Meg, meg selv og jeg

En ellers vakker vårdag mens jeg spiste lunsj utenfor samfunnsvitenskapelig fakultet ved UiO overhørte jeg dette: «Hvorfor skal jeg betale for at andre er syke, de er jo ikke mitt ansvar. Og om en dør; so what, de er jo ikke familie. Og sorry, men det er faktisk naturens gang». Jeg satt som skremt, men ikke overrasket.

Frp er nå for første gang i historien størst blant studenter, og selv om utspill som dette sannsynligvis er tatt til det ekstreme, speiler det likevel essensen av samtiden vår: en rå individualisme, uten form for omsorg og kjærlighet, drevet fram av dagens nyliberale kaos, der både spørsmål og svar «er lik» meg. Hvordan kan jeg få det bedre? Jo, ved å prioritere meg.

Egoet dyrkes, og verdier som holder oss sammen, tilsidesettes.

Markedslogikken har trengt inn i både sinn og relasjoner, og den former våre ønsker, oppfattelser og følelsesliv. For i samme samtale som referert til «var ikke utvekslingsstudenter verdt å bli venner med, for de skal jo uansett dra». I selvoptimaliseringens tidsalder defineres alt og alle som en type aksje, og spørsmålet blir hvilke aksjer som fortjener min «dyrebare» tid.

Nyliberalismen favoriserer visse væremåter og straffer andre. Personen på jobb som prioriterer egne mål og effektivt fullfører sine oppgaver, får anerkjennelse og muligheter. Mens den som derimot bruker tid på å hjelpe kollegaer uten å få noe tilbake, risikerer å bli oversett og ansett som mindre ambisiøs. Egoet dyrkes, og verdier som holder oss sammen, tilsidesettes.

Jeg lurer på hvordan venstresidas tradisjonelle tanke om det kollektive skal klare å appellere til folk flest, framfor Frps lovnader om kutt i skatten, – det ergerlige hinderet i veien for personlig vekst.

Jeg mener roten ligger i kravet om perfeksjon, optimalisering, og troen om at vi alle kan lykkes (på markedets prinsipper så klart).

WHO erklærte i 2023 at verden står midt i en ensomhetsepidemi, flere unge sliter med mentale helseplager, unge rapporterer mindre lykke enn eldre globalt, – og dersom lykke kun ble målt blant de under 30, ville Norge falt til en beskjeden 20. plass.

Det er ikke usannsynlig at mye av dette kan ha en felles årsak.

Jeg mener roten ligger i kravet om perfeksjon, optimalisering, og troen om at vi alle kan lykkes (på markedets prinsipper så klart), – og gjør vi ikke det har vi ingen andre, eller annet å skylde på, enn oss selv. For i det «meritokratiske» konkurransesamfunnet lyder retorikken slik: man fortjener sin skjebne, og det på bakgrunn av eget «talent» (eller mangel på det).

Vi står aldri i ro, men er alltid på vei.

Man spør alltid: Hva gjør jeg galt? Aldri: Har samfunnet skylda?

Fritiden føles kortere, jobben invaderer privatlivet og vi skal prøve å rekke alt – fra dansekurs, til venner, kjæreste, hobby, skole, avslapning, sove nok og annet. Hva vi skal prioritere må vurderes hele tiden.

Unge har aldri brukt så mye av fritiden sin på trening, proteinstempelet på mat er uunngåelig, og Frp er som nevnt største parti blant studenter for første gang i historien. Forklaringen i mine øyne lyder omtrent sånn: Kroppen skal forbedres for å optimalisere partner, status og annet, – og den ergerlige skatten må stemmes bort, slik at vi kan nå et steg nærmere drømmelivet fra sosiale medier. Samtidig holder vi hverandre i konstant og reproduserende sjakk, gjennom disiplinering, og redsel for at man selv kan ende med å falle bak alle andre.

Sosiale medier forsterker også hele trenden, i og med at mange av oss sannsynligvis får et inntrykk av at noen har klart å unnslippe dette nådeløse og lammende rotteløpet. Og spørsmålene følger: hvordan er de fri? Er det en kropp av mer verdi – eller en konto som åpner dører?

