LOs største tabbe

Skolebarn som demonstrerer for retten til en framtid er et bedrøvelig syn. For er det noe arbeiderbevegelsen vet, så er det at man må sette makt bak krava.

For å få rettferdig lønn, må vi true med å ramme bedriften økonomisk gjennom streik. For å få en god arbeidsmiljølov, må vi true politikerne med å stemme de rett ut på gata. Slik har vi kjempet oss til et godt arbeidsliv i Norge gjennom mange tiår, for det finnes ikke en bedriftseier som har økt lønna av dårlig samvittighet.

Konsekvensen av å ikke bruke vår makt til å tvinge fram klimahandling, er å miste alt vi har kjempet for.

Men skolebarna har ingen slik makt. De rammer ingen økonomisk når de streiker. De kan ikke stemme mot politikeren som bryr seg midt på ryggen. Hver fredag står de der, de barna som har lest mest om klimaforskning og sover dårligst om natta, og de står der alene. At LO ikke streiker ved deres side, er den største tabben i LOs lange og stolte historie. Fordi konsekvensen av å ikke bruke vår makt til å tvinge fram klimahandling, er å miste alt vi har kjempet for.

Effektene av klimaendringene er enorme og uoverskuelige, derfor blir de sjelden satt i sammenheng med konkrete saker som arbeiderkamp. Det er det på høy tid at vi gjør noe med. Rettighetene vi har jobbet fram, er nemlig basert på et samfunn som fungerer, som har overskudd og kontroll. Det er vi i ferd med å miste.

Én tørkesommer var nok til å sette norsk landbruk på hodet. Én uke med ekstremregn på Østlandet kostet oss nettopp en kvart milliard. Vi vet at dette vil bli verre og verre, år for år.

Om noe skal skje, må organisasjoner med politiske muskler stille opp. Det er oss i LO.

En fungerende industri er basert på en fungerende infrastruktur. Det mister vi når vi ikke lenger vet om brua vi bygger i dag står der neste år. Og enda mer fundamentalt for et godt arbeidsliv, er at det er fredstid. Akkurat nå er store deler av Kina på vei til å bli ubeboelig innen slutten av århundret. Hvordan kommer en av verdens største militærmakter til å forberede seg på det?

Skolebarna kan ikke redde oss fra noe av dette. De har ikke makt, og det er for pokker ikke deres jobb, heller. Om noe skal skje, må organisasjoner med politiske muskler stille opp. Det er oss i LO.

Hvis vi ikke gjør det, kommer kampen for arbeiderrettigheter til å bli en fjern drøm, noe vi tenkte på da vi kunne ta et fungerende samfunn for gitt. Det finnes ingen fødselspermisjon i et samfunn uten nok mat, og det finnes ingen beskyttelse mot utnytting i en verden hvor lov og orden faller sammen.

Det er ikke nok å uttale seg positivt om klimaengasjement. Vi må bruke musklene våre.

Om dette høres i overkant dramatisk ut, er det fordi politikere og næringsliv har servert oss en historie om at dette kommer til å ordne seg. Den historien har ingen rot i virkeligheten. I følge vår mest oppdaterte kunnskap om verden, ervervet gjennom målinger og utregninger gjennom mange tiår, så er vi på vei mot fullstendig kollaps.

Det er ikke nok å uttale seg positivt om klimaengasjement. Vi må bruke musklene våre. Vi må streike. For hvis vi nøler nå, så kommer vi til å miste alt vi har kjempet for.