Kulturkrigsavisen Subjekt

I motsvaret til min artikkel om Subjekts rolle i forgiftningen av norsk samfunnsdebatt, fremstår avisens debattredaktør Mikkel Ihle Tande mer som en usaklig forsvarer av egne valg, enn en forkjemper for et mer demokratifremmende og kunnskapsbasert debattklima.

Det går fort galt når man, for å gjenspeile Tandes forkjærlighet for fotballuttrykk (joda Tande, jeg leser Subjekt i utide), tar mannen istedenfor ballen. Et av hovedargumentene i Tandes svar er nemlig at jeg ikke bare er autoritær for å ønske et debattklima basert på mer fakta og historieforståelse, men at jeg kaller mine meningsmotstandere for “gift”.

Det har jeg aldri gjort – jeg sier utelukkende at Subjekt forgifter norsk samfunnsdebatt ved å gang på gang publisere artikler bygget på skadelig desinformasjon som samtidig forsvarer den amerikanske fascismen og støtter dens inntog i Norge.

Men jeg tar aldri til orde for å se på medmennesker som gift.

Det er ikke relevant at norsk samfunnsdebatt og demokrati angivelig “tåler” flommen av desinformasjon.

Morsomt er det likevel at Tande bruker akkurat samme forsurende debattstrategi som sin sjef Danby Choi, som da sistnevnte både i Aftenposten og i egen avis i beste Fox News-stil tok en kronikk av statsviter Bernt Hagtvet fullstendig ut av kontekst, og anklaget ham for å ha kalt alle Trump-støttere og egne kritikere for “spyttslikkere”.

“Vi bør vokte oss for norske professorer i statsvitenskap”, var Chois anti-intellektuelle utsagn den gangen.

Tande tok seg også nær av min kritikk av Subjekt-spaltisten George Gooding som massespreder av desinformasjon, blant annet fordi Tande mener Gooding kommer med “mye klokt”. Kanskje noe av dette kloke er hvordan Gooding maler sine motstandere som Trump-lignende bare man kritiserer ham. I så fall har Tande lært mye av Gooding, for akkurat det samme kunne Tande si om meg.

Subjekt-metoden – karakterdrap og mistolkning med overlegg – ser ut til å være en foretrukket gjenganger i avisens redaksjon, og hvis noen minner om Trump i denne debatten er det vel strengt tatt Tande og Choi selv. Det er ikke så rart – Choi har jo gjentatte ganger uttalt at han synes Trump er kul, og at dette er noe norsk presse må skrive mer om.

Hvorfor skulle han ikke ville kopiere noe han liker?

Et demokratisk problem

Motstridende meninger og uenighet er viktig for demokratiet. Derfor åpnet jeg min kritikk av Subjekt med nettopp dette som mitt moralske fundament i denne saken. Mitt store “men”, som angår eksplosjonen av nyhetskilder og –produsenter, refererer ikke i noen forstand til at man må slutte å samtale og debattere, men heller at mis- og desinformasjon har skutt i været.

Desto viktigere blir det at seriøse medier tar sin samfunnsrolle og -oppdrag på enda større alvor.

Det er ikke relevant at norsk samfunnsdebatt og demokrati angivelig “tåler” flommen av desinformasjon.

For å dra frem en ikke-obskur historisk parallell for gutta (og jentene) som konstant tenker på Romerriket: Julius Caesar mottok 23 dolkestøt under attentatet i Senatet, men kanskje hadde han overlevd med bare 22, for visstnok viste obduksjonen at bare ett av dem var direkte dødelig.

Avisen har da ingen plikt til å trykke meninger som like gjerne kunne hatt sin opprinnelse i X sine mest mugne ekkokamre?

Lik Julius Caesar virker demokratiet udødelig til det plutselig ligger der, med togaen trukket halvveis over ansiktet for å holde på siste rest av stolthet før lysene slukner helt.

