Kan krisepakkene gjøres skatteparadisfrie?

Det har skapt internasjonale avisoverskrifter den siste uken at Polen og Danmark ble de første landene til å inkludere et «skatteparadis-forbud» i sine krisepakker. Polen var ute allerede 8. april, da statsminister Mateusz Morawiecki sa at store selskaper som ønske krisehjelp må betale selskapsskatt i landet. «La oss få slutt på skatteparadis», la han til.

Danmark fulgte etter 19. april, da samtlige partier i det danske Folketinget ble enige med regjeringen om å utvide og forlenge krisehjelpen til næringslivet. Et av kravene som ble stilt i den utvidende krisepakken var at krisehjelp ikke skulle gis til selskaper basert i skatteparadis. I tillegg krevde også partiene et forbud mot utbetaling av utbytte og tilbakekjøp av aksjer for selskaper som mottar mer enn 60 millioner danske kroner i støtte. Forbudet skal gjelde i 2020 og 2021.

Skatteparadis-forbudet var nødvendigvis vagt formulert i avtalen.

Danmarks vedtak fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og flere andre EU-land kom med lignende krav i uken som fulgte. Frankrikes finansminister Bruno Le Maire annonserte torsdag 23. april at selskaper som har hovedkvarter i skatteparadis, eller som har registrert datterselskap uten reell økonomisk aktivitet der, ikke skal kunne motta krisehjelp. Parlamentet i Østerrike har også fremmet tilsvarende krav.

Vil skatteparadisforbudene ha en effekt?

Som også er tilfelle for den norske kontantstøtteordningen for næringslivet, var den danske Folketingsavtalen formulert slik at de konkrete kriteriene for å motta krisehjelp skal utformes av finansdepartementet i forskrift. Disse forskriftene er enda ikke klare i noen av landene.

Skatteparadis-forbudet var nødvendigvis vagt formulert i avtalen, og det blir i forskriften det skal defineres hva som menes med å være «basert i» et skatteparadis – betyr dette at selskapet har en del av sin konsernstruktur i et skatteparadis, eller skal forbudet bare gjelde de som har sitt hovedkvarter registrert i slik jurisdiksjoner (sistnevnte alternativ vil gjelde langt færre selskaper)?

Og det største spørsmålet vil selvsagt bli å definere hvilke land som skal betegnes som «skatteparadis». Både det polske og danske forbudet skal følge EUs retningslinjer når det kommer til å definere skatteparadis – det vil trolig si at det bare vil være snakk om de 12 jurisdiksjonene som per i dag står på EUs svarteliste – Amerikansk Samoa, Caymanøyene, Fiji, Guam, Oman, Palau, Panama, Samoa, Seychellene, Trinidad og Tobago, Amerikanske Jomfruøyene, og Vanuatu.

Partier på både høyre- og venstresiden i flere europeiske land anerkjenner nå som et prinsipp at det er galt at selskaper som mottar krisehjelp skal flytte disse pengene til skatteparadis.

Med unntak av Caymanøyene og Panama, er dette jurisdiksjoner som spesialiserer seg på å tilby fullt hemmelighold til privatpersoner som ønsker å skjule penger, men er ikke jurisdiksjoner ofte brukt av multinasjonale selskaper, som ofte søker lovlig, men aggressiv skatteoptimalisering i skatteparadiser med noe bedre rykte enn for eksempel Vanuatu.

Tax Justice Network har utviklet en egen Corporate Tax Haven Index. Her finner man flere EU-land høyt oppe på listen: Og det er nettopp Irland, Nederland og Luxembourg som er de skatteparadisene som andre EU-land oftest mister penger til (Forskerne Wier, Tørsløv og Zucman har laget en interaktiv oversikt over hvilke skatteparadis som tapper enkeltland for mest selskapsskatt her).

Selv om overskuddet som flyttes ut av europeiske land gjerne til slutt havner på Caymanøyene eller i Bermuda, flyter pengene ofte gjennom andre europeiske land på veien dit. Danske Oxfam IBIS estimerer at rundt 90 prosent av overskuddsflyttingen ut av Danmark skjer til andre EU-land.

Hverken Polen, Danmark eller Frankrike vil ha mulighet innenfor dagens EU-lovverk til å utestenge selskaper registrert i andre EU-land fra krisepakkene. Og det er heller ikke sikkert at de får til å stenge ut selskaper basert på Caymanøyene eller de andre svartelistede landene heller.

De begrensede reelle effektene av disse forbudene kan nok skuffe mange som lot seg begeistre av avisoverskriftene.

Den danske avtalen inneholdt følgende forbehold: Selskaper med base i skatteparadis skal ikke motta støtte «i det omfang det er muligt at afskære dem efter EU-retten og eventuelle andre internationale forpligtelser som Danmark eller EU har påtaget sig».

Finansministeriet bekreftet noen dager senere at krisehjelp ikke skal gå til selskap som ikke betaler skatt i tråd med nasjonale og internasjonale regler. Dette vil trolig si at man vil tillate krisehjelp til selskaper registrert i de 12 jurisdiksjonene, så lenge skatteplanleggingen er lovlig.

Er det i det hele tatt mulig å hindre at krisehjelp forsvinner til skatteparadis?

De begrensede reelle effektene av disse forbudene kan nok skuffe mange som lot seg begeistre av avisoverskriftene. Men vedtakene er likevel av stor politisk betydning. Partier på både høyre- og venstresiden i flere europeiske land anerkjenner nå som et prinsipp at det er galt at selskaper som mottar krisehjelp skal flytte disse pengene til skatteparadis. Dette er et viktig steg i riktig retning, og så kan definisjoner av skatteparadis og hva det vil si å være basert i dem, strammes inn etter hvert.

Det finnes andre tiltak som kan hindre at pengene forsvinner til skatteparadis, som også er tiltak som er mulig å gjennomføre innenfor EU-regelverket. Åpenhet rundt krisehjelpen vil være et viktig verktøy for å forhindre misbruk. Tax Justice Network – Norge har foreslått bl.a. å kreve at selskaper som mottar krisehjelp er åpne om samtlige av sine reelle eiere, og at multinasjonale selskaper som mottar støtte må publisere offentlige land-for-land-rapporter som viser hvor mye de betaler i skatt i ulike land.

Med mindre åpenhetskrav følger med krisehjelpen, vil misbruk bli vanskelig å avdekke.

Et slikt tiltak har også presedens: Da de store europeiske bankene mottok krisehjelp fra EU under finanskrisen i 2008, ble de pålagt av EU å publisere nettopp slike skatterapporter. Vi har derfor nå allerede 10 år med data på hvordan den europeiske banksektoren er strukturert, og hvor de registrerer sine inntekter og utgifter (data som Transparency International EU har samlet her).

Krisepakkene må ut til næringslivet raskt for å ha en effekt, og det vil bare være i etterkant det vil være mulig å gjennomføre omfattende kontroll og eventuell sanksjonering for misbruk. Som også er tilfellet for kriteriene for den norske støtteordningen, skal de danske kriteriene, inkludert skatteparadisforbudet, fungere på en «på tro og ære»-basis.

Forslaget går ut på at selskapene må oppgi at de ikke er basert i skatteparadis for å kunne motta støtte, og at dette skal kontrolleres med stikkprøvekontroller i etterkant. Med mindre åpenhetskrav følger med krisehjelpen, vil misbruk bli vanskelig å avdekke.