Nå er tiden inne for å ukrainisere Europa

For en måned siden meldte jeg meg frivillig til tjeneste i Ukrainas væpnede styrker. Da jeg dro, var det flere som tok avskjed med meg som om jeg aldri skulle komme tilbake.

Når du leser dette, rister du kanskje på hodet.

Jeg tenkte motsatt: Hvis du ønsker å overleve, forsvare familien din, hjemmet ditt og landet ditt, må du være best mulig forberedt. I dagens Europa finnes det ikke noe bedre sted å gjøre dette enn Ukrainas hær. Samtidig satte jeg arbeidet mitt som forfatter og frivillig for den ukrainske hæren på pause. (Ljubka har stått i spissen for en pengeinnsamlingsaksjon til den ukrainske hæren og har finansiert 415 kjøretøy som har blitt satt i stand og kjørt til frontlinjen. Oversetters anmerkning.)

Da jeg tok på meg militæruniformen, tok jeg den på meg som om den var et beskyttende panser. Noe som økte mine sjanser til å overleve sammenlignet med alle sivile rundt meg. Jeg ble fylt av selvtillit og optimisme.

Når du leser dette, rister du kanskje på hodet. Men jeg er ikke alene. Hvis Gud hadde hatt humor, ville han trolig ha ledd høyt. For i dag er det vi ukrainere som er Europas største optimister. Ifølge en paneuropeisk undersøkelse gjennomført av European Council on Foreign Relations ved utgangen av fjoråret, er 41 prosent av ukrainerne optimistiske med tanke på verdens fremtid. Blant italienere er tallet 7 prosent, blant franskmenn 8 og blant dansker 12 prosent.

Det finnes ulike typer optimister blant oss ukrainere.

Det kan virke absurd. En kan tenke at ukrainere er naive og dumme. Det finnes ikke mange grunner til optimisme i dagens verden. Men forklaringen er enkel og brutal: Når man har levd i fire år med fullskala krig, er folk så utmattet at det føles om det verste allerede har skjedd. Da oppstår en merkelig klarhet. Hvis bunnen er nådd, må det bety at det bare finnes en vei videre: opp. Optimisme, tro og håp er den siste kilden til motstandskraft. Ingen mørk sjel kan legge tollavgifter på den.

Det finnes ulike typer optimister blant oss ukrainere: De matematiske, som tenker at etter en lang, dårlig periode må ting bli bedre. De analytiske som peker på at Russland er svekket økonomisk, og at våre partnere har våknet opp og vil investere mer i forsvar. Og så har vi de fatalistiske, som venter på en «svart svane»: et globalt sjokk, diktatorens plutselige bortgang eller et annet uventet mirakel, for eksempel en velfungerende FN.

Dagen er også et tydelig bevis på at den sterkestes brutalitet ikke har vunnet fram.

For noen år siden bodde jeg en måned i Slovenia, et idyllisk land ved Adriaterhavet. Men alle jeg traff der snakket ned landet sitt og unnskyldte det i samme åndedrag. Så fikk jeg høre at på Balkan går slovenerne for å være særlig melankolske og nesten alltid misfornøyde. Den gangen foreslo jeg, som en spøk, å åpne et patriotismekurs for slovenere i Ukraina: Kom og bo hos oss en måned. Da vil det ikke lenger føles så ille hjemme. Når dere reiser hjem igjen til Slovenia, er dere garantert overbeviste patrioter. I dag, så mange år senere, kjennes ikke spøken like morsom lenger.

I dag er den blitt alvor. Den er blitt bekreftet i spørreundersøkelsen til European Council of Foreign Relations. Hvis europeere trenger mer tro på seg selv og på morgendagen, bør de se til Ukraina. I dag er vårt land ikke bare et åpent sår. Det er også en kilde til styrke – et bevis på at man i denne kyniske og turbulente verden ikke trenger å ofre alle sine prinsipper for å overleve.

Ikke NATO, men Ukraina er grunnlaget for Europas sikkerhet i 2026.

