Likhet er nøkkelen

I boka “En jord for alle” beskriver forskere – med Johan Rockström i spissen – to scenarier for verdens utvikling. Det er fremfor alt ett aspekt som skiller scenariet “for lite, for seint” fra “det store spranget”, ifølge forskerne. I “for lite, for seint” anstrenger land seg for å begrense klimaendringene, men de håndterer ikke det forskerne kaller “elefanten i rommet”; ulikheten.

Hvorfor er det så vanskelig å redusere ulikheten?

I stedet for dagens økonomiske system, som øker forskjellene, trengs et nytt økonomisk system, mener Rockström og de andre. Det som trengs er en “velvære-økonomi”, der økonomien tjener mennesker og planeten, snarere enn at mennesker og planeten tjener økonomien, som Wellbeing Economic Alliance (WeAll) beskriver det.

Hvorfor er det så vanskelig å redusere ulikheten?

I en bakgrunnsrapport til det ambisiøse “En jord for alle”-prosjektet, presentere både de britiske epidemiologene og ulikhetsforskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett noen interessante svar. De mener det finnes tre hovedårsaker til at det er vanskelig å øke graden av likhet i samfunnet.

Den første er at de rike bruker sin rikdom til å skaffe seg makt over politikken, gjennom lobby-virksomhet og korrupsjon. Det gjør det vanskelig å redusere fossilindustriens innflytelse på verdensøkonomien.

Den andre årsaken er det som Petter Larsson beskriver som den meritokratiske myten i boka Riggat. Altså forestillingen om at sosiale skiller er noe naturlig, en ufravikelig konsekvens av medfødte forskjeller i formue og evner. Hvis forskjellene er naturlige, hvorfor forsøke å redusere dem ved hjelp av ujevnende politikk?

Den enes død var bokstavelig talt den andres død.

Samfunn har gjennom historien alltid hatt myter som har rettferdiggjort en ujevn fordeling av ressurser. I kastesamfunn handler ulikheten om hvordan mennesker har levd i tidligere liv, adelen forsøkte å innbille befolkningen at deres privilegier var en gave fra Gud, og så videre. Vår tids ulikhetsmyte er myten om at vi lever i et meritokrati.

Det tredje hinderet for likhet, ifølge Wilkinson og Pickett, er trickle-down-teorien. Det vil si at vi trenger rike for å skape jobber og velstand for resten av befolkningen. De rikes velstand vil sildre ned til oss andre.

Grunnleggende sett handler vårt syn på ulikhet om hvordan vi vurderer økonomien og den økonomiske vekstens grenser. Så lenge mennesket oppfattet at jordens mulighet til å mette munner var begrenset, ble overdrevent konsum sett på som noe umoralsk. Den enes død var bokstavelig talt den andres død.

Veksten drives både av mennesker vilje til å forbruke og av selskapers ønske om å tjene penger.

I alle verdensreligioner, som for eksempel den kristne, blir fråtseri og grådighet sett på som dødssynder. Men fra 1700-tallet spredte Adam Smith og andre tenkere et nytt syn på økonomien. De pekte på at økonomisk vekst kan øke velstanden og bidra til å mette flere munner. Dette nye perspektivet, skriver Wilkinson og Pickett, “gjorde det mulig å hevde at grådighet, forbruk og forkjærlighet for luksus, snarere enn å være skadelig for andre, gavnet andre ettersom det genererte inntekter og stimulerte produksjon som kunne heve levestandarden for alle”.

Men nå har vi igjen oppdaget jordens begrensning, vår planets grenser, og dermed også nødvendigheten av å begrense fråtseri, grådighet og ikke minst – de rikes uholdbare overforbruk.

Den økonomiske veksten er skadelig for klimaet, og det er tydelig at økonomisk vekst ikke automatisk bidrar til økt velvære i land som allerede har nådd en viss levestandard. Noen av de rike landene er nesten dobbelt så rike per innbygger som andre rike land, men befolkningen i disse veldig rike landene er verken friskere eller lykkeligere, konstaterte Wilkinson og Pickett i boka “The Inner Level: How More Equal Societies Reduce Stress, Restore Sanity and Improve Everyone’s Well-Being”. 

Alt annet enn den grådige kapitalismen som preger verden i dag.

Samtidig er det lettere sagt enn gjort å begrense den økonomiske veksten. Selv om politikere skulle bestemme seg for å forsøke å bremse veksten, ville det bli vanskelig å kontrollere den. Veksten drives både av mennesker vilje til å forbruke og av selskapers ønske om å tjene penger.

Bærekraftig utvikling defineres av Brundtlandskommisjonen fra 1987 som “en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å gå utover framtidige generasjoners mulighet til å tilfredsstille sine behov”. Bærekraft kan altså ses på som en form for respektfull tilbakeholdenhet. Alt annet enn den grådige kapitalismen som preger verden i dag.

(Teksten ble først publisert hos dagensarena.se. Oversatt av redaksjonen)