Men demokratiet er oss – og i dag stoler mange av oss ukritisk på hva som blir skrevet og sagt på nett. Over tid skader dette folks virkelighetsoppfattelse. De som har Fox News som sin primærkilde i USA, vet faktisk mindre om samfunnet sitt enn de som ikke ser nyheter i det hele tatt. Jeg legger godvilja til og antar at Subjekt ikke ønsker å oppnå det samme resultatet, men jeg kan ta feil.

Desto verre blir det når medier som utgir seg for å være ansvarlige, faktisk sidestiller meninger basert på oppspinn med de basert på dokumentert kunnskap. Subjekt har angivelig tatt på seg ansvaret for å dekke bredt og det er greit, men betyr det virkelig at man plikter å dele alt som fullstendig avviker fra virkeligheten også?

Avisen har da ingen plikt til å trykke meninger som like gjerne kunne hatt sin opprinnelse i X sine mest mugne ekkokamre? For hvis den har det, lurer jeg på hvor det blir av forsvarerne av flat jord-teorien, Q-anon, og jødiske romlasere.

Mikkel Ihle Tande mener jeg har feiltolket Subjekt – at jeg urettferdig håndplukker utvalgte artikler for å brunbeise avisen.

Selvfølgelig ønsker redaksjonen å skape reaksjoner med sine publiseringer. Flat jord og hva enn blir for dustete, det er klart. Forsvar av Trump, oligarkiet, korrupsjonen, og å enda en gang piske kjepphesten “woke”, derimot? Heldigvis har vi ytringsfrihet her i landet, den samme ytringsfriheten Subjekt må tåle å bli møtt med når de velger å trykke rent og skjært fascismeforsvar og å komme Trump og Co. til utsetning gang på gang.

Tande maler altså et fullstendig feil bilde på hva det er jeg skriver, og han bidrar samtidig med å spre desinformasjon selv – formodentlig også med vilje, for det er gjennomgående enkelt å se hva det er jeg refererer til i min opprinnelige kritikk.

Nei, offerrollen er nok den Subjekts ledelse er aller mest komfortable med. Både Tande, Choi, og spaltister som Gooding (denne gjestespaltisten har altså 24 artikler i Subjekt) kan opptre uvitende og late som om alt de gjør er å stå opp for ytringsfriheten, når det de egentlig gjør er å forgifte et debattrom som allerede er under press ved å invitere inn dem som ønsker å ødelegge dette rommet fullstendig.

Ikke som oss

Mikkel Ihle Tande mener jeg har feiltolket Subjekt – at jeg urettferdig håndplukker utvalgte artikler for å brunbeise avisen. Et eksempel er at jeg har sitert George Gooding fra en artikkel han skrev som spaltist i Nettavisen, som angivelig ikke er relevant for Subjekt.

Snakk om prioriteringer.

For det første ser ikke Tande at jeg trekker inn Goodings arbeid utenfor Subjekt for å vise frem nettopp hvem avisen har gått god for – 24 ganger. For det andre kunne jeg like gjerne utelukkende benyttet meg av Goodings egne skriverier for avisen Tande jobber i, for det går nesten ikke en artikkel uten at Gooding skal forsvare brunkremens skytsengel.

Men Gooding er ikke alene i Subjekt om å tilskitne debattklimaet med personangrep og feiltolkning av motstandere. Sånn går det når både debatt- og sjefredaktør er manisk kritiske til unge, ofte ressurssvake folk som mener at alle mennesker burde ha like muligheter og rettigheter her i livet – eller woke, som de i Subjekt så ofte kaller det.

Et eksempel på dette er når Tande utilslørt beundrer Trumps angrep på demokratiske mangfolds- og likestillingstiltak. I beste Aftenposten-stil anno 1933 skriver Tande om Trump og woke:

“For alle de som lurte på om 2025 skulle bli året woke døde, er svaret ja. Eller kanskje ikke helt. [Trump] kan ha tatt livet av woke allerede på dag to, men som en kylling med avkappet hode, vil også woke leve videre med sine siste krampetrekninger.

