Når verdier mister verdien

Mange ser ham som et redskap for Gud – en moderne kong Kyros, den bibelske herskeren som beskyttet Guds folk mot fiendtlige makter. En leder utvalgt til å verne troende mot sekulære krefter. Da han anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad, ble det for mange kristne tolket som en oppfyllelse av profeti.

Hva skjer når verdier ikke lenger er kompass, men valuta?

Men lite tyder på at Donald Trump deler kristne verdier. Han bruker religion strategisk – som en form for politisk grooming: en langsom tilvenning til et verdenssyn preget av fiendebilder og blind lojalitet.

Forslag om «fred» kommer ofte fra dem som står langt unna frontlinjene. Det er sjelden tydelig hvem de er ment å gagne – og hva de forutsetter at noen må gi opp.

For bak ønsket om løsning ligger det ofte en maktforståelse – én som kanskje handler om tanks og traktater, men også om lojalitet, identitet og tro.

Når moralske begreper blir verktøy for ledere med autoritære trekk, er spørsmålet ikke bare hva som skjer, men hvordan vi blir med på det.

Hvis et kompass i det hele tatt brukes, peker det ikke lenger mot nord – det peker mot makt.

Vi sier vi har prinsipper. Men noen ganger virker de mest som mynter vi veier i hånden før vi bestemmer oss for å bruke dem.

Hva skjer når verdier ikke lenger er kompass, men valuta?

Når ytringsfrihet og menneskeverd ikke vurderes for det de er, men for hva de kan byttes mot?

Som om noen rettigheter er verdt mer – men bare hvis de passer inn.

Når prinsipper brukes som forhandlingskort, ikke som veivisere?

I 2019 ble Donald Trump anklaget for å ha holdt tilbake militærstøtte til Ukraina for å presse landet til å åpne etterforskning mot Joe Biden. Selv om han ble frikjent i riksrettssaken, mente flere vitner at presset faktisk hadde skjedd.

Og da Vladimir Putin brukte begrepet «denazifisering» for å rettferdiggjøre invasjonen av Ukraina, ble kampen mot nazisme brukt som moralsk dekke for et angrep på et naboland – ledet av en jødisk president.

Hvis et kompass i det hele tatt brukes, peker det ikke lenger mot nord – det peker mot makt.

Krigen i Ukraina handler ikke bare om territorium. Den avdekker ulike forståelser av hva makt er. Putin og Trump representerer to ulike logikker, men begge skyver idealer til side når de hindrer egne ambisjoner.

Det høres harmonisk ut. Men det er stillhet. En stillhet som skjuler utrygghet.

Putins verdensbilde er imperialistisk: makt gir rett. I hans øyne har Ukraina bare rett til selvstendighet så lenge det ikke utfordrer russiske interesser. Det handler ikke bare om grenser – men om retten til å eksistere på egne vilkår. Som om du bare får sitte ved bordet, så lenge ingen andre vil ha plassen din.

Dette er ideologi, ikke bare strategi. Putin framstiller seg som beskytter av en russisk sivilisasjon truet av Vesten, og bruker militærmakt ikke bare for å forsvare territorier, men for å sikre en verdensorden der Russland er sentrum.

Trump, derimot, er ikke ideolog. Han ser politikk som en forhandling. Når han sier at Ukraina burde ha inngått en avtale for å unngå krig, viser han et verdensbilde der moral og suverenitet er underordnet strategisk gevinst.

Det kan høres pragmatisk ut – men det er farlig. Før andre verdenskrig godtok stormakter at Hitler tok deler av Tsjekkoslovakia i bytte mot fred. Det virket rasjonelt da. Det var det ikke.

Kompromiss er ikke alltid uttrykk for klokskap. Noen ganger er det bare ettergivenhet.

Tro uten ydmykhet blir lett et redskap for den som vil herske.

Vi kaller det samarbeid når alle nikker og blir enige. Men av og til skjer det fordi én i rommet blir for krevende, for høylytt, for bestemt. De andre gir etter. Ikke av overbevisning, men av utmattelse.

Det høres harmonisk ut. Men det er stillhet. En stillhet som skjuler utrygghet.

Når makt belønnes og motstand koster, legitimeres vold som forhandlingstaktikk. Dersom små stater vet at verden vil presse dem til å gi etter, styrker det aggresjon, ikke fred. Det som virker pragmatisk på kort sikt, skaper langvarig ustabilitet.

Vi lærer barn å si nei for å beskytte sin integritet. Hvorfor tillater vi at stater mister sin – av frykt for konflikt?

Trump har ikke bare snakket om Ukraina. Han har uttrykt ønsker om å kjøpe Grønland – og snakket om Canada i samme åndedrag. Når verdens mektigste mann omtaler hele land som noe man kan «ønske seg», viser det et verdensbilde der staters eksistens blir til forhandlingsemner.

Han bruker ikke bare makt, han bruker også religion. I USA har han knyttet sterke bånd til konservative kristne. Ikke gjennom verdifellesskap, men gjennom felles fiendebilder og emosjonell lojalitet.

Tro uten ydmykhet blir lett et redskap for den som vil herske.

Putin og Trump viser hvordan makt kan bygges med fortellinger som virker høyverdige, men i realiteten undergraver de verdiene de påstår å forsvare. Putin bruker minnet om seieren i andre verdenskrig til å rettferdiggjøre invasjonen av Ukraina, under påskudd av å bekjempe nazisme. Trump spiller på slagordet Make America Great Again for å mobilisere stolthet, samtidig som han utfordrer demokratiet og rettsstaten.

Ettergivenhet gjør det vanskeligere å sette grenser neste gang.

Og viktigere: Begge viser hvordan fellesskap mobiliseres – ikke bare av idealer, men av lojalitet, frykt og tilhørighet.

Det er ikke alltid budskapet som beveger oss, men hvem som sier det. Og hvem vi frykter å miste, om vi sier imot.

Når grupper – enten det er menigheter, familier eller nasjoner – forsvarer en leder mot all kritikk, aktiveres psykologiske forsvarsmekanismer: latterliggjøring, fornektelse, utstøting. Det er ikke bare politikk. Det er psykologi.

Makt som må forsvares med frykt, er ikke styrke. Det er avhengighet.

Vi må våge å se forbi retorikken. Verdier som frihet, tro og lojalitet er dyrebare – men de må ikke bli redskaper for dem som søker makt for enhver pris.

Det minner oss om noe kjent. Ikke nødvendigvis diktatorer med uniform, men mennesker som bruker sårbarhet som våpen. Når vi gir etter for å unngå ubehag, tror vi at vi er hensynsfulle – men ofte er vi redde.

Og de slipper unna med det.

Ettergivenhet gjør det vanskeligere å sette grenser neste gang.

Og de som lærer at grenser kan bøyes, kommer alltid tilbake for å presse dem.

Frykten for konflikt – eller for at vi ikke har tykk nok hud til å stå i det – gjør at vi lister oss rundt hverandre.

Og i større skala: rundt stormakter som setter vilje foran rett.

Vi er kanskje ikke like høylytte. Ikke like brutalt uredde. Men vi må tørre å være tydelige.

Det som gjør dette urovekkende, er ikke bare hva de gjør – men hvor kjent det føles.
Verdens mektigste ledere bruker strategier vi kjenner fra barndommens sandkasser og manipulerende fellesskap.

Og de slipper unna med det.