Nasjonen før folket

Den 28. april er det valg til nasjonalforsamlingen i Spania. Gatene i de spanske byene er fulle av enkle plakater med bilder av partilederne og med slagord. I kontrast til tidligere valg, preges plakatene i dag av ordet «España», og av fargene gult og rødt. Partiene varsler at nasjonen står i fare for å gå i oppløsning, og partilederne løfter brystet som påfugler for å hevde seg selv som den som kan få nasjonen på rett spor igjen.

Meningsmotstanderne er «enemigos de España» eller «fiender av Spania».

Spania står i dag overfor store økonomiske og politiske utfordringer, som har medført store endringer i det politiske landskapet. I 2014 dukket Podemos opp som et alternativ på venstresiden – partiet fikk de etablerte partiene PSOE (sosialdemokratiske) og Partido popular (konservative) til å skjelve.

Noen år senere dukket enda et nytt alternativ opp, men denne gang fra sentrum. Ciudadsnos, et liberalt parti. Spania gikk på kort tid fra å ha to tradisjonelle og store partier på hver side av den politiske aksen, til å ha fire store partier.

Dette var imidlertid ikke nok for å bekjempe finanskrise og problemer knyttet til korrupsjon. Ifølge The Economist er Spanias største utfordring løsrivelsesbevegelsene i Catalonia og den politiske konflikten i den autonome regionen. Situasjonen er juridisk og politisk svært kompleks, men blant folk i gatene har den blitt redusert til en debatt om identitet og nasjonalisme.

Jeg forundret meg over hvordan hun kan klare seg med bare 400 euro i måneden.

Og ja, én form for nasjonalisme, den katalanske, fører til én annen form for nasjonalisme, nemlig den spanske. Dette sa den tidligere sosialdemokratiske statsministeren Philipe Gonzalez i et intervju i programmet Salvados i 2018. Noe han hadde ganske rett i. Partido Popular har styrket sin retorikk mot katalansk uavhengighet og for spansk patriotisme. Samtidig har et nytt parti med assosiasjoner til Franco-regimet oppstått. VOX, ledet av Santiago Abascal, vokser hurtig på meningsmålingene og gjorde et godt valg i regionforsamlingen i Andalucia i desember 2018.

På de siste meningsmålingene som den spanske ekvivalenten til norske SSB, CIS, publiserte nylig, ser man antydninger til at partiet kan få 11,9 prosent av oppslutningen. Partiet fører en nasjonalistisk retorikk – mot innvandrere, venstresiden, feminisme, EU – og peker på løsrivelsesbevegelsene i Catalonia og Baskerland som roten til problemene i Spania.

Meningsmotstanderne er «enemigos de España» eller «fiender av Spania». Andre meningsmålinger gir VOX mellom 9 og 12 prosent oppslutning. Partido Popular og Ciudadanos har sagt seg villig til å danne regjering med partiet.

I påskeferien var jeg i Spania. I forbindelse med et ærend jeg hadde i banken, møtte jeg en pensjonist. Hun smilte mot meg med en munn uten tenner og på beina så jeg at skoene hennes var ødelagte. Hun ventet på å få komme til skranken hvor hun skulle få veiledning angående et brev hun har mottatt. Damen var kontaktsøkende og snakket til meg så snart blikkene våre møttes.

Disse åtte euroene ekstra vil hun kunne bruke til å fylle handlekurven med noe godt fra Mercadona.

Hun virket tilsynelatende glad og fortalte at banken ville hjelpe henne med en ny nedbetalingsplan for lånet. Stolt fortalte hun at kommunen har hjulpet henne med voksenopplæring, men etter at hennes mann døde, har hun ikke vært helt seg selv. Nå som hun er alene lever hun for en beskjeden trygd på bare 400 euro, eller omtrent 4000 kroner  i måneden. Damen satt seg nærmere og fortalte at hvis hun har tolket brevet rett, vil hun måtte betale åtte euro mindre i måneden med den nye avtalen.

Disse åtte euroene ekstra vil hun kunne bruke til å fylle handlekurven med noe godt fra Mercadona, fortalte hun med stort engasjement. Jeg lyttet, men samtidig var jeg i sjokk. Jeg forundret meg over hvordan hun kan klare seg med bare 400 euro i måneden.

Det urovekkende er at hun ikke er alene om å være i denne situasjonen i Spania. EU-kommisjonen og OECD har påpekt i flere rapporter at den sosiale ulikheten i Spania vokser i rekordfart og ligger godt over gjennomsnittet sammenlignet med andre EU-land. Over 28 prosent av den spanske befolkningen står i fare for å komme under fattigdomsgrensen. Denne voksende ulikheten gjenspeiler seg i samfunnet på flere sektorer, deriblant oppvekst og helse.

Ingen ønsker et samfunn med store sosiale ulikheter.

Dette problemet er myndighetene og store deler av befolkningen bevisst om. Likevel blir hovedtema i den politiske debatten hvem som er forsvarerne og hvem som er fienden av Spania. Det skal ikke legges skjul på at denne debatten ledes an av konservative Partido popular og VOX. Partido Popular har forhindret innføring av flere sosiale reformer i Spania, og i flere tilfeller har EU varslet og gitt bøter for at reformer ikke er iverksatt.

Dette begrenser seg ikke bare til sosiale reformer, men også innen økonomi og miljøvern. På den andre siden av det politiske spekteret har venstresiden i Spania – med indre konflikter og lite stabilitet – ikke fått stort gjennomslag for sine sosialpolitiske reformer.

Ingen ønsker et samfunn med store sosiale ulikheter, men man skal ikke se bort fra at Partido Popular og VOX ønsker å gi den den spanske velferdsmodellen et mer amerikansk-liberalistisk preg. Dette kan utfordre universalitetsprinsippet og finansieringen av velferdsstaten.

For eksempel er offentlig helsevesen noe mange spanjoler har kjempet for og med få økonomiske ressurser klart å gjøre til det som ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er et av verdens beste offentlig helsevesen. Et helsevesen som er med på å minske de sosiale forskjellene i landet. Om ikke mye annet, har damen i banken fortsatt et godt helsevesen som gir henne trygghet og støtte  i hverdagen.

I hvert fall inntil videre.