Norsk mediepolitikk må bli del av Norges totalberedskap

På tjue år har offentligheten gått fra å være analog og oversiktlig til digital og grenseløs. Globale teknologigiganter som Meta og Google styrer store deler av informasjonsstrømmen, med enorm makt, men uten ansvaret norske redaktørstyrte medier tar.

Avisene står midt i sin største digitale overgang.

Nå forsterkes presset av generativ KI, som både skraper ekte innhold fra mediene og selv kan spre falskt innhold på sekunder, i en skala vi aldri før har sett. Derfor er mediepolitikken blitt et spørsmål om Norges digitale beredskap og samfunnssikkerhet. Skal vi bevare et ordskifte vi kan stole på, må politikken logge seg på virkeligheten vi lever i.

Tilliten under press

Tidligere møttes mange flere for å holde seg informert og bryte meninger i redaktørstyrte flater. Digitaliseringen har gitt langt flere stemmer, men samtidig svekket infrastrukturen for vår felles samtale. Selv Norge, verdensledende på digital avisutvikling, skjermes ikke.

Norske aviser må nå konkurrere globalt om din tid, oppmerksomhet og betalingsvilje, mens stadig mer av ordskiftet flyttes inn i private strømmer på utenlandske plattformer som lever av dine data. Slik krympes fellesrommene våre, og med dem tilliten mellom oss og til institusjonene som skal holde samfunnet sammen.

Rammer fra en annen tid

Avisene står midt i sin største digitale overgang, mens annonsemilliarder forsvinner ut av landet og statens virkemidler fortsatt bygger på en medieøkonomi fra en annen tid.

Etter 30 år med etterslep må avisenes mediestøtte styrkes reelt.

Medietilsynets ferske utredning om mediestøtten viser at rammebetingelsene for mangfoldet i journalistikken er i ferd med å gå ut på dato. Rapporten er grundig, men defensiv. Små justeringer er ikke nok. Når norsk presse gjennomgår sin mest omfattende digitale omstilling, må statens virkemidler støtte utviklingen, ikke bremse den.

Nå er det opp til politikken

Når neste års statsbudsjett vedtas før jul, med eller uten trusler om kabinettsspørsmål. Da står minst én ting igjen: Avstanden mellom mediepolitiske festtaler og medievirkeligheten, som har økt år for år.

Heldigvis går Stortinget muligheten til å tette gapet neste år når regjeringen legger fram forslag til statsbudsjett for 2027 og nye mediepolitiske styringssignaler for 2027–2030. Disse valgene avgjør om Norge fortsatt skal ha et levende avismangfold i hele landet.

Da må fire prinsipper ligge fast:

1. Riktig nivå: Etter 30 år med etterslep må avisenes mediestøtte styrkes reelt.

2. Riktig forståelse: Avisenes digitale brukerinntekter må telle fullt ut, også i nye abonnementsmodeller.

3. Reell frihet: Staten skal sikre kvalitet gjennom krav til avisens innhold og egenproduksjon, ikke antall årsverk.

4. Reell nøytralitet: Aller viktigst, momsfritaket må bli reelt plattformnøytralt, igjen.

Ansvar som betyr noe

Avisenes historier er historiene om Norges interessekamper, i by og bygd. Formål og tradisjoner varierer, men redaktørene deler samme juridiske og presseetiske frihet og ansvar. I skarp kontrast til globale plattformer. Deres algoritmer belønner reaksjon fremfor refleksjon. Resultatet er flere stemmer, men mindre sammenheng og svakere fellesskap.

Et sterkt NRK er viktig for Norge.

Aktører som ikke deler norske verdier har tatt større kontroll over vår digitale offentlighet. Dermed er hele det redaktørstyrte mediemangfoldet nå en del av Norges totalberedskap, som faktasjekker, avdekker og forklarer sammenhenger i en sikkerhetspolitisk skjør tid.

Under pandemien ble pressen betegnet som samfunnsviktig av staten fordi uavhengig informasjon er kritisk i kriser. Det er den fortsatt, selv om betegnelsen er fjernet. Et bredt ordskifte vi kan stole på er helt nødvendig for samfunnets motstandskraft i dagens geopolitiske situasjon.

Global konkurranse, norsk ubalanse

Globale plattformer som opererer utenfor norsk lov og skatteplikt tar nå halvparten av annonsemarkedet, godt hjulpet av staten selv som annonsør.

Samtidig har balansen mellom NRK og mangfoldet av frie, private aviser, mange stiftelseseid, tjent Norge godt i generasjoner. Nå er denne balansen i ferd med å skli ut. Stortinget vil vedta 7760 millioner til NRK for 2026, inkludert 831 millioner i momskompensasjon.

Derfor må politikken både henge sammen og henge med i tiden.

Et sterkt NRK er viktig for Norge, men nå mottar statens allmennkringkaster alene over tre ganger så mye offentlig finansiering som alle landets 250 aviser til sammen. Når den største digitale aktøren samtidig er NRK, settes det finmaskede nettet av frie aviser under press, særlig lokalt. NRK-plakaten må revideres for å bidra til å verne det samlede mediemangfoldet.

Ordninger før internett

Produksjonstilskuddet, den viktigste direkte støtten for mange aviser, svekkes år for år. Forsker Tellef Raabe har vist at potten står nær 1994-nivå i realverdi, mens antall aviser har økt med 45 prosent. I 2026 skal 456 millioner fordeles på over 160 aviser. De fleste får igjen mindre enn året før.

Hadde ordningen fulgt utviklingen i NRKs bevilgning, ville potten passert 700 millioner. Justert for antall aviser ville den ligget på 800 til 900 millioner. For mange lokalaviser er noen få millioner til i demokratistøtte forskjellen mellom utviklingskraft og svært krevende kutt.

Paradokset er tydelig: NRK styrkes, mens avisene svekkes år for år – samtidig som et reelt, felles digitalt ordskifte krever et mangfold av frie aviser.

Derfor må politikken både henge sammen og henge med i tiden. I dag gjør den ingen av delene, og det merkes i hver eneste redaksjon i hele landet.

(Teksten ble først publisert i Nettavisen.)