Mettes retrett

Valgkampen i Danmark er godt i gang, og Mette Fredriksens har lansert Socialdemokratiets viktigste valgløfte: en klasseromsnorm på 14 elever som skal finansieres ved å gjeninnføre formuesskatt, som danskene fjernet i 1997.

Morgan Alangeh skriver i Agenda Magasin at Fredriksens løfte har god dekning i empirien: formuesskatten er populær, både i teorien og i praksis, selv om den i min levetid har blitt avskaffet i land etter land.

At Mette står så rakrygget i sitt store løfte har likevel også en annen side: hun trosser åpent sine regjeringsfeller i Venstre og Moderaterne, tilsvarende våre Høyre og Venstre, som er blant forslagets mest innbitte kritikere.

Et tilsvarende regjeringssamarbeid mellom Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet er ikke nærliggende i Norge.

At den historisk upopulære SVM-regjeringen skulle opphøre som styringsdyktig flertall i det kommende valget, har de fleste spådd. Ved å gå hardt ut med et forslag om formuesskatt viser Fredriksen likevel at hun ikke vil danne regjering «hen over midten» uten en realitetsorientering mot venstre. Venstresida derimot, føler seg fortsatt snytt over at et venstresideflertall i 2022 ikke gav venstresideregjering.

Fredriksen fører med dette Socialdemokratiet inn i valgkampen uten venner, uten et klart regjeringsalternativ, og uten særlig stor oppslutning. Mye tyder på at hun likevel blir statsminister, både gjennom personlig popularitet og fraværet av alternativ. Den danske valgkampen kan slik ligne den norske.

SVM-regjeringens fullstendige kollaps, og Socialdemokratiets presumptivt middelmådige resultat gir uansett en god anledning til å stille spørsmål ved tre sentrale forutsetninger for Fredriksens prosjekt.

1: Troen på ansvarlighet som bærende politisk ide

Selve grunntanken bak Fredriksen II, denne storkoalisjonen mellom styringspartier på tvers av midtstreken er at nettopp ansvarlighet og styringsdyktighet kan være et like relevant grunnlag for samarbeid som plassering langs den tradisjonelle høyre/venstre-aksen.

Et tilsvarende regjeringssamarbeid mellom Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet er ikke nærliggende i Norge. At ingen i fullt alvor vurderer å danne en slik regjering, betyr ikke at tanken ikke preger norsk politikk. Nettopp dette flertallet har i flere perioder vært aktivt brukt i Stortinget. Den slitte analysen om at Høyre og Arbeiderpartiet egentlig er så like at de kunne og derfor burde ha regjert sammen, ligger alltid der som en forventingsstyrende plage.

Hvem regjeringen tjener opphører ikke å være en avgjørende skillelinje bare fordi man samler mange med lang styringserfaring.

Utfordringen ligger selvsagt i at samarbeidet forutsetter en felles forståelse av hva som er ansvarlig. Om ansvarlighet bare betyr nøysomhet, budsjettdisiplin, strenghet og det å våge å være upopulær, blir begrepet lite annet enn et knefall for høyresiden. For det er ikke ansvarlig ikke å ville pålegge de rikeste noen promille formuesskatt for å finansiere velferden. Hvem regjeringen tjener opphører ikke å være en avgjørende skillelinje bare fordi man samler mange med lang styringserfaring.

At en sentrumsregjering fører velgere til fløyene skyldes ikke at velgerne er for dumme til å forstå hvor fornuftig en slik regjering er, men at selv mellom Høyre og Arbeiderpartiet finnes helt reelle forskjeller, både om mål, midler, og hvem man representerer.

2: At vår tid krever særlig handlekraft

Den andre siden av mynten er regjeringens hva, hvordan og hvorfor. SVM-regjeringen bygde ikke bare på en ide om ansvarlighet, men også om at vi nå står i en krise som gjør upopulære og ansvarlige avgjørelser særlig nødvendige, og at de må gjennomføres med en uvanlig handlekraft.

Mette Fredriksen preger alle sosialdemokratiske partier.

Kroneksempelet er avskaffelsen av «store bededag», en offentlig fridag. Innsalget var at danskene måtte jobbe en dag mer hvert år for å produsere skatteinntekter til et forsvarsløft. Forslaget bygde på offentlige, men veldig usikre tall. Allerede i revidert budsjett ble det klart at økonomien vokste mer enn gapet den ekstra arbeidsdagen skulle tette.

Krisen var oversolgt, og dermed også regjeringen selv.

Fridagen ble dessuten fjernet uten å involvere partene i arbeidslivet. Selv danskenes NHO innvendte nettopp på dette grunnlaget. Behovet for å vise handlekraft satte en viktig del av den nordiske modellen på prøve.

3: At innvandringsdebatten kan lukkes for godt

I sin første periode klarte Fredriksen det umulige: å forankre europas strengeste asylpolitikk hos søsterpartiene til Sv og Venstre. Samtidig fikk Dansk Folkeparti 2,9 prosent i valget i 2022. Svaret gav seg selv: man kan demme opp for høyrepopulistene ved å kopiere deres innvandringspolitikk.

Fire år senere er Dansk Folkeparti igjen oppe på 7-8 prosent, og dansk debatt har fått et helt nytt emne: remigrasjon, eller massedeportasjoner på godt norsk. DF stiller som ultimatum for deltagelse i et borgerlig samarbeid at flere muslimer skal forlate Danmark, enn komme inn. Oppdemming kan nok være en strategi dersom slaget bare står om innvandringen og dens konkrete konsekvenser. Men DF sin tilbakekomst kan avsløre at for noen velgere handler dette faktisk om sivilisasjonskamp. Da nytter det ikke å demme opp.

Mette Fredriksen var lenge sosialdemokraten som klarte alt. Hun hadde løst den vanskeligste debatten, løst opp i blokkpolitikken, og holdt makta i en krisetid for europeiske sosialdemokrater.

Det er lett å være etterpåklok, men det er ikke mindre nyttig av den grunn.

Flere fremtredende norske Ap-politikere er åpenbart inspirerte av Fredriksen. Regjeringa foreslår en rekke innstramminger i asylpolitikken, uten at grunnplanet i partiet roper om det.

Britenes statsminister Keir Starmer har også latt seg inspirere. Selv står også han en kamp mot høyrepopulistiske Reform. Når den ellers anstendige embedsmannspolitiker Starmer nedlater seg til å kalle de Grønne sin ruspolitikk for «avskyelig», går tanken fort til Mettes spadetak i fristaden Christiania. Siste stunt er å sende integreringsminister Shabana Mahmood på studietur til København

Mette Fredriksen preger alle sosialdemokratiske partier. Men om fortellingen om hennes endelige strategiske seier over den nye høyresiden får seg en knekk i det kommende valget, bør kanskje innflytelsen over landegrensene også avdempes.

Det er lett å være etterpåklok, men det er ikke mindre nyttig av den grunn.