Nei til EU taper hver dag

«Vi vant 25. september 1972, men vi tapte hver dag etterpå,» sa den gamle SV-helten Finn Gustavsen en gang før folkeavstemningen i 1994. Han hadde helt rett da, og det er fortsatt sant når Nei til EU sier det samme i dag.

Sånn går dagene.

Selv om vi kan legge til én dato i 1994. Nei-siden i Norge har vunnet to – 2 – av de 17.160 siste dagene. Viktige dager riktignok, men kun to. Det er selvfølgelig også nettopp derfor Norge klarer seg ganske godt utenfor EU. Fordi Nei til EU taper og har tapt alle andre dager.

I lang tid nå har nei-siden fokusert på å fortelle en ganske bisarr historie om hva det europeiske energibyrået ACER egentlig er, eller kan bli i fremtiden. De har toppet det hele med et temmelig søkt søksmål mot statsministeren. Nei til EU har saksøkt statsministeren for brudd på grunnloven i ACER-saken. Sist uke var de i retten for å påføre seg selv enda et nederlag.

Sånn går dagene.

I kommunevalgkampen spredte de skamløs propaganda om at EU vil gjøre det dyrere for folk i Norge å besøke kommunale badebasseng eller ha ungene sine på SFO.

Når saken er avgjort og Nei til EU har tapt i alle politiske og juridiske fora, vil du kanskje aldri høre om ACER igjen. Det lille byrået i Slovenia vil neppe ta beslag på det norske nyhetsbildet igjen. Om litt vil saken være helt glemt og nei-siden vil plukke opp en ny sak fra EU. Det vil være atter en sak de hevder innebærer armageddon for det norske folkestyret og alt som er godt og vakkert her i livet.

Husker du for eksempel vanndirektivet, matsminkedirektivet, tjenestedirektivet eller postdirektivet? Listen er veldig mye lengre. Det er en nærmest uendelig liste over EU-saker de siste 25 årene som hver for seg skulle ha tatt knekken på det norske folkestyret, men som du senere ikke har hørt mye om.

Spådommene fra Nei til EU er omtrent like mye verdt som dommedagsprofetiene fra Jehovas vitner, men de førstnevnte kommer vesentlig hyppigere. Så lenge verden går fremover og EU ikke slutter med politikk, vil nei-siden i Norge aldri gå tom for saker som vil utløse nye dommedagsprofetier.

Nei til EU, som en gang var en bred folkebevegelse der det også var plass til EØS-tilhengere, fremstår i dag som en enøyd organisasjon med et sekterisk fundament. I kommunevalgkampen spredte de skamløs propaganda om at EU vil gjøre det dyrere for folk i Norge å besøke kommunale badebasseng eller ha ungene sine på SFO.

Hvis man synes dette fremstår som en fristende politisk mikstur – så god fornøyelse.

De fremstår som en grovt usaklig propagandamaskin, basert på et ekstrakt av Senterpartiets mest reaksjonære agrarnasjonalisme og et ekstrakt av rabiat nasjonalkommunisme. Det siste hentet fra Rødt og enda mer ytterliggående herligheter. Hvis man synes dette fremstår som en fristende politisk mikstur – så god fornøyelse.

Det hevdes titt og ofte at resultatet av folkeavstemningene i 1972 og 1994 ikke blir respektert. Vel, Norge er fortsatt ikke medlem i EU. Samtidig er det slik at siden folkeavstemningen om EF i 1972, er det gått 47 år og vi har hatt 12 stortingsvalg. Alle disse valgene – samtlige – har gitt som resultat at Stortinget har fått et flertall av ansvarlige partier og politikere som ønsker å sikre norske arbeidsplasser og at Norge skal ta del i europeisk samarbeid og være en del av det felles europeiske hjemmemarkedet. Det er vi gjennom EØS-avtalen.

Denne avtalen er utvilsomt et slags B-medlemskap i EU, men det er hva vi har. Vi er sikret retten til å kunne by frem våre varer og tjenester på det europeiske torget, på like vilkår som de andre «torghandlerne.» Vi må betale full «torgavgift,» men siden vi ikke er ikke medlem i «torghandlerforeningen», får vi ikke komme på møtene der og får heller ikke lov til å være med og bestemme reglene. Selv ikke i saker som er særlig viktige for akkurat oss.

Norsk europadebatt likner på en debatt mellom en homeopat og en lege.

De andre «torghandlerne» hensyntar hverandres interesser i en svært konsensuspreget forening, men ikke-medlemmer kommer naturligvis til kort. Så lenge vi lover å holde oss til reglene som de andre setter opp for oss, går det likevel greit. Vi takker og bukker.

Akkurat som i unionstiden må vi igjen skrape på dørene i København og Stockholm når vi har noe på hjertet. Kanskje våre nordiske venner vil målbære vår sak på møtet i «torghandlerforeningen?» Akkurat som i unionstiden viser det seg at politikere og embetsfolk i København og Stockholm i grunnen har mer enn nok med sitt eget. Etter unionsoppløsningen i 1905 er det lite som har gjort landet vårt mer underdanig enn resultatet av folkeavstemningen i 1994.

Norsk europadebatt er helt ute å kjøre. For det første diskuterer vi alle sakene fem til ti år etter at de faktisk ble avgjort på møter hvor Norge ikke var til stede. For det andre er den debatten vi egentlig burde ha nesten fraværende. Norsk europadebatt likner på en debatt mellom en homeopat og en lege.

Er det på tide å våkne opp fra den nasjonale tornerosesøvnen?

Homeopaten insisterer på å diskutere ett og ett preparat og en og en tilstand, mens legen egentlig bare sitter med et stadig mer presserende behov for å påpeke homeopatens generelt forstyrrede virkelighetsoppfatning. Legen forlater diskusjonen og lar homeopaten pusle med sitt. Sånn synes det også å være med aktører som burde ta mål av seg til å være kraftfulle talerør for europasaken i Norge. Folk fra Arbeiderpartiet, fagbevegelsen, miljøbevegelsen, Høyre, MDG, Venstre, næringslivet og akademia – for å nevne noen.

SV burde egentlig også stått på denne listen, men det er vel for mye å håpe på. Sammenliknet med flertallet av sine ideologiske artsfrender lenger sør, virker norske SV å være helt innesnødd.

I 1950 hadde Europa 22 prosent av verdens befolkning. I dag er vi under åtte prosent. Samtidig fortsetter den internasjonaliseringen som allerede har pågått i mange generasjoner. Den kommer ikke til å stanse. Vi kan ganske enkelt ikke gjemme oss for den, og i 2050 vil vi europeere ha blitt under fem prosent av verdens befolkning.

Hvis vi ikke vil at fremtidens handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og klimapolitikk – for å nevne noe – skal dikteres av avtaler mellom Kina, India, USA og kanskje Indonesia og Brasil – så må vi europeere samarbeide. Mer og tettere. Ikke mindre og løsere.

Er det på tide å våkne opp fra den nasjonale tornerosesøvnen?