Når teorien blir så fin at vi glemmer virkeligheten

Filosofen Farhan Shah hevder i Agenda Magasin at «kulturell bakgrunn ikke er en skjebne», og at vi bør være varsomme med å forklare ungdomskriminalitet med kultur. Han advarer mot å «reprodusere en logikk» som knytter ungdom til uforanderlige mønstre. Det kan høres både klokt og humanistisk ut.

Må snakke om normer

Problemet er at dette perspektivet ofte gjør oss blinde for nettopp de faktorene som betyr mest i unges liv. Hvis vi ikke tør å snakke om normer, oppdragelsesformer og verdier, forstår vi heller ikke hvorfor noen ungdommer havner i kriminalitet mens andre, i samme bydel og med samme økonomi, klarer seg helt fint.

Kultur kan endres, og det er akkurat derfor vi må tørre å snakke om den.

Kultur er ikke skjebne, men kultur betyr noe.

Det er ikke slik at man er dømt av sin kultur. Shah har rett i at ungdom kan endre seg og at mennesker har frihet til å velge nye retninger. Men det betyr ikke at kultur er irrelevant. Kultur handler om hva barn lærer hjemme, i nærmiljøet og i vennegjengen. Det handler om hvilke normer som belønnes og hvilke reaksjoner som forventes.

Kultur er ikke biologi. Kultur kan endres, og det er akkurat derfor vi må tørre å snakke om den.

Må å inn i samtalen

Forskning fra OsloMet og NOVA viser at barn med ikke vestlig bakgrunn har fire ganger så høy risiko for å bli utsatt for vold i hjemmet. Dette handler ikke først og fremst om rus eller klassiske sosialproblemer. Det handler om en oppdragelseskultur der fysisk straff fortsatt brukes som et virkemiddel.

Å være ærlig om dette er ikke stigmatisering.

Barn som vokser opp i slike miljøer, lærer at autoritet sikres gjennom frykt og at makt kan brukes for å få det som man vil. Da er det også mindre overraskende at noen av dem tar med seg disse mønstrene ut i skolen, i møte med politiet eller i konflikter med andre ungdommer.

Å være ærlig om dette er ikke stigmatisering. Det er å se virkeligheten i øynene.

Ting blir uklare

Shah skriver om «eksistensielle behov», «diskontinuitet» og «meningsdimensjoner». Det er teoretisk, vakkert og sikkert riktig på et abstrakt nivå. Men forklarer denne filosofiske språkdansen hvorfor noen grupper er drastisk overrepresentert i vold og trusler, mens andre, med samme inntektsnivå og samme bydel, ikke er det?

Svaret er nei.

Det som skiller grupper, er ikke penger, men verdier.

Kompass og selvkontroll

Internasjonal forskning fra blant annet professor Per Olof Wikström ved Cambridge viser at økonomi alene ikke forklarer ungdomskriminalitet. Det som betyr mest, er ungdommens moralske kompass og evne til selvkontroll. Dette formes i familier og nærmiljøer.

I denne forskningen er to ting helt tydelige:

1. Fattigdom i seg selv fører ikke til kriminalitet.
2. Normer og miljøer forklarer langt mer.

Uklare grenser

Dette er også poenget i Situational Action Theory, der PADS pluss studien viser at lovbrudd skjer oftere når ungdom befinner seg i miljøer der grenser er uklare, voksne ikke følger med og gruppen presser dem i feil retning.

Hvis vi skal hjelpe ungdom, må vi være ærlige

Derfor er det noen ungdommer i utsatte områder som begår mer kriminalitet. Ikke fordi de har lite penger, men fordi de oftere er i miljøer der det er vanlig å bryte regler og der få voksne følger med.

Dette skriver jeg også om i min bok. I boken min Integreringen som ikke gikk seg til, der jeg blant annet skriver om ungdomskriminalitet, er dette et hovedpoeng: Kultur er ikke skjebne, men kultur påvirker atferd. Og nettopp fordi kultur kan endres, må vi tørre å snakke om den.

Hvis vi skal hjelpe ungdom, må vi være ærlige

Må bryte med normer

Hvis vi virkelig tror, slik Shah sier, at ungdom har et iboende potensial for endring, må vi gi dem muligheten til å bryte med destruktive normer. Da må vi være tydelige om hva som faktisk holder dem tilbake.

Vi må slutte med teoritunge bortforklaringer som ikke stemmer med virkeligheten.

Det krever tre ting:

Ærlig kulturkritikk. Vi må slutte med teoritunge bortforklaringer som ikke stemmer med virkeligheten.
Tydelige normer. Ikke relativisme forklart som omsorg.
Krav og forventninger. Ikke berøringsangst kledd ut som humanisme.

Ikke et mysterium

Ungdomskriminalitet er ikke et mysterium eller en poetisk metafor om menneskets søken etter mening. Det handler om oppdragelsesnormer, miljø, sosial kontroll og verdier.

Ikke skjebne, men kultur i praksis.

Ungdomskriminalitet er ikke et mysterium

Hvis vi vil gi ungdom muligheten til å lykkes, må vi tørre å se, navngi og endre de mønstrene som skaper problemer. Det skylder vi dem, og det skylder vi samfunnet.