Liv uten betydning

Samtidig som myndighetene i flere land står ansvarlige for omfattende vold og menneskerettsbrudd rettet mot flyktninger og migranter, er det flyktningene og migrantene som settes på tiltalebenken, med harde dommer på løpende bånd.

Både i Hellas og Italia blir et betydelig antall flyktninger og migranter straffeforfulgt for angivelig å ha lagt til rette for – “fasilitert” – ulovlig innreise, og for menneskesmugling.

Det behøver ikke å ha betydd mer enn at de har hatt hendene på roret en liten stund, inkludert i en nødsituasjon eller fordi de har blitt truet til det av smuglerne, i verste fall med en pistol mot hodet.

Choulis fortalte i samtale med meg at tiltalene og dommene mot flyktninger og migranter har pågått i alle fall de siste ti årene.

I Hellas sitter omkring 2000 personer i fengsel for menneskesmugling. De utgjør den nest største gruppen av innsatte, bare slått av antallet personer dømt for narkotikaforbrytelser. Lorraine Leete, advokat og koordinator ved Legal Centre Lesvos, en uavhengig organisasjon på den greske øya Lesvos som gir rettshjelp til mennesker på flukt, mente i samtale med meg at flertallet er flyktninger og migranter, ikke smuglere.

Fengselsstraffen er gjerne på flere tiår. Den reelle tiden de soner, sa hun, vil ofte være omkring fem år eller mer.

Som organisasjonen Borderline Europe skriver i en artikkel fra desember 2020: «Som et resultat av press fra EU har Hellas etablert den nødvendige juridiske rammen for å kriminalisere mennesker i bevegelse for deres egen flukt.» «Nesten daglig blir mennesker i Hellas dømt til svært strenge fengselsstraffer og bøter under påskudd av å ‘bekjempe smugling’».

I tillegg til at anklagene kan være urimelige inn i det rystende, er rettssikkerheten lav: «Arrestene som følger disse ofte ufunderte anklagene om smugling er tilfeldige, og rettssakene tilsidesetter grunnleggende standarder for rettferdighet. Politibetjenter kan anklage personen som holder roret for å styre båten, eller den som kommuniserte med kystvakten for å tilkalle hjelp, eller simpelthen noen som snakker engelsk, for å være en smugler.

Uten tilstrekkelig bevis arresteres de normalt ved ankomst og blir holdt i varetekt i månedsvis fram til rettssaken. Når sakene deres endelig kommer til retten, varer rettssakene deres i gjennomsnitt bare i 38 minutter, med en gjennomsnittlig straff på 44 år og bøter over 370 000 euro.»

Dimitris Choulis, som holder til på den greske øya Samos, er en av de mest profilerte advokatene som bistår flyktninger og migranter. Blant hans klienter finner man noen av de verste og mest omtalte sakene, blant dem en far som ble tiltalt for sønnens drukningsdød og en mann som ble dømt til 142 års fengsel etter at skipet han forsøkte å føre trygt i land i en nødsituasjon, likevel forliste.

Choulis sa at politiets tilnærming er å finne en flyktning på hver båt som kan anklages for smugling.

Choulis fortalte i samtale med meg at tiltalene og dommene mot flyktninger og migranter har pågått i alle fall de siste ti årene. De som står tiltalt, har gjerne blitt tilbudt å betale mindre hvis de selv styrer båten, eller de har blitt truet til det av bevæpnede smuglere. Beskjeden kan ha vært så enkel som «Seil i strak linje, seil mot land, seil mot lyset.» Smuglerne selv vil ikke styre, i alle fall ikke helt over, som han sa. De vet godt at det ville bety en svært streng straff hvis de blir tatt.

Choulis sa at politiets tilnærming er å finne en flyktning på hver båt som kan anklages for smugling. Dermed er saken løst. De faktiske smuglerne er det sjelden de bruker tid eller innsats på å finne.

