La oss diskutere effektene av EIBI

I debatten mellom Åsmund B. Gjerde og Svein Eikeseth om Early Intensive Behavioral Intervention (EIBI) for å hjelpe autistiske barn og deres foreldre, etterlyser sistnevnte en diskusjon om effektene av EIBI og faglig debatt om metode, design og replikerbarhet.

Som nærstående til en relativt nydiagnostisert ung voksen autist har jeg forsøkt å lese meg opp forskning på autisme, med særskilt fokus på effektiv tilrettelegging. I den sammenheng har jeg også lest veiledere fra norske helsemyndigheter (f.eks. EIBI Fagprosedyre for spesialisthelsetjenesten) og blitt forundret over hvor sterkt en ren atferdsvitenskapelig tilnærming står i norske fag- og helsemiljøer.

Dersom det hadde vært snakk om effekter av medisiner tror eller håper jeg konklusjonen hadde vært negativ eller at behandlingen hadde blitt klassifisert som eksperimentell.

Den såkalte kognitive revolusjonen, som kom som en reaksjon på atferdsvitenskapens fokus på eksterne stimuli og responser, er tross alt datert til 1950- eller 60-tallet. Selv om fokuset på å straffe uønsket atferd synes å være nedtonet, har det overrasket meg som professor i organisajonspsykologi at det mangler en grunnleggende erkjennelse av at fravær av en forventet belønning oppleves som straff.

Så til spørsmålet om effekter av EIBI, som synes å være den vanligste varianten av anvendt atferdsanalyse. Den siste metaanalysen jeg fant på området (Eckes et al., 2023) viser at de fleste studiene har svært svake forskningsdesign. Blant over 1000 identifiserte enkeltstudier oppfylte kun elleve minstekrav for å studere effekter av intervensjoner/behandling. Blant de elleve var kun en av dem en randomisert kontrollert studie – som er gullstandarden for å undersøke effekter. De ti andre benyttet såkalte kvasieksperimenter som ikke er egnet til å trekke klare slutninger om årsak og effekt.

Til det trengs flere studier av bedre metodisk kvalitet.

Til tross for at intervensjonene i de elleve studiene var svært intensive (gjennomsnittlig nesten 22 timer per uke) konkluderer forfatterne med moderate «effekter»[1] på intellektuell fungering og ønsket atferd. Sistnevnte er ikke overraskende all den tid det er slik atferd som forsterkes. Metaanalysen gir derimot ingen støtte til «effekter» på språkferdigheter, symptomstyrke eller stressnivå hos foreldre (til tross for at hjelp til familien og ikke bare det autistiske barnet brukes som argument for slik behandling).

Det er med andre ord grunn til å betvile det som fremstilles som effektiv behandling av barn med autisme. Forfatterne av metaanalysen avslutter med at spørsmålet om i hvilken grad slik behandling er effektiv ikke kan besvares. Til det trengs flere studier av bedre metodisk kvalitet.

Dersom det hadde vært snakk om effekter av medisiner tror eller håper jeg konklusjonen hadde vært negativ eller at behandlingen hadde blitt klassifisert som eksperimentell. I medisinsk forskning er man dessuten svært opptatt av bivirkninger, mens det i autismeforskningen synes å mangle studier av negative- og langtidseffekter av de mest anvendte intervensjonene/behandlingene (Dawson & Fletcher-Watson, 2022).

Referanser:

Dawson, M., & Fletcher-Watson, S. (2022). When autism researchers disregard harms: A commentary. Autism, 26(2), 564-566. https://doi.org/10.1177/13623613211031403

Eckes, T., Buhlmann, U., Holling, H.-D., & Möllmann, A. (2023). Comprehensive ABA-based interventions in the treatment of children with autism spectrum disorder – a meta-analysis. BMC Psychiatry, 23(1), 133. https://doi.org/10.1186/s12888-022-04412-1

[1] Bare en av de elleve studiene har metodisk kvalitet til å undersøke effekter.