Når terroren rammer, testes demokratiet i det som skjer etterpå

Det hadde vært en fin fredag. En av de beste, faktisk. Det var sommer, og sola skinte. Jeg hadde feiret bursdagen til en god venn med grilling og bading. Det var Pride, så jeg og kjæresten avslutta kvelden på London pub. Vårt sted. Det holdt på å bli slutten på alt.

Det smalt i panna. Jeg rakk å tenke: «Hvem var det?» Så ble alt svart.

Kvaliteten på et demokrati måles ikke på hvordan flertallet har det, men på hvordan vi beskytter dem som er mest utsatt.

Jeg våkna heldigvis. Kjæresten min ropte navnet mitt og var redd i stemmen. Han skjønner at jeg ikke skjønner noe, og forteller meg at jeg har blitt skutt. Sykehuset opererte ut kula. Jeg overlevde, men to av oss som var der, ble drept. Hundrevis fikk livet sitt forandret for alltid.

 

Mer enn en straffesak

Denne uka faller dommen i rettssaken mot Arfan Bhatti. Rettsstatens oppgjør er nødvendig, men det er ikke løsningen på alt. For oss som var der, for oss som ble skutt etter, og for det skeive miljøet som var målet for angrepet, handler ikke rettferdighet om lengden på en fengselsstraff. Det handler om hva som skjer når dommeren har klubbet for siste gang. Og hva det var som brakte oss hit. Angrepet på London pub og Per på hjørnet var ikke blind vold. Det var et målrettet angrep på en minoritet og på vår rett til å være synlig. Og det var et angrep på selve hjertet av demokratiet vårt.

Hvis en minoritet blir skutt og forsøkt henrettet for sin eksistens, og vi som samfunn ikke klarer å fange dem opp i etterkant, har terroren vunnet.

Kvaliteten på et demokrati måles ikke på hvordan flertallet har det, men på hvordan vi beskytter dem som er mest utsatt. Og det kan ikke være slik at minoriteten bare skal bli husket hver gang det er en festtale. Vi fortjener mer enn det.

 

Demokratisk beredskap er mer enn politisperringer

Når vi snakker om beredskap i Norge, snakker vi ofte om politistyrker, etterretning og fysisk sikring. Det er ikke alt. Vel så viktig er den demokratiske beredskapen, som handler om samfunnets evne til å reparere det som blir ødelagt når terroren treffer. Her er helseberedskap et av de sentrale temaene.

Helseberedskap må derfor forstås som en del av samfunnets totale motstandskraft, på linje med politi, rettsvesen og politiske institusjoner. Uten langsiktig psykososial oppfølging, koordinert innsats og tydelig ansvar, blir beredskapen fragmentert – og demokratiet svakere enn det trenger å være.

Det er ikke bare en svikt i helsevesenet – det er en svikt i beredskapen, som handler om å være klare til å håndtere store grupper mennesker som er traumatisert.

Hvis en minoritet blir skutt og forsøkt henrettet for sin eksistens, og vi som samfunn ikke klarer å fange dem opp i etterkant, har terroren vunnet. 25. juni-studien viser at hver fjerde berørte står med udekkede hjelpebehov. Det er ikke bare en svikt i helsevesenet – det er en svikt i beredskapen, som handler om å være klare til å håndtere store grupper mennesker som er traumatisert, slik så mange var etter 25. juni 2022. Det er et hull i vår demokratiske beredskap. Hvis denne gruppen blir stående alene og ender opp med traumer, rus og arbeidsløshet, har vi mislyktes i å verne om de stemmene terroren ville kvele.

 

Lakmustesten

Der rettssaken mot Arfan Bhatti har gått i dybden på hvem som gjorde hva før og etter 25. juni, har vi vært nødt til å ha fokuset også et annet sted. Nemlig på sårbarheten i det åpne, demokratiske samfunnet vårt. Det er mange, altfor mange, som har følt seg overlatt til seg selv etter angrepet. Slik kan vi ikke ha det. Vi må bygge et samfunn som er så sterkt at ingen blir stående alene etter et angrep. Det innebærer en erkjennelse av at angrepet på oss var et angrep på alle. En minoritets trygghet er ikke et «ekstratilbud» – det er selve fundamentet for et fritt samfunn.

Rettferdighet er ikke bare at de skyldige straffes.

Dommen markerer slutten på en rettslig prosess, men den må markere starten på en ny politisk vilje. Vi trenger beredskap som ikke bare ser trusselen før den rammer, men som også har utholdenhet til å stå sammen med de berørte i årene etterpå.

Rettferdighet er ikke bare at de skyldige straffes. Rettferdighet er at minoriteten som ble angrepet, får muligheten til å ta hverdagen, friheten og plassen i demokratiet tilbake.