Choulis fortalte meg at de som blir tiltalt, gjerne er syrere, afghanere og palestinere.

«De begynner å etterforske hvem som styrte straks båten har kommet i land. Når politiet tar noen inn, vil de selvsagt signere ethvert papir politiet gir dem på gresk. De er fortsatt våte. Politiet må ha én tiltalt hver gang. Nyheten blir: ‘29 ankom Hellas, én ble arrestert.’ Gratulerer!» sa Choulis ironisk.

Han fortsatte:

«Dette er systemet: Gresk kystvakt kan skrive hva de vil, og vanligvis har ikke flyktningene og migrantene god representasjon. Hva den greske kystvakten ønsker, er å lukke saken – ikke å finne den kriminelle organisasjonen bak, men å kunne komme med en uttalelse til media.»

Choulis fortalte at han har håndtert et hundretalls saker. Det skjer alltid på samme måte. Han anslo at omkring 90 av klientene hans var flyktninger eller migranter, og at bare omkring ti av dem var faktiske smuglere. «Før var det noen tyrkiske, nærmere bestemt kurdiske, kapteiner. De fant seg ikke annet arbeid, så de tok disse jobbene, men det skjer ikke lenger.»

Choulis fortalte meg at de som blir tiltalt, gjerne er syrere, afghanere og palestinere. Nettavisen The New Humanitarian skriver at asylsøkerne noen ganger ikke engang forstår at de er mistenkt for en forbrytelse, men tror at avhøret er et asylintervju, og signerer på dokumenter de ikke har forstått. Artikkelen omtaler en sak hvor en mann ble tiltalt bare fordi han hadde slått på GPS-en til havs. Han ble først frikjent etter tre år, med bistand fra Choulis.

Choulis forteller at i en annen av hans saker, brukte de søsteren som vitne. «’Kjenner du ham igjen som den som styrte båten?’ De hadde ikke engang søkt asyl ennå, og så stiller politiet spørsmål. Selvsagt signerer de. Uten oversettelse.»

 

“The Pylos 9”

Choulis representerte også flere av dem som sto tiltalt etter det store forliset utenfor Pylos i 2023, hvor mer enn 600 mennesker mistet livet, mange av dem barn. Som han sa, var alle de tiltalte selv flyktninger og migranter. «Det politiske klimaet vil avgjøre utfallet av saken. Jeg kan si at de er politiske fanger. Fordi noen må få skylden etter at 650 mennesker døde, og det er enten ‘smuglerne’ eller den greske kystvakten.»

Smuglere ville i det minste hatt redningsvest til seg selv og vært bevæpnet.

Choulis viste til opplysningene om at båten først sank da gresk kystvakt forsøkte å taue den, muligvis unna gresk ansvarsområde. «De hadde altså kommet seg trygt helt fra Libya til Hellas. Andre båter i nærheten av dem fløt stadig. Da den greske kystvakten forble alene med båten på kvelden, fløt den. Ofte når et skip går ned, vil du se at den greske kystvakten er involvert, at den trekker båten et eller annet sted. Enten må vi innrømme at vi gjorde noe galt som land og drepte disse menneskene, eller så må vi dømme ‘smuglerne’.»

Jeg spurte ham om de faktiske smuglerne, bakmennene som har stått for organiseringen. Som han sa: «Du kan gjenkjenne smuglerne ved at de er i et svømmebasseng eller en villa et eller annet sted.» Ideen om at de tiltalte etter Pylos-forliset var smuglere, oppfattet han som absurd. Smuglere ville i det minste hatt redningsvest til seg selv og vært bevæpnet, poengterte han.

Siktelsen mot de ni tiltalte ble først frafalt i juni 2024 av formelle grunner, fordi båten sank utenfor gresk farvann. Da hadde de tiltalte sittet varetektsfengslet i ett år.

 

Mohamad H.

