Keiseren er naken. Hvorfor er det så vanskelig å si det høyt?
«For mange år siden levde det en keiser som var så uhyre glad i vakre nye klær, at han ga ut alle pengene sine bare for å bli pynta.»
Sånn begynner HC.Andersens eventyr om Keiserens nye klær. Eventyret handler ikke bare om en naiv monark – det er en allegori om kollektivt selvbedrag. De siste to årene, mens jeg har sittet og sett på et folkemord utspille seg i mobiltelefonen min, har jeg tenkt ganske mye på denne fortellingen og et par andre karakterer fra litteraturhistorien vår.
Natos generalsekretær Mark Rutte bestemte seg også nylig for å slikke keiserens nakne rumpe.
For de siste to årene har makten gjort det de kan for å lukke øynene til den brutale virkeligheten i Palestina, samtidig som dem som protesterer har blitt svartmalt. Nylig ble det kjent at det britiske parlamentet har stemt for at aktivistgruppa Palestine Action i Storbritannia skal defineres som en terroristgruppe på samme linje som ISIL og Al-Quaida. Altså en aktivistgruppe som aldri har brutt folkeretten, men tvert imot kjempet for den.
Natos generalsekretær Mark Rutte bestemte seg også nylig for å slikke keiserens nakne rumpe: «Mr. President, dear Donald. Congratulations and thank you for your decisive action in Iran, that was truly extraordinary, and something no one else dared to do. It makes us all safer.» Det er som om Rutte satt med Andersens eventyr i fanget da han bestemte seg for å gjøre en ren copy/paste.
Merkelappene vi får
«Kammerherrene famlet i luften etter det usynlige slepet… Ingen ville innrømme at de ikke så noe, for da hadde de ikke ‘dugd i embetet sitt’.» I eventyret er det et barn som til slutt bryter forhekselsen som hele samfunnet er under, men barnet er ikke bare et barn. Barnet er også et symbol på det som blir sett på som irrasjonalitet i en verden som er bundet av samfunnets normer. Det barnet kommer i mange skikkelser: Ibsens Dr. Stockmann, Shakespeares Cordelia, heksa på bålet, eller en aktivist i gul regnponcho.
De som protesterer, blir stemplet med et slags merkelig fornuftens språk som tar i bruk ulogiske begreper som «ekstrem snillisme».
«Kan vi titulere deg som forfatter og aktivist?»
Dette er et ganske vanlig spørsmål som dukker opp i sammenhenger der jeg er invitert til å delta i samtaler om bøkene mine. Før var det forfatter og feminist, de siste to årene har det skifta til aktivist. Jeg innrømmer det, det knyter seg i magen når noen spør. Det finnes noe inni meg som har behov for å distansere meg fra begrepene, nesten som skam? Hvorfor?
Språket avslører et mønster: Engasjement må avfeies som irrasjonelt.
En av vår tids mest aktive og kjente aktivist, Greta Thunberg, har ikke rukket å bli så gammel ennå, men mye eldre folk har allerede rukket å kalle henne:
En psykisk syk puppetspillerdokke (Piers Corbyn)
En hysterisk klimakult-profet (Andrew Bolt)
Hamas-terrorist (israelsk politiker)
Stakkars hjernevaskede Greta (Trump)
En ung, sint person som trenger sinnemestringskurs (Trump)
Kanskje handler min motstand i meg selv om dette?
Ekstreme snillister
Språket avslører et mønster: Engasjement må avfeies som irrasjonelt. Et språk som krever at vi ser på en brennende verden og tenker: Dette er normalen. De som protesterer, blir stemplet med et slags merkelig fornuftens språk som tar i bruk ulogiske begreper som «ekstrem snillisme» (brukt mot aktivist Marthe Valle i Debatten på NRK) eller «godhetstyranner» (tatt i bruk flere ganger av Sylvi Listhaug).
Ofte er maktens historie en fortelling om en blind og skråsikker overbevisning om ens egen fornuft.
Jeg ble tidlig bedt om å dempe språket mitt. Jeg måtte ikke bruke ordet «folkemord» fikk jeg høre, selv om det var en fullt ut rasjonell beslutning jeg tok som en voksen kvinne etter å ha undersøkt hva ledende folkerettseksperter selv sa. Allerede i slutten av november 2023 anmeldte ICJ-Norge og Forsvar folkeretten israelske ledere for medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten.
Nå skriver vi sommer 2025 og bildene som kommer ut av Gaza er rent apokalyptiske: Barn sultes i hjel, familier drepes i matkøer og dopes ned med mel, de kan ikke flykte noen steder lenger. Og fortsatt synes noen at det er aktivistenes språkbruk som er det mest forferdelige.
