Mannen som normen – kvinnen som avviker

Helhetlig og sammenhengende kunnskap om kjønnsforskjeller i helse, sikrer både mann og kvinne den beste behandling i helsevesenet. Men vi er langt fra målet om likeverdighet på området. I Norge har vi fortsatt ikke likeverdige muligheter til god helse og livskvalitet, uavhengig av kjønn. Og utfordringene er mange.

Kunnskapsfeltet framstår derfor som kjønnsnøytralt. Men det er det ikke.

Vi vet vi at helseprofesjonenes utdanningsløp ikke har tilstrekkelig kunnskap om kvinners helse eller kjønnsforskjeller innen helse. Dette ble dokumentert i en rapport som Sanitetskvinnene lanserte i samarbeid med Kilden Kjønnsforskning.no i 2020. Denne bygget på rapporten Hva vet vi om kvinners helse, som kom i 2018 og som viste til fortsatt mange kunnskapshull om kvinners helse, og at mye medisinsk kunnskap hovedsakelig bygger på mannen som norm.

Mange sykdommer som i størst grad rammer menn, har tradisjonelt også fått mer oppmerksomhet enn sykdommer der kvinner er i flertall. Sanitetskvinnene og Kilden var derfor nysgjerrige på hva våre kommende helsearbeidere lærer om kjønn og kvinnehelse. Det vi fant er veldig bekymringsfullt. Det viser seg at kjønnsperspektiver fortsatt ikke er systematisk integrert i medisin- og helsefagutdanningene i Norge.

Alle helseprofesjonsutdanninger i Norge er forpliktet til å følge felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene. Målet er å sikre at utdanningsinstitusjonene tilbyr praksisnære og forskningsbaserte helse- og sosialfagutdanninger med høy faglig kvalitet og relevans.

Kjønnet ditt kan være med på å avgjøre kvaliteten på behandlingen du får.

Kartleggingen viste at kvinnehelse – eller kjønnsspesifikk helse – ikke er kunnskapsfelt i forskriftene. Kunnskapsfeltet framstår derfor som kjønnsnøytralt. Men det er det ikke.

Det kjønnsnøytrale perspektivet kan for mange være et ideal, men innen alt som har med kropp, anatomi og fysiologi å gjøre, er kjønnene forskjellige.

Pasientene er kvinner og menn, gamle og unge, med ulike behov, og kjønnet ditt kan være med på å avgjøre kvaliteten på behandlingen du får.

Det forskes på kvinnesykdommer, men det er fortsatt mange kunnskapshull. Helse og medisin har vært mannsdominert og satt dype spor. Selv om kvinners samfunnsmessige posisjon i dag har styrket seg betydelig, er det fortsatt et faktum at leger og professorer i medisin over lang tid har vært menn.

Kvinner i Norge får dårligere utredning og behandling ved hjerteinfarkt enn menn.

Og kvinners manglende representasjon i utformingen av det medisinske faget har betydning for hva vi vet, og ikke vet, om kvinners helse.

Spesielt alarmerende er kunnskapen om kjønnsdimensjonen knyttet til hjerteinfarkt. Hjerteinfarkt er den vanligste dødsårsaken blant norske kvinner. Rundt en tredjedel kan ha andre symptomer enn menn, og derfor andre årsaker til infarktet. Dette er nå anerkjent kunnskap. Kun 60 prosent av kvinner har samme symptomer som menn. Legetidsskriftet (2016) viste i en studie at kvinner i Norge får dårligere utredning og behandling ved hjerteinfarkt enn menn.  Vi mangler kunnskap om mekanismene bak kjønnsforskjellene og vi har dårligere utviklet diagnose- og behandlingsmetoder.

Nå viser det seg at blodtrykksenkende legemidler har ulike bivirkninger hos menn og kvinner. Årsaken er at det er forskjeller i absorpsjon av medikamenter og ulik nedbrytning i lever og nyrer, sier kardiolog Eva Gerdts, som er professor ved Senter for forskning på hjertesykdom hos kvinner ved Universitetet i Bergen (UiB). Der kjønnsforskjeller i bivirkningsmønster er kjent, bør dette inkluderes i pakningsvedlegget, sier Gerdts. Det støtter Norske Kvinners Sanitetsforening.

Status og prestisje kan ha betydning for både hvilke sykdommer og lidelser det forskes på og hvordan helsepersonell møter pasienten.

Det finnes mange sykdommer og lidelser som rammer flere kvinner enn menn. Flere av disse sykdommene har lavere status og prestisje, noe vi kan kalle et «prestisjehierarki» som vi finner blant leger og sykepleiere. Sykdommer som rammer organer høyere opp i kroppen, som hjerne, hjerte har høyere prestisje. Spesielt sykdommer med dramatisk og kortvarig historie som kan behandles med raske medisinske tiltak og teknologi, såkalt «blålyssykdommer» har høyere prestisje.

Sykdommer lavere i kroppen og sykdommer som ikke kan knyttes til et organ, rangeres lavest i status.  Et eksempel er fibromyalgi, som rammer flere kvinner enn menn. En undersøkelse utført av Sanitetskvinnene (2021) bekreftet at status og prestisje kan ha betydning for både hvilke sykdommer og lidelser det forskes på og hvordan helsepersonell møter pasienten. Mange sykdommer trenger både anerkjennelse, forskning og flere behandlingstiltak. Dette gjelder lipødem, stoffskiftesykdommer, vulvodyni, endometriose, adenomyose og kroniske bekkenleddsykdommer for å nevne noen.

Likeverdighet i helse, uavhengig av kjønn kan ikke oppnås gjennom enkelttiltak og sporadisk informasjon.

Norske Kvinners Sanitetsforening er fortsatt en av de fremste økonomiske bidragsyterne til forskning på kvinners helse og livsvilkår i Norge, med mellom 40-50 forskere til enhver tid i vår portefølje. Vi har lenge etterlyst at Norges Forskningsråd (NRF) etablerer et eget kvinnehelseforskningsprogram, finansiert med friske midler. Mens vi venter på at regjeringen skal oppfylle sine gode løfter, leverer frivilligheten. I mer enn 75 år har Sanitetskvinnene sanket, buntet, pyntet og solgt fastelavnsris til inntekt for kvinnehelseforskning – og det vil vi fortsette med. Hvert år gir kvister med fjær over 10 millioner friske kroner til forskning på kvinners helse.

Likeverdighet i helse, uavhengig av kjønn kan ikke oppnås gjennom enkelttiltak og sporadisk informasjon. Det krever en struktur som sikrer forankring, organisering og prioritering samt innsats på flere områder og nivåer samtidig. Det holder ikke med en utfordring for helsesektoren alene. Vi imøteser derfor kommende NOU på kvinnehelse som både skal gi en kunnskapsoversikt over kjønn og kvinnehelse, samt foreslå tiltak som kan bidra til å styrke ivaretakelsen av kvinners helse. Målet er at alle i Norge skal ha likeverdige muligheter til best mulig helse.