Når sannheten blir et spill, taper vi alle

Da jeg leste Oda Oline Omdals innlegg «Var de så håpløse, egentlig?» om «Gutta», kjente jeg først på lettelse. Endelig noen som så verdien i at unge engasjerer seg i politikk. Men så kom uroen. For teksten hennes manglet noe vesentlig: en forståelse for hva slags engasjement som faktisk bygger opp under demokratiet – og hva slags som bryter det ned.

Omdal beskriver «Gutta» som en positiv kraft i valgkampen. Hun viser til at de har nådd ut til over 1,6 millioner seere, at valgdeltakelsen blant unge menn har økt, og at de har gjort politikk tilgjengelig og forståelig. Hun mener de fortjener å bli sett som gode forbilder, ikke dårlige.

Jeg er enig i at det er viktig å anerkjenne at noen har fått unge til å bry seg. Men det betyr ikke at vi ukritisk skal hylle metoden. Engasjement er ikke verdifullt i seg selv. Det blir først meningsfullt når det er bygget på innsikt, redelighet og vilje til å formidle fakta.

Demokratiet svekkes sjelden i storm; det er små drypp av uetterrettelighet og likegyldighet som tømmer det for kraft over tid.

«Gutta» har brukt sin enorme plattform til å intervjue politikere og samfunnsaktører – men også til å skape debatt på måter som ikke alltid fremmer forståelse. Når de inviterer gjester som Øystein Spetalen uten å stille kritiske spørsmål, og lar påstander stå uimotsagt, så blir det ikke opplysning. Det blir underholdning. Og det er en forskjell som faktisk betyr noe for demokratiet.

Og akkurat der ligger kjernen. For dette handler ikke bare om «Gutta», men om hvordan vi som samfunn forholder oss til dem som får makt gjennom å formidle, uten nødvendigvis å vite.

Vi ser i land som USA hva som skjer når fakta blir relativt, og når popularitet blir viktigere enn sannhet. Da Donald Trump kunne si «smart people don’t like me» – og bli møtt med latter i salen – sier det noe om hvor dypt den anti-intellektuelle holdningen har festet seg. Det handler ikke bare om én mann, men om et klima der det å avvise kunnskap har blitt et slags tegn på autentisitet.

Når vi bruker begrepet «forbilde» om dem som fordreier sannhet for oppmerksomhetens skyld, visker vi ut skillet mellom innflytelse og integritet.

Når mennesker får tillit fordi de er kjente, ikke fordi de er kunnskapsrike eller etterrettelige, forvitrer grunnlaget for en felles virkelighetsforståelse. Demokratiet svekkes sjelden i storm; det er små drypp av uetterrettelighet og likegyldighet som tømmer det for kraft over tid. Og historien har vist oss dette før – hvordan propaganda på 1930-tallet kunne snu hele nasjoner ved å erstatte fakta med følelser, og lojalitet med frykt. Når sannheten mister verdi, følger demokratiet etter. Og vi ser de samme mønstrene også her hjemme – bare i en mer subtil form.

Derfor mener jeg Omdal bommer når hun beskriver «Gutta» som «forbilledlige». Forbilledlig handler ikke om å engasjere flest, men om å ta ansvar for hvordan man gjør det. Når man reduserer forbilledlighet til hvem som klarer å skape mest debatt, mister ordet sin mening. I høst har vi sett lignende tendenser – som da Danby Choi trakk frem den amerikanske provokatøren Charlie Kirk som et forbilde fordi han «får unge til å bry seg». Men Charlie Kirk har også vært med på å spre feilinformasjon og mistenkeliggjøre demokratiske prosesser. Når vi bruker begrepet «forbilde» om dem som fordreier sannhet for oppmerksomhetens skyld, visker vi ut skillet mellom innflytelse og integritet.

Vi trenger ikke flere som gjør politikk kulere. Vi trenger flere som gjør den tydeligere.

Jeg tror mange undervurderer hvor sterkt slike profiler påvirker unge. Når du er 15, 16 eller 17 år og følger noen du ser opp til, tror du ofte at de vet mer enn deg. Derfor er det ekstra alvorlig når de mikser egne meninger med «fakta» uten å forklare forskjellen. Da skaper man ikke trygge, reflekterte ungdommer – man skaper forvirring forkledd som kunnskap.

Vi trenger ikke flere som gjør politikk kulere. Vi trenger flere som gjør den tydeligere. Som viser at det å forstå politikk krever tid, refleksjon og vilje til å sjekke hva som faktisk stemmer.

Jeg tror unge mennesker tåler mer oppriktighet enn vi tror. De trenger ikke å bli lokket inn i politikken med clickbait og dramaturgi. De trenger å bli møtt med respekt for at det de får servert faktisk er sant – at det er undersøkt, gjennomtenkt og redelig formidlet.

For demokratiet vårt tåler ikke at sannheten blir et spill. Og nettopp derfor må vi tørre å stille krav til dem som sier de vil engasjere – både i hva de sier, og hvordan de sier det.