Hva er egentlig fornuft?
På 1600-tallet tok store deler av Finnmark del i en slags kollektiv massepsykose da de tok livet av rundt tre prosent av befolkningen sin. Det ble sett på som fornuftig å brenne eller kaste (stort sett) kvinner anklagd for trolldom på sjøen.
På 1700-tallet begynte man å tenke at folk som følte for mye var gale, så de sperret inn dem som viste en atferd som brøyt med normene. For eksempel kvinner som ble ansett som «hysteriske», «umoralske» eller «vanskelige». I retrospekt, ser den virkelige galskapen ganske bakvendt ut. Ofte er maktens historie en fortelling om en blind og skråsikker overbevisning om ens egen fornuft, en kamp om eierskap til den normative fortellingen om virkeligheten.
Er problemet at de ennå ikke har sett et lite barn bli brent til døde?
Akkurat som Ibsens Dr. Stockmann blir sett på som «gal» fordi han ser sannheten, blir aktivister i dag kalt hysteriske eller ekstreme fordi de nekter å akseptere politikkens svik mot både folkerett og planet. På tross av forskning, på tross av rapporter og all verdens eksperter. Vi kan presentere så mye tall vi bare klarer, det har ikke noe å si.
Fikk du med deg denne? Vi ser at systemet er ødelagt, men velger å leve som om alt er greit
Hvem bestemmer sannheten om verden?
Det pågår et slags virkelighetens teater over noen av våre største litterære verker. Og det er merkelig, må jeg si, å observere hvordan en del sterke stemmer velger å spille seg selv ut på sidelinja. Som om det nå eksisterer parallelle virkeligheter, én der verden brenner og én der keiseren får være naken i fred. Er problemet at de ennå ikke har sett et lite barn bli brent til døde? Eller er de for opptatt av å holde det usynlige slepet?
Det er en språklig kamp om makt, og den kampen er avhengig av at flere mennesker med makt protesterer.
«Jeg ble spurt av en kunstnerkollega i Norge om jeg var «demofotograf» nå, etter fire måneder med å dokumentere menneskene i protestene i Oslo. «Nei», sa jeg, «jeg vet ikke engang om jeg er en aktivist. Ordet er blitt ladet.» Det skrev fotograf og kunstner Jannik Abel i Kunstkritikk i mars i fjor, etter en reise til Vestbredden i Palestina.
Og det Jannik skrev gjelder fortsatt, jeg tror det handler om vår forestilling om irrasjonalitet i vår tid. Det finnes en diskursiv ekskludering i språket vårt når vi snakker om aktivisme eller aktivister, som tar utgangspunkt i at det finnes én etablert sannhet om verden og at alle som ikke føyer seg etter den er irrasjonelle aktører.
Myten om aktivisten
Den franske litteraturteoretikeren Roland Barthes skrev i sitt verk Mytologier om hvordan myter blir til gjennom kulturen vår: «I myten mister tingene hukommelsen om hvordan de er blitt til». Sånn tror jeg at det er med forståelsen av aktivistbegrepet i vår tid. Vi har akseptert et narrativ fordi vi har hørt det så ofte, og på den måten lærer vi å forveksle myten om aktivistene som irrasjonelle med sannhet (sånn er de bare). Men irrasjonalitet er ikke en objektiv tilstand, det blir definert av normer for rasjonalitet. Det er en språklig kamp om makt, og den kampen er avhengig av at flere mennesker med makt protesterer.
Det krøyp i keiseren, for han skjønte at de hadde rett, men han tenkte som så: ‘Nå må jeg holde prosesjonen ut.’
Ulikhet og urettferdigheten i verden skapes med makt og vold, det er ganske lett å se akkurat nå, men språket vårt er verktøyet for å opprettholde den og derfor må spesielt mennesker med makt være bevisste på det språket de bruker, eller aldri tar i bruk.
Keiseren i Andersens eventyr forstår til slutt at han er naken, likevel fortsetter prosesjonen:
«‘Men han har jo ikke noe på’, sa et lite barn. ‘Herre Gud, hør den uskyldiges røst’, sa faren. Og den ene hviska til den andre hva barnet sa. ‘Men han har jo ikke noe på’, ropte til sist hele folket. Det krøyp i keiseren, for han skjønte at de hadde rett, men han tenkte som så: ‘Nå må jeg holde prosesjonen ut.’
Og kammerherrene gikk og bar på slepet som slettes ikke var der.»
Rettelse: I en tidligere versjon av teksten ble uttrykket “godhetstyranner” tilskrevet feil person. Vi beklager dette. Teksten ble rettet 5. juli kl 6.45.
Kommentarer