Dimitris Choulis var en av advokatene i en av de mest ekstreme sakene jeg har hørt om i Hellas, nemlig straffeforfølgelsen av Mohamad H. Til sist ble Mohamad H. frikjent, men ikke før han hadde blitt trukket gjennom rettsprosessen og opplevd marerittet å bli dømt til 142 års fengsel.

Han forsøkte å ringe tyrkisk kystvakt etter hjelp elleve ganger.

Forliset fant sted i desember 2020. Hvis man spør Mohamad H. selv eller menneskene som var med ham i gummibåten, forsøkte han å redde dem da båten møtte problemer. Han var en somalisk flyktning og far til fire barn som ikke hadde noen erfaring med båter.

Han forsøkte å ringe tyrkisk kystvakt etter hjelp elleve ganger, som omtalt i rapporten Europe: Open Season on Solidarity fra Den internasjonale føderasjonen for menneskerettigheter (FIDH) og Verdensorganisasjonen mot tortur (OMCT). Tyrkisk kystvakt skal ha kommet to ganger, og begge ganger trukket båten inn i gresk farvann. Da båten var i ferd med å forlise, forsøkte han å ta kontrollen. Båten veltet, og to unge kvinner druknet. Han ble pågrepet av gresk kystvakt like etter at han selv nesten hadde druknet.

Åtte av passasjerene på båten møtte i retten for å forklare seg, bare to fikk lov. De forklarte at Mohamad H. bare var en passasjer, akkurat som dem. Smugleren var en tyrkisk mann som hadde forlatt båten ute til sjøs, og problemene skyldtes smugleren og tyrkisk kystvakt.

Han ble idømt to livstidsdommer for kvinnene som druknet, samt åtte års fengsel for hver av passasjerene han angivelig hadde satt i fare ved å forsøke å redde dem, inkludert dem som vitnet til hans forsvar. Summen ble noe mindre enn om man ganger disse tallene opp – “bare” 142 år – grunnet gresk praksis for sammenslåing av ulike dommer.

Faren ble spesifikt tiltalt for å ha satt sønnens liv i fare.

Mohamad skal bare ha fått ett spørsmål fra dommeren: «Hvorfor kom du ikke til Hellas med en ferje eller ved å kjøpe en billett?» Som Borderline Europe kommenterer: «Dette ene spørsmålet stilt av dommeren til Mohamad fanger på en sjokkerende måte absurditeten, den grusomme kynismen og den totale mangelen på virkelighetskontakt som arrestasjonene av og de påfølgende rettssakene mot flyktninger som ‘smuglere’ i Hellas, men også overalt ellers, er basert på.»

Advokatene vant fram til sist. I januar 2023 besluttet domstolen i Mytilini, hovedstaden på Lesvos, at dommen skulle omgjøres, og at han skulle slippes løs på bakgrunn av den tiden han hadde sont, litt over to år etter forliset.

 

En fars sorg

Den kanskje vondeste straffesaken jeg er kjent med, er da greske myndigheter tiltalte en 25 år gammel afghansk asylsøker etter at hans seks år gamle sønn druknet på vei fra Tyrkia, utenfor Samos, da båten deres veltet 8. november 2020. Saken er kjent som «Samos2», ettersom faren sto tiltalt sammen med en annen mann. Faren ble spesifikt tiltalt for å ha satt sønnens liv i fare.

Sønnens kropp ble først funnet neste morgen.

Faren og sønnen hadde vært del av en gruppe på 25 mennesker. Faren har beskrevet hvordan han forsøkte å holde omkring sønnen da båten veltet. Han klarte det ikke. Da båten gikk ned, ble faren og sønnen skilt fra hverandre for siste gang.

Faren klarte å komme seg i land, og gikk for å forsøke å finne hjelp. Dimitris Choulis, som var advokaten også i denne saken, fortalte at etter at kystvakten hadde blitt varslet, tok det seks timer før kystvakten begynte å lete etter ham. Sønnens kropp ble først funnet neste morgen. Han ble funnet ved siden av en gravid kvinne, som var i live og fødte noen dager senere.