Vi snakker ikke om en momentan avlivning av typen hengning – nei, det Trump nå har gjort mot woke, har mer karakter av å stenge alle åpninger til rommet woke opererer i, slik at oksygenet gradvis forsvinner. Om noen år vil ideologien være død, og den viktigste grunnen kan vise seg å være Trumps kirurgisk presise presidentordre rettet mot hjertet av beistet vi i mangel på bedre ord har lært å kjenne som woke.”

Med andre ord er det ikke etablert at disse nye teoriene stemmer.

Les det utspillet en gang til med en sånn fint-talende filmavis-stemme, så er innlevelsen komplett. Tande har for øvrig ikke noe problem med den alvorlige inngripen i ytringsfriheten det utgjør når Trump går i Don Quixote-korstog mot minoriteter på denne måten. Han er litt mer imot at Trump lager lister over uønskede ord og omskriver historien, men passer på å nevne at woke-bevegelsen tross alt er de mest intolerante. Snakk om prioriteringer.

Tande skrev selv i en artikkel i fjor at unge demokrater er mer tilbøyelige til å støtte Palestina fremfor Israel “mest fordi palestinerne passer best inn i deres woke-ideologi […]”. Er det woke å mene at Gaza ikke burde bli kolonisert og omgjort til et amerikansk ferieparadis? I så fall gjør Tande det ekstremt enkelt å kalle seg for woke.

Tande sluker feilinformasjon fra blant annet Elon Musk – en mann Tande selvfølgelig mener ikke ga nazihilsen  – om at “the woke mind virus” nå diskriminerer hvite i jobbsøkersituasjoner, og at minoriteter som er “mindre kvalifiserte” får jobber de angivelig ikke burde ha. Dette er – for å bruke et uttrykk fra USA – perleklamring, og et kjent narrativ bygget på dårlig skjult rasisme.

I en ferskere artikkel skriver han om Covid-19, og at “alt” av nyere bevis peker på at viruset faktisk oppstod i en Wuhan-lab fremfor på våtmarkedet i samme by. Med dette sier han at konspirasjonsteoretikerne, deriblant angivelig ham selv, hadde rett.

Og hvem har skylden? Blant annet hjelpeorganisasjonen USAID, som Tande karakteriserer som “den forlengede globale armen av den amerikanske dypstaten”.

Det fantastiske problemet er bare at Tande her tvinger seg selv til å sette sin lit til CIA –  som vel har en nokså godt dokumentert historie som en faktisk global arm av den amerikanske «dypstaten» – som nå sier med “lav sikkerhet” at en Wuhan-lab er det “mest sannsynlige” opprinnelsesstedet for viruset. Med andre ord er det ikke etablert at disse nye teoriene stemmer.

Og det er pinlig det, Tande.

I jakten på meg har ikke Mikkel Ihle Tande oppnådd annet enn å blottlegge hvor ideologidrevet Subjekt faktisk er. Joda, det er fint å kunne skilte med noen motstridende meninger her og der, men at Subjekt er en kulturavis “først og fremst” som Tande mener, er vanskelig å godta. Kulturkrigsavis er nok mer riktig.

For i det store og hele er artiklene Subjekt koser seg med – det avisen virkelig nyter å dele – de som undergraver en kunnskapsbasert offentlig samtale, og som sakte men sikkert tærer på ideen om at det finnes sannheter vi kan enes om – også kjent som fakta.

Samtidig er både sjef- og debattredaktør så oppslukte av å feilkarakterisere sine meningsmotstandere, å veive hånden mot skyen woke, og å fostre det denne debatten begynte med – uenighetsfellesskapet på feil premisser – at de verken skjønner hva som er opp eller ned, eller hva som er demokratifremmende eller demokratisvekkende.

Og det er pinlig det, Tande.