Kunstnere er arbeidsfolk – og fortjener trygghet

Innlegget er skrevet sammen med Siv Furunes og Silje Louise Waters i SVs kulturpolitiske nettverk.

I årevis har organisasjonene i kultursektoren varslet om en stadig mer urovekkende utvikling: Oppdragsgivere i både offentlig og privat sektor skyver stadig flere kunstnere og kulturarbeidere ut i tilværelsen som selvstendige oppdragstakere. Den som vegrer seg, risikerer rett og slett å miste oppdraget.

Konsekvensen er dramatisk. Kunstnere og kulturarbeidere mister trygderettigheter, står uten yrkesskadeforsikring, og faller utenfor arbeidsmiljøloven og tariffavtaler. Dette er mennesker som skaper verdier for fellesskapet, men som selv står uten det sikkerhetsnettet andre arbeidstakere tar som en selvfølge.

De bidrar enormt til samfunnet, men står igjen uten sosial trygghet når inntekten svikter.

Under pandemien ble denne sårbarheten brutalt tydelig. Da kultur-Norge stengte ned, var det mange som sto igjen uten inntekt, uten rettigheter – og uten hjelp.

Derfor var vi i SV glade da det 1. januar i fjor kom endringer i arbeidsmiljøloven som skal bidra til å sikre riktig klassifisering av arbeidstakere og hindre ulovlig bruk av oppdragstakere. Det var et viktig skritt mot et mer rettferdig arbeidsliv – også for kunstnere.

Men det er langt fra nok. For selv om flere kunstnere fremover vil bli riktig klassifisert som arbeidstakere, vil en stor del fortsatt være selvstendig næringsdrivende eller frilansere. Denne gruppen – som består av alt fra musikere, skuespillere og filmskapere til teknikere og  mange andre – lever med lave, uforutsigbare inntekter og en økonomi som ligner et lappeteppe av korte oppdrag. De bidrar enormt til samfunnet, men står igjen uten sosial trygghet når inntekten svikter.

Dette er ikke bare en unnlatelsessynd – det er et løftebrudd.

Derfor reagerer SV sterkt på at regjeringen i årets statsbudsjett skriver at «[e]tter ei samla vurdering meiner regjeringa at rettane til gruppene er gode og at det ikkje er grunn til å endre innretningane på dei sosiale ordningane for sjølvstendig næringsdrivande og frilansarar».

Dette er ikke bare en unnlatelsessynd – det er et løftebrudd. Arbeiderpartiet lovet i sin forrige regjeringsplattform å «utrede og forbedre sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende». I sitt eget partiprogram lover de også å «fortsette arbeidet med å forbedre sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende, frilansere og personer med kombinasjonsinntekter».

Vi i SV mener at ord må følges opp av handling. For selvstendig næringsdrivende og frilansere er arbeidsfolk. De står på, ofte uten faste rammer eller forutsigbar lønnsslipp, men med samme behov for trygghet når de blir syke, får barn, eller mister oppdrag.

Kunstnere er ikke pynt på toppen av samfunnet – de er en del av selve grunnmuren.

Når Arbeiderpartiet i sitt partiprogram skriver at «kunstnere er arbeidsfolk og skal sikres bedre levekår», forventer vi at det faktisk betyr noe i praksis. Det holder ikke å rose kulturen i festtaler, hvis man samtidig vender ryggen til dem som får hjulene til å gå rundt.

Kunstnere er ikke pynt på toppen av samfunnet – de er en del av selve grunnmuren. Derfor kommer SV til å fortsette å kjempe for bedre sosiale rettigheter for frilansere og selvstendig næringsdrivende, slik at alle som jobber i kultursektoren får den tryggheten de fortjener.

For når Arbeiderpartiet løper fra egne løfter, går det fort. Faktisk raskere enn en jazzmusiker på vei til neste betalte spillejobb.