjon, oppstår det tilfeller der vi alle trår feil. Nettopp derfor er det viktig med dialog når man føler seg dårlig behandlet.

Det er imidlertid ikke her den viktigste kampen står. Det er på tide at vi hever blikket og ser hva de virkelige problemene handler om. Som samfunn er vi alle avhengig av hverandre. Som leger sitter vi med et ansvar også for å senke uføretallene og hjelpe unge mennesker som står utenfor arbeidslivet på en skånsom måte. For å få til dette, er vi nødt til å bedre hverdagen til fastlegene og håndtere fastlegekrisen.