Kunsten å få en hel generasjon til å stemme på Frp

Regjeringen har vært handlekraftig. De har hørt på folket. Russetiden har blitt et mareritt for mange unge – og et pengesluk drevet av voksne rovdyr som tjener seg rike på ungdommers usikkerhet.

På en russebuss er det 28 seter. 28 billetter til status. Får du ikke plass, er du ute. Skikkelig ute. Ute av kantinebordet, ute av festen, ute av hele det sosiale livet på videregående. Tre år som taper er prisen for å ikke være kul nok eller rik nok. Nå skal alle inkluderes.

Klapp. Klapp.

Lykke til.

I fjor varslet regjeringen at de ville rydde opp. Endelig skulle de useriøse aktørene tas. De som selger rullende luftslott med rust i understellet og dårlige bremser. De som bruker Jodel som markedsplass for sosial rangering og deler ungdom inn i A-busser og B-busser.

Jeg applauderer regelverket. Det er på høy tid. Problemet er bare at regjeringens handlekraft som startet på talerstolen – døde på stortingstrappa.

For når man lager regler, må man faktisk sørge for at de kan følges. Det holder ikke å rope fra sofaen at femåringen skal legge seg. Du må opp, finne pysj og tannbørste – og fullføre jobben.

Årets russ har jobbet og spart i årevis for denne våren. Dette er også kullet som mistet halve ungdomsskolen til korona. Nå er de endelig russ. Endelig skal de få slippe seg løs. Så gjør de akkurat det regjeringen ber om. Bygger om bussene. Betaler. Tilpasser seg. Jobber enda mer.

Og så? Uker før russetiden får de beskjed om at bussene likevel ikke blir godkjent.

Til tross for EU-godkjenning. Til tross for ombygging. Nå må veteranbusser kontrolleres av folk som må flys inn fra originalverkstedene.

Lykke til.

For det hjelper lite å snakke om inkludering når samfunnet selv ikke inkluderer ungdommen.

Det denne gjengen egentlig opplever nå, er sitt første møte med staten. Med byråkrati. Med Vegvesenet. Med systemet. Og det systemet viser dem to feite langefingre rett i ansiktet.

Alle vet hva som skjer når man forbyr noe uten å lage et alternativ. Folk finner andre løsninger. Her hadde regjeringen en gyllen mulighet til å vinne tilbake unge velgere fra FRP og Simen Velle – som skjønte én ting under valgkampen; Unge mennesker vil bli tatt på alvor.

I stedet behandler man dem som et problem som må ryddes bort.

Vil vi virkelig at dette skal være ungdommens første møte med myndighetene?

For dette kunne vært så enkelt. Hvis målet faktisk var å stoppe busskulturen, så burde regjeringen sagt det rett ut: Ingen russebusser. Punktum. Ikke bare noen busser. Alle busser.

Men da må man også komme med noe annet. Et alternativ. Et sted å være. Et sted å høre til. For det hjelper lite å snakke om inkludering når samfunnet selv ikke inkluderer ungdommen.

På tide å ta på arbeidshanskene å gjøre noe mer enn å prate.

Åpne Ekebergsletta. Gjør det som Norway Cup. Sett opp shuttlebusser. Lag møteplasser der det ikke spiller noen rolle om du har fem eller femten venner i samme genser. Der man ikke trenger millionanlegg og russelåt til 80 000 kroner for å få være med.

I stedet skjer det motsatte.

Små grupper presses inn i hager. Bussene som faktisk får kjøre blir jaget fra jorde til jorde. Utesteder skrur opp aldersgrensene og later som russekro aldri har eksistert.

Hvis regjeringen vil ha endring, må de i praksis være med på å skape den.

For akkurat nå er den eneste politikeren som høres ut som han forstår ungdommens frustrasjon Simen Velle. Og hva tror dere denne enorme gjengen med førstegangsvelgere kommer til å gjøre ved neste valg? Nettopp, stemme Frp.

Her er stedene dere kan møtes. Velkommen.

Og det er trist. For selv om de unge akkurat nå er mest opptatt av å rulle i buss – kommer de om noen få år til å være mer opptatt av å rulle med barnevogn. Da er det synd om hele velferdsstaten er skakkjørt som følge av velgerflukt til den ytterste høyresiden på bakgrunn av håpløs konsekvenstenking fra sittende regjering. Veien til helvete er fremdeles brolagt med gode intensjoner. På tide å ta på arbeidshanskene å gjøre noe mer enn å prate.

Det kunne startet med noe så enkelt som en nettside:

«Er du russ i år?»

Her er reglene. Her er løsningene. Her er arrangementene. Her er bussene som går. Her er stedene dere kan møtes. Velkommen.

Dette er inkludering. I praksis.