Mannen er gal, men systemet er galere

Jeg er lei av å lese om hvor forferdelig Elon Musk er blitt. Det har utvilsomt klikka for ham, men la oss heller diskutere det ødelagte systemet som ga ham makten i utgangspunktet.

 

Stemmesedler og pengesedler

For fire år siden satt jeg på en studentbar i Bergen og diskuterte politikk med en kompis. Jeg argumenterte for at enorme formuer var fundamentalt problematiske. Han kunne ikke forstå hvorfor. Jeg begynte med en enkel likning.

Under demokratiske valg kjemper enhver politiker for at vi skal gi stemmen vår – og dermed makten vår – til akkurat dem. Men det er ikke bare demokratiske valg som fordeler makt. Det gjør også markedet. Ethvert selskap kjemper for at vi skal gi pengene våre – og dermed også makt – til akkurat dem.

Den store forskjellen er at med stemmesedler er fordeling av makt selve poenget. Med pengesedlene er maktfordelingen bare et biprodukt av handel.

Vi har byttet med Musk. Vi fikk bilen hans og han fikk makten vår.

Demokratiske valg produserer legitim makt, bundet av et regelbasert samfunn. Hver enkel stemme teller likt, og sammen er de et utrykk for den generelle folkeviljen. Politikerne har makt i kraft av folkets vilje og visjoner. Dersom de ikke holder lovnadene eller misbruker posisjonen sin, kan vi stemme på noen andre neste gang.

Til sammenligning produserer markedet udemokratisk og arbitrær makt. Det er ingen mekanismer som sørger for at milliardærenes makt speiler folkeviljen. Penger, og deres evne til å tjene dem, er det eneste som forklarer maktposisjonen deres. At velstand i seg selv skal legitimere makt er like vilkårlig som at en konge eller en pave forsvarer makten sin ved tradisjon og arv eller gudommelig rett.

Det visste også kapitalismens far, Adam Smith, som allerede i 1759 advarte mot å dyrke de velstående: «Denne tilbøyeligheten til å beundre og nærmest tilbe de rike og mektige […] er på samme tid den største og mest universelle årsaken til fordervelsen av våre moralske kjensler.»

 

Vi bytter med Musk

Det er vilkårligheten bak økonomisk makt som gjør gigantiske formuer grunnleggende problematiske.

Enhver milliardær kan brukes som eksempel, men på studentbaren brukte jeg Elon Musk – på den tiden en skamløs fagforeningsknuser, men ennå ikke mediemogul og demokrati-ødelegger.

Når vi skal bestemme oss for vårt neste bilkjøp, er de færreste opptatt av de politiske visjonene til styremedlemmene i Volvo, Toyota eller Tesla. De fleste velger bilen som passer dem best, og i Norge velger de aller fleste Tesla. Selv om salget stuper, kan man ikke ta tilbake pengene man en gang ga Musk.

Poenget er at markedet svøper personer som Musk i makt, så lenge de er gode nok til å tjene penger.

Vi har byttet med Musk. Vi fikk bilen hans og han fikk makten vår. Når byttet er gjort, har vi lite vi skulle sagt. Musk får heldigvis ikke bestemme hvordan vi bruker bilen hans, men vi får heller ikke legge oss oppi hvordan han bruker pengene våre.

At vi kjører teslaen til Strömstad på harryhandel, har han ingenting med. Om han bruker teslaaksjer til å kjøpe en av verdens største medieplattformer, har vi ingenting med.

 

Vi lever på milliardærenes nåde

De fleste har for lengst innsett at Musk er gal, men det er fortsatt mange som ikke ser at systemet er galere. I et samfunn med konsentrasjon av formue, og dermed makt, på hendene til noen få, er det for resten av oss vilkårlig – flaks eller uflaks – hva makten brukes til.

Poenget er at markedet svøper personer som Musk i makt, så lenge de er gode nok til å tjene penger. Og i dagens system må vi leve på deres nåde.

Den politiske filosofen Philip Pettit har lenge hevdet at det å være fri, er å være fri fra dominans og andres vilkårlige makt. Han bruker ofte Henrik Ibsens «Et dukkehjem» for å forklare hvordan Nora Helmer ikke er fri, selv om hun har en kjærlig ektemann. For de lever på et patriarkalsk 1800-tall hvor mannen på hvilket som helst tidspunkt kan begrense friheten hennes.

Mediedekningen handler om Elon Musk sine nyeste utspill og påfunn. Men det er bare overflaten av det som egentlig er problemet: At i en verden hvor store formuer samles på noen få hender, uten kontrollmekanismer, lever vi på milliardærenes nåde. Det er kjernen av problemet Elon Musk.