Fra norsk nok til norsk+

For tiden snakkes det mye om hva det betyr å være norsk. Ja, hva betyr det egentlig? At vi spiser geitost og kler oss i bunad? At vi elsker smalahove, ribbe og fårikål? At vi heier på det norske landslaget og drikker oss snydens med jevne mellomrom? Kanskje at vi elsker Munch og Ibsen? Eller holder det å snakke norsk og føle seg hjemme i Norge?

Vi mener det er på tide å snu debatten fra «norsk nok» til norsk+

Diskusjonen er irrelevant, tenker kanskje noen. Kun egnet for kranglefanter og kommentarfelt? Men diskusjonen er slett ikke irrelevant. Den dreier seg nemlig om hva som utgjør det sosiale bindevevet i samfunnet vårt. Og vi kommer til å trenge slikt bindevev framover.

For når presset utenfra øker i en urolig verden trenger vi et felles rammeverk. Men det er mye som tyder på at vi må være villige til å tenke litt nytt om hva det betyr å være norsk.

En av forfatterne av denne kronikken har foreldre fra Algerie. Den andre har forfedre fra Sør-Europa. Vi er begge født og oppvokst i Norge, men føler oss samtidig sterkt knyttet til flere andre land. Vi er norske og også internasjonale. Er vi norske nok? Hvem av oss er mest norsk? Vi mener dette er ganske uinteressante spørsmål. Vi mener det er på tide å snu debatten fra «norsk nok» til norsk+.

Da bør vi kanskje også tåle noe migrasjon.

Det er mange måter å være norsk på. Hvis man ikke åpner for annet enn en snever definisjon av norskhet, er det mange som faller utenfor. For hva med alle oss som reiser ut i lange perioder, føler oss hjemme mange steder og ikke finner oss til rette i den snevre definisjonen eller den aksepterte boksen? Norsk+ handler om å slutte å lete etter feil og mangler som gjør at et individ ikke passer inn, og å begynne å se etter egenskapene det samme individet kan bringe med seg inn i fellesskapet.

Gjennom tidene har Norge absorbert stor innvandring. Våre forfedre har kommet fra Russland, Sør- Europa og fjernere strøk. Våre forfedre utvandret også i stort antall. I dag lever vi i en åpen og globalisert verden. Norge har en åpen økonomi og handler og samhandler med resten av verden i stort monn.

Det er et symptom på sosial eksklusjon.

Da bør vi kanskje også tåle noe migrasjon – både ut av og inn i landet. Vi er også i en situasjon der vi trenger arbeidskraft og vil ha stort behov for arbeidsinnvandring i mange år.

Samtidig som samfunnet vårt blir mer mangfoldig og verden blir mer globalisert, er diskusjonen om hva som er norsk blitt mer polarisert. Det settes mer fokus på forskjeller enn likheter. Det er mer snakk om mangler enn om muligheter. Vi har fått en debatt som fremmer splittelse i stedet for samhold.

I denne debatten er det blitt vanlig å bruke uttrykk som «norsk nok». Når man spør om noen er «norsk nok», gir man signaler om at vedkommende ikke er fullstendig, ikke er bra nok og ikke passer inn. Det er et symptom på sosial eksklusjon. På utenforskap. En årsak til utenforskap er store inntektsforskjeller. Tall fra SSB viser at rundt 84.000 barn i Norge bor i familier med vedvarende lav inntekt.

Vi har rett og slett ikke råd til at folk føler seg utafor.

Barn med innvandrerbakgrunn er særlig utsatt. 1 av 3 elever som begynner på videregående skole i Norge, fullfører ikke i løpet av fem år, viser NOVAs rapport om utenforskap. Ifølge samme rapport står hele 71.000 personer i alderen 15-29 år utenfor arbeid, utdanning og opplæring og over 700.000 personer i arbeidsfør alder mottar helserelaterte ytelser.

Utenforskap er fælt for dem det rammer, men det er også ille for samfunnet. For hver 20-åring som ikke klarer å komme seg innenfor, og få seg en jobb og bidra til samfunnet, taper Norge minst 10 millioner kroner. Vi har rett og slett ikke råd til at folk føler seg utafor.

Selv om innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn er overrepresentert blant gruppene med lav sysselsetting og lav inntekt, er dette for mange ikke en valgt rolle. Utenforskap er uansett en utfordring for oss alle. Og ofte en følge av at vi definerer «innafor» altfor smalt: både i arbeidslivet, i samfunnet, i skolen og i vennekretsen.

Det norske fellesskapet handler ikke om genetisk opphav.

Det handler om å kunne fremme det unike i hvert individ, og først og fremst se talent og positive egenskaper. Norge har alltid utviklet seg slik at vi absorberer nye grupper, nye tanker, nye impulser, innovasjon og skapertrang. Innovasjon skjer ofte ved å teste ut det gamle på nye grupper, med nye tanker og erfaringer. Man rekrutterer heller ikke gode landslag ved kun å speide etter talentene i utvalgte grupper. Vi må lete i hele befolkningen. Sammen skaper vi Norge hver dag slik våre forfedre gjorde det.

Fordi vi vil at flere enn de som bor i Norge skal føle at de er «innafor», at de er en del av fellesskapet, og fordi vi er lei av en debatt som fremmer splittelse i stedet for samhold, har InterBridge og Nobels Fredssenter tatt initiativ til dugnaden norsk+.

Fellesskapet er summen av de som utgjør det og bygger det.

I sosiale medier inviterer vi alle til å fortelle om en de kjenner som er en ressurs for nabolaget, skolen, jobben eller samfunnet. Onsdag denne uken inviterer vi ungdom til seminar og workshop på Nobels Fredssenter for å gi dem noen InterBridge-verktøy som kan hjelpe dem å definere sin egen identitet og gå fra «utafor» til «innafor».

Fellesskapet er summen av de som utgjør det og bygger det. Det berikes av medlemmenes ulike egenskaper. Det norske fellesskapet handler ikke om genetisk opphav, kulturell tilknytning eller religion. Det handler om summen av alle oss som bor her og om hva vi skaper av verdi for hverandre og for landet vårt.