Hyperindividualismen i dagens samfunn fører ofte til at vi retter fokuset mot oss selv og distanserer oss fra våre medmennesker.

Mange av oss opplever nok at vi aldri strekker helt til. Man spør alltid: Hva gjør jeg galt? Aldri: har samfunnet skylda?

For jeg er lei, utmattet, og ser ikke meningen ved hele tiden å skulle bli bedre. Noe er i ubalanse, og jeg mistenker at den nyliberale psyken sliter meg ned.

Vil jeg noen gang få muligheten til å avslutte dette uendelige løpet jeg aldri husker å ha meldt meg på?

Hyperindividualismen i dagens samfunn fører ofte til at vi retter fokuset mot oss selv og distanserer oss fra våre medmennesker. Slik fremmedgjøres vi både overfor hverandre og vårt indre. For som Stefan Sundström skrev i Klassekampen 30.september: «Det er nok verre å vokse opp nå. Tilliten og solidariteten er knust, folk slåss om leiekontraktene, ser bort fra medpassasjerene på denne urolige reisa, og fyller ørene med en vegg av lyd for å unngå å høre tiggerne som går rundt i T-banevogna».

Slik vil streben etter mer, paradoksalt nok sørge for at vi opplever mindre – og slik føler oss mer utilfredse i tilværelsen.

Måten vi lever på bryter fundamentalt med, og står i skarp kontrast til, menneskets evolusjonære natur. Vi er ikke uavhengige hverandre, vi er ikke roboter, og vi klarer heller ikke løse alle problemene våre alene.

Det kan føles som vi i vår nyliberale æra gradvis frakobles ting av faktisk betydning, da det meste i livet tildeles en nytteverdi. På den måten er det ikke lenger interesse, men produktiv og «smart» framtidsorientering som driver oss. Det som virkelig gir oss mening og glede i livet – som kjærlighet, spontanitet, fritid til å skape noe vi selv ønsker, eller å slappe av – kan forsvinne når vi hele tiden jager etter neste ting å forbedre, rasjonalisere og effektivisere.

Vi mister evnen til å sette pris på øyeblikket, danne genuine forbindelser, stoppe opp å se hva vi har fått til, eller legge merke til hvor godt vi egentlig har det. Slik vil streben etter mer, paradoksalt nok sørge for at vi opplever mindre – og slik føler oss mer utilfredse i tilværelsen.

Kanskje er også gutters stadige misnøye mot samfunnet egentlig et skrik om hjelp, et kall etter en annen virkelighet, eller en reaksjon på at noe ikke stemmer helt, som mangel på omsorg, fellesskap eller mening. For mens jenter historisk har dannet en form for fellesskap, og sånn sett tviholder på en slags omsorg for hverandre, har dette kanskje aldri vært guttas sterkeste side.

Måten vi lever og forbruker på i dag, skaper belastninger som går utover oss selv, og rammer særlig de som har minst fra før.

Samtidig tror jeg at væremåten vår også er et resultat av en voksende apati mot politikken som foregår rundt oss, eller rettere sagt over oss. For som Emilie Kaland Lindseth skrev i Universitas 2. juni i fjor: «Klimaendringer, atomknapper og ukentlige trusler om verdenskrig gjør det lett å føle seg som en filledukke i den globale sverdkampen. Å fokusere på seg selv er en måte å skaffe seg oversikt i en ellers uoversiktlig verden. Vi får ikke stoppet Netanyahu, men vi kan i det minste velge hvilken fuktighetskrem vi bruker».

Søken etter ubegrenset selvrealisering og vekst, trenger grenser – et nok – som er bærekraftig for både oss selv og verden rundt oss. For måten vi lever og forbruker på i dag, skaper belastninger som går utover oss selv, og rammer særlig de som har minst fra før.

Jeg tror mange, særlig i min generasjon, vil kjenne seg igjen i beskrivelsene. Derfor er det viktig at flere forstår, og klarer sette ord på det nyliberalistiske viruset som sprer seg til alle samfunnets kriker og kroker, slik at vi kan motarbeide det. Fra kulturindustrien til våre sinn – viruset gjør oss syke.