Lite håp for tyrkisk skifte

I 2020 var vi publikum på partikongressen til et av Tyrkias største opposisjonspartier, HDP. Vi var der sammen med mange europeiske politikere fra en rekke partier for å støtte opp om deres rett til å gjennomføre denne kongressen, uten fengslinger eller sanksjoner fra myndighetene.

I idrettshallen var det 30 000 mennesker, flagg og høylytt sang. Utenfor stod store politistyrker, som med uvennlig mine sjekket baggene våre på vei inn. Det var uklart om de var der som våre venner eller fiender.

Mandag pekte også den tredje presidentkandidaten, Sinan Oğan, på Erdoğan som sin foretrukne kandidat blant de to som stiller i neste valgrunde.

Da vi dro derifra, var det uro rundt Tyrkias framtid, men også håp om at opposisjonen kunne samle seg og gjøre Tyrkia demokratisk igjen. Både uroen og håpet har vedvart frem til det pågående valget.

Første valgomgang er ferdig, og på søndag kommer andre. President Recep Tayyip Erdoğan fikk et sterkere resultat enn målingene i forkant av valget tilsa, og var bare et halvt prosentpoeng unna å vinne i første omgang. Nå er han storfavoritt til å vinne neste runde mot opposisjonens leder Kemal Kiliçdaroğlu.

Mandag pekte også den tredje presidentkandidaten, Sinan Oğan, på Erdoğan som sin foretrukne kandidat blant de to som stiller i neste valgrunde.

Det er en rekke grunner til at første valgomgang endte som den gjorde, men det er særlig grunn til å peke på tre. Den ene er at Erdoğan har strammet inn rommet for opposisjonen såpass mye at det har vært en urettferdig valgkamp.

Kritiske aviser har blitt stengt og det har vært lite rom for å ytre kritikk.

Den andre er at Erdoğan har vendt seg bort fra, og mistet støtten fra, kurderne.

Den tredje er at Erdoğan likevel er overraskende populær i store deler av befolkningen, og han blir stadig sett på av mange som den sterke mannen som kan løse problemene Tyrkia står i nå.

For opposisjonen har dette vært en tøff og urettferdig valgkamp. Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE), som har observert gjennomføringen av valget, skriver at AKP hadde «en urettferdig fordel, inkludert gjennom ubalansert mediedekning».

Det har vært en kamp med ulike forutsetninger for å vinne. Mediedekningen som i stor grad foregår gjennom statskontrollert presse, har gått tungt i favør av Erdoğan, og når motkandidatene har vært omtalt, har det i stor grad vært i et negativt lys.

Kritiske aviser har blitt stengt og det har vært lite rom for å ytre kritikk. Siden kuppforsøket i 2016 har mange tusen blitt fengslet, blant dem akademikere, ordførere, menneskerettighetsaktivister og journalister.

AKP har sakte, men sikkert flyttet landet i en autoritær retning de siste årene.

Det er mye som fortsatt er uvisst rundt kuppforsøket, men det er sikkert at Erdoğan øynet sin sjanse til å stramme grepet om makten – flere titusener ble fengslet, mange mistet jobben og fikk forbud mot å reise ut av landet.

AKP har sakte, men sikkert flyttet landet i en autoritær retning de siste årene. Så tidlig som i 2007 sørget Erdoğan for at han selv kunne bestemme hvem som skulle stå på valglistene til AKP til parlamentet. I 2014 hadde han sittet så lenge som statsminister at han ikke kunne stille til gjenvalg.

Da valgte han å stille som presidentkandidat, og sørget for å foreslå grunnlovsendringer som overførte den utøvende makten til presidenten. I 2017 sa et knapt flertall av velgerne ja til endringene.

Et parti som særlig har merket denne autoritære utviklingen, er det kurdiske opposisjonspartiet HDP. De jobber for økonomisk fordeling, likestilling, miljø og minoritetsretter, og gjorde et særlig godt valg i 2015, med 13 prosent oppslutning.

Erdoğan har ikke bare strammet grepet om den politiske opposisjonen, men de brede lag av befolkningen.

Da han i 2003 tok over som statsminister, gjorde Erdoğan det relativt bra blant kurderne. Han jobbet målrettet for å få Tyrkia inn i EU, men også for å nå bredt ut i befolkningen. Det å styrke kurdiske rettigheter var nyttig for å nå begge målene. Det førte til at man kunne snakke kurdisk på tyrkisk radio, det ble lov å bruke kurdiske person- og stedsnavn, og man fikk en kurdisk TV-kanal, som Erdoğan deltok på ved å fremføre en hilsen på kurdisk.

Han innledet også hemmelige fredssamtaler med PKK.

Sommeren 2015 brøt disse samtalene sammen, og tyrkiske myndigheter gikk til en brutal krig mot PKK i kurdiske områder sørøst i Tyrkia, med store sivile tap.

Brutaliteten mot kurderne har også tatt form ved å fengsle tidligere ledere, en rekke parlamentarikere, og hundrevis av ordførere fra HDP. Etter brakvalget i 2015 ble HDP i år presset til å stille under en ny plattform, Grønt Venstreparti (Yeşil Sol Parti), noe som førte til at de mistet både rettigheter og gjenkjennelighet under valget.

For mange blir Erdoğan fortsatt sett på som den eneste mannen som kan rydde opp i disse problemene.

Erdoğan har ikke bare strammet grepet om den politiske opposisjonen, men de brede lag av befolkningen. Spesielt i de kurdiske områdene. Nå var det i de kurdiske valgkretsene øst og i kystbyene i sør-vest at Kiliçdaroğlu gjorde det best.

Første valgrunde ble sett på som den store sjansen til å bytte ut den tyrkiske presidenten ved valg. For mens Erdoğan lenge styrte under økonomiske oppgangstider, som bidro til å gjøre han populær, har mange tyrkere fått en trangere økonomi det siste året. Prisen på mat har skutt i været.

Samtidig fikk presidenten alvorlig kritikk for å ikke ha forebygget eller håndtert bedre det katastrofale jordskjelvet tidligere i år, hvor over 50 000 mennesker døde og det gikk lang tid før mange fikk hjelp.

I år var det mange som trodde dette faktisk kom til å lede til Erdoğans nederlag, også med Tyrkias uperfekte rigg for valg. Men sånn ble det ikke. For mange blir Erdoğan fortsatt sett på som den eneste mannen som kan rydde opp i disse problemene.

Det er likevel lite sannsynlig at Kiliçdaroğlu vil klare å vippe flertallet.

Erdoğan vant faktisk store deler av distriktene som ble hardest rammet av jordskjelvet. Han har tidligere bevist at han kan å bygge mye og stort. Han har i store deler av sin periode gitt tyrkerne økonomisk framgang. Kiliçdaroğlu har ikke like mye gjennomføringskraft å vise til. Kanskje det hadde blitt annerledes om opposisjonskoalisjonen fikk stille med sitt førstevalg, den smilende ordføreren av Istanbul, Ekrem İmamoğlu.

Nå jobber både Erdoğan og Kilicdaroglu med å overbevise de nasjonalistiske velgerne om å stemme på seg. Presidentkandidatene kappes om å ville sende flest syriske flyktninger ut av landet og om å føre en hard linje mot kurderne og andre minoriteter.

Det er likevel lite sannsynlig at Kiliçdaroğlu vil klare å vippe flertallet. Det blir nok Erdoğan som sitter i sjefsstolen i Tyrkia i de neste fem årene også. Og dessverre gir det han hele fem nye år til å rigge et system som baner vei for at han kan vinne stadig flere urettferdige valg.