Mer nivådeling i skolen er feil løsning på riktig utfordring

I Morgenbladet nylig tok student og spaltist Kristine Heier til orde for økt bruk av nivådelt undervisning i skolen. Hun trekker på egne erfaringer fra både tysk og norsk skolegang og hevder at norsk skole har noe å lære av den tidlige og permanente nivådelingen i tysk skole. Elevene der får «undervisning tilpasset sine ferdigheter og utfordringer» skriver hun.

Til dette er det verdt å innvende at nivådeling, slik som i Tyskland, er forbundet med høyere grad av sosial reproduksjon enn i skolesystem som det norske. Det kan også nevnes at Tyskland lenge har vært omtrent på nivå med Norge i PISA-undersøkelsene. Det er derfor vanskelig å forstå hva vi egentlig kan lære av den tyske modellen, utover det at Heier virker å like tysk skole veldig godt.

Slike absurde regnestykker er det også flere av i rapporten.

Bortsett fra denne personlige anekdoten, viser også Heier til anbefalingen om smågruppeundervisning fra rapporten «Et jevnere utdanningsløp» fra 2024, som ble utarbeidet av en regjeringsnedsatt ekspertgruppe. Der vises det til en rekke studier som framhever hvordan former for nivådelt undervisning i smågrupper kan ha læringsfremmende effekter.

Selv utviklet ekspertgruppen en slags prediksjonsmodell som de hevder kan forutsi hvor mye penger elevene vil tjene i framtiden, dersom de blir utsatt for en gitt undervisningspraksis i skolen. Det hevdes for eksempel at smågruppeundervisning kan bidra til: «[…] en økning i livstidsinntekt på om lag 40-60 000 kroner, mot kostnader på rundt 9-16 000 kroner».

Slike absurde regnestykker er det også flere av i rapporten. Hvordan kan ekspertutvalget tro på slike beregninger?

Nå skal det sies at det i rapporten også presenteres forskning som er ment å underbygge anbefalingen om smågruppeundervisning, som framstår langt mer fornuftig enn det disse eksemplene er et uttrykk for. Samtidig avslører slike sitater en kortslutning i ekspertgruppens utdanningsøkonomiske tenkemåte om hvordan skolen skal kunne bidra til å utjevne sosiale forskjeller i samfunnet.

Det virker heller ikke å være noe konsensus i forskningsfeltet om at nivådelt undervisning nødvendigvis er læringsfremmende, slik Heier antyder at det er. Jeg er derimot langt på vei enig med Heier i at: «[d]en norske skolen er bygget rundt en forestilling om likhet blant elevene, både i evner, ambisjoner og karriereønsker».

Mange lærere opplever å ha for liten tid og for mange arbeidsoppgaver.

Dette er åpenbart en utfordring siden elevene naturligvis har ulike evner og framtidsambisjoner. Men Heier skriver ikke fram et annet vesentlig aspekt som kan knyttes til denne forestillingen. Nemlig at dette likhetsidealet også handler om at skolen skal være en demokratisk ressurs der ulike elever møtes i det samme klasserommet på tvers av sosiale bakgrunner.

En skole der elevene i større grad deles inn i grupper basert på deres prestasjoner og resultater – utfall som i stor grad kan knyttes til foreldrenes utdanningsnivå – kan forstås som et brudd med denne grunnlagstenkningen om den norske skolen.

Jeg tror imidlertid, i likhet med Heier, at de store forskjellene i det faglige nivået blant elevene kan føre til at undervisningen presses «mot et slags mediannivå», istedenfor at opplæringens innhold, nivå, hastighet og mengde, tilpasses elevenes forutsetninger i en sammenholdt klasse, i en skole for alle.

Men Heier, og for så vidt også myndighetene, hopper bukk over den ressursmangelen som mange lærere opplever at legger begrensninger på den undervisningen de kan tilby elevene. En utfordring som lenge har blitt forsøkt formidlet til politikerne: Mange lærere opplever å ha for liten tid og for mange arbeidsoppgaver. At lærernormen nå kanskje skrotes, er et eksempel på myndighetenes manglende gehør for lærernes behov i skolen.

Jeg tror ikke at en ytterligere overstyring av læreres praksis – som nivådelt undervisning vil innebære – vil føre til en bedre skole. Jeg tror heller at myndighetene bør prøve noe nytt, som for eksempel å lytte mer til lærerne i skolen.