NRK har lang vei å gå dersom de ønsker å opplyse den økonomiske debatten

Som kommentator for et av landet største mediehus, det statlige attpåtil, så har man et særlig ansvar. Debatter som anses som så viktige at de løftes frem på et av de mest leste nettstedene i landet, bør ha så gode og riktige analyser som mulig. Skal en allmennkringkaster være for alle og bidra til en opplyst debatt, må begge siders argumenter fremføres og forklares.

Det gjør ikke Cecilie Langum Becker i sin kommentar «I Norge tenner ingen lys for de rike».

Kommentaren handler om debatten om debatten om skattlegging av Norges «formuende». (Å kalle Norges aller rikeste for «riking» er visst for polariserende.)

Skal vi bevare den norske samfunnsmodellen, trenger vi også at de som har mest, bidrar mer.

Greit, vi kan godt kalle dem formuende. Og jeg gir dem gjerne en klapp på skulderen. Det er ingen tvil om at vi trenger privat næringsliv.

Men skal vi bevare den norske samfunnsmodellen, trenger vi også at de som har mest, bidrar mer.

Langum Becker skriver at det ikke er noen tvil om at skattebyrden for formuende nordmenn har økt kraftig med den nye regjeringen, men skriver lite om fra hvilket nivå eller hva alternativet skulle ha vært.

Hun tar seg tid til å minne oss om noen argumenter mot formuesskatten, men ingen av argumentene for. At argumentene mot formuesskatt dessuten er feil eller unyanserte, gjør ikke saken bedre.

Er formuesskatten grunn nok til å flytte ut av landet? En studie bestilt av den forrige regjeringen, viser at eiere av små og mellomstore bedrifter i gjennomsnitt betaler 29 000 kroner i formuesskatt. Det tilsvarer 0,17 prosent av nettoformuen. Noe som også er langt under det som er den formelle skattesatsen.

De som betaler mest formuesskatt er naturlig nok de aller rikeste.

I tillegg viser den nyeste forskningen at de som har aller størst formue i Norge i dag betaler langt mindre i skatt per krone enn det vi andre gjør. Det skyldes at store deler av de reelle verdiene de sitter på, ikke vises i skattemeldingen eller i offisiell statistikk –  og blir dermed ikke beskattet.

Forskjellen mellom reelle og oppgitte verdier skyldes at de faktiske verdiene på de store formueskomponentene som bolig og unoterte aksjer er underestimerte. Også store deler av inntektene blir holdt tilbake i private holdingselskaper, kommer ikke på skattemeldingen og blir ikke beskattet.

Å ha oversikt og kunnskap over de faktiske verdiene er viktig både for å lage god politikk, og for å kunne forske. Ved SSB foregår det derfor et arbeid med å lage mer reelle mål for inntekt og formue. Med de nye målene viser det seg at hele 89 prosent av inntekten til de 400 rikeste personene i Norge holdes tilbake i selskaper og ikke blir skattlagt.

Konsekvensene av dette er selvsagt at formuesskatten blir viktigere, det er en av få måter vi får skattlagt de enorme verdiene mange sitter på. I tillegg blir de reelle skattesatsene svært lave.

Langum Becker skriver også at noen eiere må ta ut utbytte og dermed «tappe selskapene for penger» for å betale formuesskatten. Dette er et gjennomgangsargument i debatten. Men å ta ut utbytte er ikke det samme som å tappe bedriften. Du tapper ikke bedriften før du må ta ut mer utbytte enn overskuddet er. En undersøkelse den forrige regjeringen bestilte viste at kun 8-12 prosent av majoritetseierne opplevde at formuesskatten utgjorde mer enn 10 prosent av eiernes likviditet. Det er ikke det det står på.

Hva skjer med tilliten dersom noen slipper unna og andre sitter igjen med regningen?

Det er heller ikke sånn at pensjonister lider i stort omfang av formuesskatten. Det er ikke rart at formuesskatt betales oftest av de som er eldst. Formue akkumuleres over tid. Pensjonister som betaler formuesskatt, gjør jo det fordi de har en formue. Ofte i form av verdifulle boliger som de har nedbetalt lånet på. De er altså ikke fattige, kanskje bare lite likvide. For over halvparten av de som betaler formuesskatt, utgjør skatten under 5 prosent av samlet bruttoskatt. De som betaler mest formuesskatt er naturlig nok de aller rikeste.

Den forrige regjeringen kuttet det totale skattetrykket med 36 milliarder kroner, formuesskatten med 12. Skattenivået har over lang tid blir stadig lavere, uten at den økonomiske veksten har økt tilsvarende. Ulikheten, derimot, har skutt i været. Og vi vet at hovedårsaken er at de rikeste har blitt enda rikere. I motsetning til hva man kan få inntrykk av ved å lese Langum Beckers kommentar, så er du er faktisk rik dersom du må betale formuesskatt. Ikke før du har 1,7 millioner i formue må du betale 0,95 prosent, først over 20 millioner får du fra neste år 1,1 prosent å betale i skatt. De fleste betaler altså svært lite i formuesskatt, og de aller fleste ingenting.

Sosiale forskjeller var en av de viktigste sakene for velgerne ved valget i fjor. Partiene som gikk til valg på å redusere forskjellene sitter nå med 100 mandater på Stortinget. I budsjettenigheten som kom tidligere denne uken ligger det inne billigere SFO og tannhelse, gratis barnehage i nord, lavere inntektsskatt for de med vanlige og lave inntekter, satsing på klima og ny industri. Dette er goder som bidrar til utjevning og til å bygge landet og velferden videre.

Å kalle Norges aller rikeste for «riking» er visst for polariserende.

Alternativet til å sørge for at alle bidrar og sikre riktig fordeling av goder og byrder, er et annet samfunn enn det vi har i dag. I mange av diskusjonene jeg har hatt om skatt de siste ukene blir tillit trukket frem som noe av det viktigste vi har, og noe det påstås at regjeringen og «polariserende» språkbruk i skattedebatten bidrar til å undergrave. Men tilliten er høyest i de landene der ulikheten er lav. Og hva skjer med tilliten dersom noen slipper unna og andre sitter igjen med regningen?

Vi har alle et ansvar for å snakke med innestemme og bidra til en god debatt. Men ved å øke skattene noe for de som har aller mest, bidrar regjeringen til mer, ikke mindre tillit. NRK kunne vært med på å opplyse og dempe temperaturen i debatten. Det gjør de ikke nå.