Norge har ikke råd til å kaste bort arbeidslyst

I Norge står tusenvis av mennesker utenfor arbeidslivet, til tross for både høy kompetanse og arbeidslyst. Mange av oss ønsker å bidra, men møtes av systemer og holdninger som først ser sykdom og deretter mennesket og kompetansen.

Dette er ikke et individproblem. Det er et samfunnsproblem.

I lang tid trodde jeg at det ikke fantes en plass for meg i samfunnet lenger.

Jeg utdannet meg som politi og jobbet flere år i tjenesten. Jeg elsket jobben, kollegene og følelsen av å gjøre en forskjell. Så ble jeg syk. Kronisk migrene er en usynlig, uforutsigbar og krevende sykdom, og jeg klarte ikke lenger å stå i et yrke med høyt tempo, intens belastning og begrensede muligheter for tilrettelegging. Da jeg mistet jobben, mistet jeg også identitet, mestring og fellesskap.

I lang tid trodde jeg at det ikke fantes en plass for meg i samfunnet lenger.

Gjennom arbeidsrettet tiltak i Fretex fant jeg en ny vei: arbeid med sosiale medier og innholdsproduksjon. Jeg blomstret igjen. Jeg leverte. De var fornøyde. Men da tiltaket var over, kunne de ikke ansette meg av økonomiske årsaker. Så enkelt og så brutalt. Den følelsen av å være god nok så lenge man er gratis, men ikke verdt lønn, er tung å bære.

Arbeidslivet er ikke rigget for dem som trenger fleksibilitet eller tilrettelegging.

Jeg har en arbeidsevne. Jeg har ressurser. Jeg ønsker å bidra. Men jeg står fortsatt utenfor.

Jeg er dessverre ikke alene. Det finnes mange som meg, mennesker på hel eller delvis trygd med restarbeidsevne og høy kompetanse, som ønsker å være en ressurs. Men arbeidslivet er ikke rigget for dem som trenger fleksibilitet eller tilrettelegging. De fleste arbeidsgivere ser risiko og utfordringer før de ser muligheter.

 

Arbeidslivet mister verdifull kompetanse

Norsk arbeidsliv skriker etter arbeidskraft og kompetanse. Likevel står kvalifiserte mennesker på utsiden fordi helsen ikke passer inn i en 100-prosentmodell. Mange av oss har høyere utdanning, erfaring og spesialisert kunnskap. Vi kan bidra, bare ikke alltid på helt vanlige premisser.

Hver person som stenges ute, er et tap for samfunnet og ikke bare for individet.

Fleksibilitet burde være et konkurransefortrinn. I stedet er det ofte en barriere vi ikke slipper forbi.

 

Arbeid er helsefremmende

For mange handler arbeid om mer enn lønn. Det er struktur, fellesskap og identitet. Forskning viser at meningsfullt arbeid gir bedre livskvalitet, også for mennesker med kronisk sykdom.

Da jeg falt ut av arbeidslivet, falt jeg også sammen. Ensomhet, tap av selvfølelse og depresjon fulgte raskt etter. Jeg ønsker ikke tilbake dit. Det å få bruke evnene mine, være en del av noe og bidra, betyr noe på et dypt menneskelig nivå.

Å gi mennesker mulighet til å jobbe deler av stillinger eller med fleksible løsninger er ikke veldedighet, det er folkehelsearbeid.

 

Utenforskap er samfunnsøkonomisk sløsing

Hver person som stenges ute, er et tap for samfunnet og ikke bare for individet. Det koster trygd, behandling og tapt verdiskaping. Små tilpasninger som fleksibel arbeidstid, gradert stilling og hjemmekontor kan gjøre det mulig for mange å bidra. Gevinsten er stor. Kostnaden er liten.

 

Det største hinderet er holdninger

Mange arbeidsgivere ser sykdom før de ser kompetanse. «Hva om du ikke klarer å levere?» spør de. Men ingen arbeidstaker kommer med garanti. Friske mennesker kan også bli syke, skifte jobb eller levere dårlig. Forskjellen er at vi med kronisk sykdom ofte kjenner våre grenser og vet hvordan vi kan levere innenfor dem.

Tilrettelegging er ikke en byrde.

Andre sier: «Vi kan ikke tilrettelegge for alle.» Heldigvis trenger vi ikke det. De fleste trenger små justeringer. De samme tilpasningene som gis til småbarnsforeldre, pendlere eller studenter, kunne gitt mange av oss en plass i arbeidslivet.

Tilrettelegging er ikke en byrde. Det er en investering i mennesker og kompetanse.

 

Norge har ikke råd til å kaste bort arbeidslyst

Samfunnet taper når kvalifiserte mennesker stenges ute av helseårsaker. Mennesker som ønsker å bidra, men som får høre at de ikke passer inn.

Til arbeidsgivere: Se kompetanse før diagnose.
Til politikere: Lag systemer som gjør fleksibilitet til hovedregel, ikke unntak.
Til samfunnet: La oss slutte å tenke at arbeidsevne er alt eller ingenting.

Jeg vil jobbe. Mange av oss vil det. Alt vi ber om, er muligheten til å bidra på de dagene vi kan  i stedet for å bli definert av de dagene vi ikke kan.