Et liv på vent

Det er tidlig kveld i midten av mars på øya Lesvos i Hellas. Frivillige fra Dråpen i Havet har gjennomført sine daglige oppgaver blant flyktningene. Avslutningen på dagen var å dele ut mat på et mor- og barnsenter som ligger like utenfor den beryktede Moria-leiren. I tillegg skulle det deles ut fleece-tepper.

Barn og mødre sto tålmodige og ventet, først i matkø, deretter i ny kø for å få det ene teppet som i det minste kunne hjelpe ett familiemedlem å holde nattekulde unna.

En familie hadde fått flyktningstatus, dette skulle være en gledens dag.

Da utdelingen på det nærmeste var over, kom en strøm av flyktninger fra leiren mot senteret.  Jungeltelegrafen var nådd leiren, mange hadde fått med seg at det var utdeling av varme tepper. Da lageret av tepper var tømt, ble det uro blant flyktningene utenfor gjerdet. Vakter måtte i full fart stenge de store portene. De som ble stengt ute, strakte armene inn gjennom sprinklene i håp om å få et teppe å varme seg på.

Avmakt på fastlandet

Samme uke, om formiddagen, to dager senere, i Nea Kavala, en flyktningeleir nord i Hellas.  Situasjonen her er bedre enn på Lesvos.

En liten flokk flyktninger har samlet seg utenfor hangaren der Dråpen i Havet administrerer aktiviteter overfor flyktningene. En familie hadde fått flyktningstatus, dette skulle være en gledens dag.

Elendigheten for disse flyktningene vil ingen enda ta.

Slik ble det ikke. En familie med flyktningstatus får ikke lenger oppholde seg i en leir, de får en liten sum penger og blir satt på gaten og må klare seg selv. Derfor var gleden over å bli innvilget flyktningstatus snudd til fortvilelse. Ut av leiren med to tomme hender i et land der arbeidsledigheten er over 20 prosent. Grensene til europeiske land er stengt.

Et par måneder senere er vi i flyktningeleiren Skarmangas utenfor Athen. De var kommet med et tynnslitt håp om bedre forhold i Skaramangas enn det de hadde opplevd på Lesvos. Slik gikk det ikke, fortsatt bodde mange i telt inne i mørke lagerhaller, uten tilgang til strøm, vann eller toalett.

Annonse

 

Fredag 24. mai ble vi vitne til at en stille sitt-ned demonstrasjon fra flyktningene. Gresk politi gikk til aksjon, de banket opp kvinner og menn, noen ble iført håndjern og kjørt bort. Kjefting og rop, gråt og redsel, sirener og blålys. Det var skremmende å se så mye vold og fortvilelse i ansiktene på barn og voksne. Etter aksjonen opplevde vi en øredøvende stillhet.

EU toer sine hender

Vi kunne fortsatt med historier. Elendigheten for disse flyktningene vil ingen enda ta. Europeiske myndigheter har fraskrevet seg ansvaret. Det kommer fortsatt nye flyktninger til Hellas, hver eneste uke kommer båter over havet. Til nå i år er det registrert cirka 15 000 nye flyktninger i Hellas. EU og europeiske myndigheter toer sine hender og lukker øynene for den vanskeligste flyktningsituasjonen i manns minne, i Europa. Hellas alene makter ikke denne oppgaven.

To av informantene forteller at de var vitne til et selvmordsforsøk og et selvmord.

Flyktningene i Hellas lever i en ubeskrivelig håpløshet. Apatien er tydelig, troen på en bedre framtid er borte. Livet er satt på vent – på ubestemt tid.

En tilstand som stadig forverres

20. juni er det verdens flyktningdag, og i den forbindelse lanserer vi rapporten “Tidsvitner fra Hellas”, som underbygger erfaringene vi beskriver; en tilstand som stadig forverres i flyktningleirene. Dråpen i Havet er den eneste norske gjenværende bistandsorganisasjonen som arbeider i flyktningleirene i Hellas.

Feltarbeideres stemmer og bidrag er vesentlige for å øke bevisstheten og forståelsen av forholdene som mennesker på flukt fortsatt lever under i Hellas.

Funnene viser at ventetiden for asylintervju ofte er lang, oppleves som komplisert og for mange tar behandlingen av søknaden opptil fire år. Selve prosessen skal ta åtte til ni måneder, men den tar opptil tre-fire år for de fleste.

Greske myndigheter mottok 66.996 asylsøknader i 2018. Det fremgår av informasjon fra de frivillige feltarbeiderne at frustrasjonen denne ventetiden skapte for flyktningene kunne få fatale følger. To av informantene forteller at de var vitne til et selvmordsforsøk og et selvmord.

Kallmyr, regjeringen og den politiske opposisjon må ta til fornuft.

Veien inn i Europa er stengt for de aller fleste. Den eneste muligheten for å komme til andre land, er familiegjenforening. Kun 233 av 9142 søknader om familiegjenforening ble innvilget i 2018. Med utgangspunkt i Dublinavtalen, fikk totalt 2509 flyktninger opphold i andre land i Europa.

Det er ikke vanskelig å forstå at situasjonen er uoverkommelig for greske myndigheter. Flyktningsituasjonen i Hellas framstår som en tidsinnstilt bombe og resten av Europa toer sine hender, og ser vekk.

En mer human flyktningpolitikk

Den ferske omgjøringen av vedtaket om å utvise justisminister Kallmyrs aupair, viser at forstanden innimellom råder også hos politisk ledelse og i byråkratiet.

Slik smidighet og medmenneskelighet må også gjenspeiles i andre politiske saker, som i forbindelse med flyktningpolitikk og mennesker på flukt. I Norge og Europa føres det nå en flyktningpolitikk der fornuft og medmenneskelighet er fraværende.

Kallmyr, regjeringen og den politiske opposisjon må ta til fornuft og gå i bresjen for en mer human flyktningpolitikk i Europa. De må ta initiativ til en felles europeisk hjelpeaksjon. Flyktningene i Hellas må så snart som mulig evakueres til øvrige land i Europa. Mange vil ikke overleve enda en vinter i greske leire.