24. februar 2026 er ikke bare fireårsdagen for starten på den store russiske krigsforbrytelsen. Dagen er også et tydelig bevis på at den sterkestes brutalitet ikke har vunnet fram. Vi går inn i det femte året med fullskala russisk aggresjon. Men Russland ha fortsatt ikke nådd sitt opprinnelige mål – full okkupasjon av Donbas. For ikke å snakke om ønsket om å ødelegge hele Ukraina.

I Europas mørkeste stund – med et truende Russland og med stor usikkerhet om USAs framtidige rolle – har Ukraina blitt et fyrtårn. Ukraina har blitt et symbol på at man selv i den verste storm kan holde stø kurs, og kjempe for å overleve. Dette er helt avgjørende, så jeg gjentar: Vi kjemper ikke for å overleve gjennom å svikte våre verdier. Vi kjemper for å overleve og samtidig være tro mot verdiene våre. Hvis Ukraina klarer det, hvorfor skulle ikke Europa klare det?

I lys av dette fremstår ikke uttalelsen til Wolfgang Ischinger, leder for Sikkerhetskonferansen i München, som så skandaløs. I et intervju med den tyske avisa Der Tagesspiegel sa han at «så lenge Ukraina kjemper, er krigsfaren liten for Europa». Man kan tolke det kynisk, som om Europa ikke er interessert i fred for Ukraina. Men det er mer interessant å se ordene i et realpolitisk perspektiv: Ischinger har faktisk sagt at Ukrainas motstand i dag en grunnpilar for europeisk sikkerhet. En gang til: Ikke NATO, men Ukraina er grunnlaget for Europas sikkerhet i 2026.

Hva kunne vi, Europas fattige slektninger, egentlig tilby?

På denne underlige måten skjer Ukrainas reelle europeiske integrasjon. Dokumentene er ennå ikke undertegnet. Men i praksis er vi integrert i EU på mange nivå. Skal EU overleve og styrke seg geopolitisk, forutsetter det integrasjon med Ukraina.  Eller mer presist: en gjensidig integrasjonsprosess.

Tiden da forholdet mellom EU og Ukraina lignet relasjonen mellom lærer og elev er over for lengst. Gjennom krig og kriser har Ukraina fått uvurderlig erfaring med motstandskraft. På slagmarken har Ukraina utviklet utholdenhet, fleksibilitet, kreativitet og teknologisk avanserte løsninger og evnen til å ta ansvar for egen sikkerhet. Alt dette er skapt under høyt press.  I dag har vi erfaring vi kan dele med våre partnere.

Alt dette kunne jeg bare drømme da jeg som 16 åring deltok i min første politiske demonstrasjon. Det var under Oransjerevolusjonen i 2004. Da jeg var en naiv student i mitt første år på universitetet, trodde jeg EU-medlemskap for Ukraina ville løse alt. Jeg tenkte at integrasjon i EU handlet om å akseptere alle regler fra Brussel. Hva kunne vi, Europas fattige slektninger, egentlig tilby?

Europa er heldig som har Ukraina.

Siden den gang har to tiår gått. Vi har sett verdighetsrevolusjonen, hybridkrigen i 2014 og fullskala-invasjonen i 2022. Det har vært år med hardt arbeid og målrettet bevegelse mot Europa. For oss er dette en historisk og kulturell vei hjem. Disse 22 årene er hele mitt voksne liv. Min generasjons drøm har alltid vært å gjøre Ukraina europeisk.

Nå er vi nær ved å virkeliggjøre denne drømmen. Ukraina er i dag i sentrum av det europeiske livet. Vårt lands skjebne påvirker hele kontinentets fremtid. Ironisk nok har det ukrainske ordtaket «unngå å få Gud til å le – la være å legge planer» vist seg å stemme.

Vi drømte lenge om å europeisere Ukraina. I dag ser vi at tiden er inne for å ukrainisere Europa. Det handler om holdninger, motstandskraft og prinsippfasthet. Og, så utrolig det enn kan høres ut, om optimisme. Fire år etter den kriminelle russiske invasjonen sier jeg det helt uten forbehold: Jeg er stolt av å være ukrainer. Og: Europa er heldig som har Ukraina.

Teksten er oversatt fra ukrainsk av Yuylia Pidlisna og Astrid Sverresdotter Dypvik.