Choulis forteller meg at de anmeldte kystvakten for ikke å ha gjort en skikkelig redningsoperasjon. Som BBC skriver i en artikkel: «Advokaten mener at politiet bør etterforske den forsinkelsen – ikke handlingene til faren, som gikk inn til byen for å søke hjelp etter at han hadde kommet seg i land.»

«Den døde kroppen ble funnet klokka seks. Klokka fire senere samme dag annonserte de ankomsten, og kriminaliserte faren», sa Choulis til meg. Choulis har tidligere beskrevet hvordan faren ble ført for å identifisere sønnens lik i håndjern. Da han kom ut igjen, kunne han knapt gå, og måtte støttes bortover av politiet. Da var i alle fall håndjerna av.

Båtførere står overfor Kafka-lignende rettssaker.

Nå risikerte faren ti år i fengsel. Han var i varetekt i to dager, og fikk beskjed om ikke å forlate Hellas. Faren måtte vente i halvannet år før saken hans kom opp for domstolen, i mai 2022. Da ble han frikjent. Han lever nå i Tyskland. «Det var enda en måte å terrorisere mennesker i bevegelse», sier Choulis. «De ønsket å gjøre et eksempel av ham. Heldigvis er dette den eneste saken av denne typen Dimitri er kjent med.

Faren har fortalt at han kom til Europa på jakt etter et bedre liv for sønnen. Han håpte at han kunne skape et trygt liv for sønnen her, og at sønnen endelig skulle få gå på skole, slik han hadde spurt om mange ganger.

Begge disse sakene må imidlertid regnes som unntak, fordi de til sist endte med at de første dommene ble omgjort.

 

“Scafisti”

Tilsvarende finner man i Italia. De som styrer båtene, kalles gjerne «scafisti», skippere, med et nedsettende uttrykk. Det er ofte snakk om unge menn som ilegges strenge straffer for forhold ingen normalt ville regne som kriminelle, og ofte etter rettssaker som vanskelig kan sies å tilfredsstille grunnleggende krav til rettssikkerhet, akkurat som i Hellas.

Det er snakk om en omfattende fengsling langs Schengen-områdets sørlige grense av mennesker på flukt – på grunn av flukten.

I en artikkel på nettstedet til Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oxford oppsummeres rettssikkerheten slik: «Noen ganger oppfatter ikke kapteinene eller engang passasjerene på båtene ‘kriminaliteten’ i disse handlingene, og sistnevnte identifiserer noen ganger åpent kapteinene som positive skikkelser som hjalp dem å nå Italia i live.

Båtførere står overfor Kafka-lignende rettssaker, preget av en systematisk bruk av varetektsfengsling, ofte uten adekvat tolkning, og uten et sosialt nettverk som kan støtte dem fra utenfor fengselet.»

I en artikkel publisert av Oxfords Refugee Survey Quarterly, konkluderer forfatterne med at de fleste «skipperne» siden omkring 2015 har vært flyktninger eller migranter selv:

«Våre respondenter sa at disse migrantene fra sør for Sahara ofte gis den utakknemlige oppgaven med å styre båten fordi livene deres er betydningsløse for dem som organiserer reisene, som behandler dem som ‘mannskap som kan ofres’.»

Artikkelen beskriver at de har vært holdt fanget i flere uker eller måneder og blitt utsatt for vold før overfarten.

Det er snakk om en omfattende fengsling langs Schengen-områdets sørlige grense av mennesker på flukt – på grunn av flukten. Sagt på en annen måte: Det er snakk om en omfattende fengsling av mennesker som ikke bare er uskyldige i enhver meningsfull forstand av ordet, men som i mange tilfeller tvert om skulle ha krav på beskyttelse, ikke en knusende straff. Denne både absurde og brutale anvendelsen av lovverket har dermed blitt en del av den dype lovløsheten som nå preger yttergrensene våre.